316 Salmer og sanger Vann av Klippen 316 studiepakke

Eyvind Skeie

Kirkespillet Jeremia

Under kirkedagene i 1983 ble kirkespillet Jeremia oppført for første gang, med Nils Ole Oftebro og Hildegunn Eggen i hovedrollene.
Teksten er av meg, og musikken av Tornd Kverno - og jeg tror jeg kan si at det var en ganske stor begivenhet da dette kirkespillet eller oratoriet ble oppført i Nidarosdomen.
Det var mye dramatikk både omkring oppføringen og i selve oppføringen, men det kan jeg fortelle om en annen gang.
Det som nå gjelder, er at dette stykket skal oppføres igjen 21. mars i år, og denne gangen er det komponisten selv, Trond Kverno, som står for denne oppføringen - som finner sted i Mariakirken på Gran (Granavollen).
Bare det å komme til Granavollen og se Mariakirken er fint i seg selv, og jeg tror at jeg kan anbefale mange å ta turen til oppføringen av “Jeremia”.

Det tar utgangspunkt i fortellingen om denne profeten og hans samtid, og replikkene til profeten i stykket er fra Jeremiaboken i Det gamle testamente. Men stykket har også en aktuell klangbunn, og både salmetekster og mer poetiske resitativer som koret utfører, i den greske teatertradisjonen. To av salmene fra Jeremia har kommet med kirkens sameboker, det gjelder “Vi skal seg, Herre Jesus” og “Alt som venter fylles nå av lengsel”.

Jeg anbefaler faktisk denne forestillingen, og gleder meg selv til å turen til Gran 21. mars!

Takk til Trond, som har nedlagt så mye arbeid med å få denne oppføringen til!

Og så skal jeg fortelle litt mer ved leilighet.

Engelsk apropos

Ser i avisene at Grand Prix vinner Didrik nå skal ta kurs i engelsk.

I følge årets julepreken i Nordstrand kirke snakker englene “engelsk”.

Kunne det da være en tanke at denne Didrik meldte seg på engleskolen til en viss prinsesse?

Det kan vel neppe finnes noe bedre sted å lære engelsk enn akkurat der?

Hm.

Tidlig mandag

Klokken 0500 står jeg ute i den friske natteluften og oppdager at jeg har stått opp før avisbudet har vært her.
Skal jeg legge meg igjen eller gå i gang med dagens arbeid.
Klokken er nå 5:52, og jeg har rukket å se gjennom noen manuskripter.
Nå hører jeg også avisbudet romstere utenfor, og vil da trekke opp på kjøkkenet for inntak av en enkel kopp te og en skive med brunost.

I tidligere år var jeg veldig glad i sene kvelder, men nå har det altså begynt å snu.
Det er de tidlige morgener som tiltrekker meg mest, og jeg arbeider faktisk nå bedre i slike morgenstunder enn utover natten

I dag skal jeg prøve å komme meg videre med en del skriveprosjekter, før jeg i kveld skal ut med mine 316 salmer og sanger, denne gang til en samling med to eller tre bibelgrupper som har brukt studieopplegget.

Det har vært godt å se solen i denne helgen, og kjenne at lyset er i ferd med å vende tilbake. Jeg kjenner at dette betyr mer enn før, også det å kunne være ute en del timer på lørdag og søndag.

En av de salmetekstene fra 316 salmer og sanger som jeg er ganske fornøyd med, er den lille morgensalmen som hitsettes nedenfor:

1 En dag blir gitt meg, lys og klar,
i gave fra min Gud og Far,
så står jeg her i sol og vind
og takker Gud for dagen min.

2 Det er så godt å være til
her under solens varme ild.
Min nye dag, må den bli god,
og være fylt av håp og tro.

3 Takk, Jesus Krist, som ble min bror,
for at du levde her på jord.
Den samme sol som varmer meg,
har også en gang varmet deg.

4 Så går jeg ut i Jesu navn,
og mottar trygg med åpen favn
den dag jeg fikk, så lys og klar,
i gave fra min Gud og Far.

Tekst: Eyvind Skeie

Jeg synes at det er fint å knytte opplevelsen av lyset og naturen direkte til meditasjonen over Jesu som sant menneske.
Og jeg er ikke redd for å kalle Gud min “Far”, til tross for hele den feministiske teologi.
Jeg bruker det ordet som Jesus brukte, med stor frimodighet.

God dag!

Eldre herre på ski

Enkelte lurte nok i dag - og faktisk også i går - på hvem den eldre var, som, iført en rød treningsdrakt av eldre modell, gikk på ski i en spesiell bergensk utgave av diagonalgang på Ekebergsletten.

Den eldre herren hadde også med sin kone, hun så noe sprekere ut enn sin mann, og hadde en litt mer snerten måte å gå på ski på, men den eldre herren halset likevel fra henne med sin noe krevende teknikk, i et skigjengermønster som gav ordet “oppstyltet” en ny mening. Dog resignerte han ikke, men humpet av sted i adskillige runder, før han endelig snudde og gikk motsatt vei for å møte sin hustru, noe han også gjorde. Det ble tilsynelatende et hjertelig gjensyn, og fra da av gikk de samme vei.

De observante tilskuere ville også kunne se at mannen, ved turens begynnelse, hadde store problemer med å tre sine hender inn i de ganske så moderne remmene på skistavene, staver som virket temmelig dyre og profesjonelle i forhold til den teknikk skiløperen håndterte dem med. Hans frue, som forøvrig hadde samme type skistaver som mannen, hadde gått meget langt før den eldre herren endelig hadde fått sitt krevende utstyr i operativ tilstand, og her taler vi utelukkende om skiutstyret!

Men det mest påfallende var egentlig at denne skigymnasten hadde enda større problemer med å få skiene av føttene etter endt rundgang. Han stod i ganske mange minutter og prøvde forgjeves å treffe et lite punkt foran på bindingen med skistaven, men det virket som om han - i mangel av briller - ikke helt klarte å treffe det rette punktet, spissen på staven gled hele tiden unna, og den eldre herren utstøtte små snøft av forargelse over dette.

Etter en del forgjeves forsøk bestemte mannen seg for å gå videre med skiene på, noe som i seg selv neppe var særlig sunt for skiene, ettersom det var mye småstein på gangveien, hvoretter han stanset litt lenger borte og gjorde en del merkelige bøyog tøy-øvelser for - med hånd, fingre eller den andre skien - å treffe bindingenes forløsende punkt. Det ble en liten oppvisning i aldrende menneskers noe uforløste kroppskontroll. Morsomt nok, men likevel med en tragisk undertone. Om han skulle falle der på sine ski, ville denne mannen da noensinne kunne reise seg igjen og stå på sine to ben, skiløse eller ikke?

Hans kone var allerede kommet frem til bilen og undret seg over mannens plutselige fravær, da han endelig dukket opp, med et noe fårete smil, dyttet skiene inn i bilen og forsvant så fort som mulig, med frue og det hele. Man fristes til å si med Cornelis Vreesvjik: “en underlig figur”!

Undertegnede, hr. Eyvind Skeie, vil på ingen måte si noe annet enn at jeg var nokså nær denne hendelsen.

Man kan si at jeg så det hele i et subjektivt perspektiv, men på grunn av hendelsens noe suspekte karakter har jeg valgt å fremstille den sett utenfra, med andres øyne, uten dermed å innbille meg at det gjør det hele noe bedre.

Men når det gjelder bergensere og ski, må man hele tiden huske på at vi ikke egner oss til å gå bortover på flat mark. Vi går enten rett opp eller rett ned. Derfor blir vi født med fjellski med stålkanter på bena, ikke disse fjollete, altfor lette langrennskiene som den eldre herren hadde slike problemer med på Ekeberg i dag.

Da han kom hjem, laget den samme eldre mannen en bedre middag til seg og sin kone, med kylling stekt i karri, deretter surret i fløtesaus med gul paprika og oppskåret fiken, hvoretter han sovnet foran flatskjermen og var enig med seg selv om at han, tross alt, hadde hatt en hyggelig dag.

Med påholden penn

E.S.

Jordskjelv og rykter om krig

Artisten Carola tolker jordskjelvet på Haiti som et tegn på at dommens dag er nær.

Det som er riktig er at Jesus i sine eskatologiske taler som er samlet i de tre synoptiske evangeliene, taler om rykter om krig, jordskjelv og andre naturfenomener og menneskelige hendelser som endetidstegn.

Men det blir galt å bruke dette slik den svenske artisten gjør på en aktuell hendelse.

Det er ikke gitt noe menneske å tolke hendelser i forhold til den store verdensklokken som varsler Guds time.

Heller er det slik at det finnes en permanent krise i vår verden, både i forhold til naturen og i forholdet mellom menneskene eller folkene. Opp gjennom historien har denne permanente krisen manifestert seg mer dramatisk enn ellers, i det man kan kalle jærtegn (naturfenomener) eller krig, hunger, pest og dyrtid, for å tale med eldre bønner.

Det har alltid vært noen som har villet tolke dette som tegn på at verdens ende er nær. Men til dags dato har de tatt feil.

Den fornuftige teologiske tolkning er å se den permanente krisetilstanden som et varsel til oss mennesker om at vi er dødelige og at denne verdens tid en gang får en ende. Guds rike skal virkelig komme. Men når det kommer, vil det overraske oss alle. Heller ikke Sønnen kjenner tiden, men bare Faderen, sa Jesus en gang. Det er altså en hemmelighet som intet menneske kan se inn i.

Det er kort vei fra å si at en naturkatastrofe viser at Gud er på vei til å gi Gud skylden for katastrofen. I verste fall bidrar dette til å demonisere Gud. I alle tilfeller er det en gudstro på avveier, i verste fall noe virkelig usunt og skadelig.

Jeg håper ikke at det var dette Carola mente, men at hun bare var uheldig med sin uttalelse.

Verden skal virkelig bli ny. Det er nok både Carola og jeg enige om.

Men de apokalyptiske endetidsvisjoner hører ikke hjemme i tolkningen av et jordskjelv på denne måten hun her la opp til.

Jeg ser at Atle Sommerfeldt sier at menneskelig lidelse, som den vi ser på Haiti, kaller oss til omvendelse. Det er et ord i rette tid.