Enkelte lurte nok i dag - og faktisk også i går - på hvem den eldre var, som, iført en rød treningsdrakt av eldre modell, gikk på ski i en spesiell bergensk utgave av diagonalgang på Ekebergsletten.
Den eldre herren hadde også med sin kone, hun så noe sprekere ut enn sin mann, og hadde en litt mer snerten måte å gå på ski på, men den eldre herren halset likevel fra henne med sin noe krevende teknikk, i et skigjengermønster som gav ordet “oppstyltet” en ny mening. Dog resignerte han ikke, men humpet av sted i adskillige runder, før han endelig snudde og gikk motsatt vei for å møte sin hustru, noe han også gjorde. Det ble tilsynelatende et hjertelig gjensyn, og fra da av gikk de samme vei.
De observante tilskuere ville også kunne se at mannen, ved turens begynnelse, hadde store problemer med å tre sine hender inn i de ganske så moderne remmene på skistavene, staver som virket temmelig dyre og profesjonelle i forhold til den teknikk skiløperen håndterte dem med. Hans frue, som forøvrig hadde samme type skistaver som mannen, hadde gått meget langt før den eldre herren endelig hadde fått sitt krevende utstyr i operativ tilstand, og her taler vi utelukkende om skiutstyret!
Men det mest påfallende var egentlig at denne skigymnasten hadde enda større problemer med å få skiene av føttene etter endt rundgang. Han stod i ganske mange minutter og prøvde forgjeves å treffe et lite punkt foran på bindingen med skistaven, men det virket som om han - i mangel av briller - ikke helt klarte å treffe det rette punktet, spissen på staven gled hele tiden unna, og den eldre herren utstøtte små snøft av forargelse over dette.
Etter en del forgjeves forsøk bestemte mannen seg for å gå videre med skiene på, noe som i seg selv neppe var særlig sunt for skiene, ettersom det var mye småstein på gangveien, hvoretter han stanset litt lenger borte og gjorde en del merkelige bøyog tøy-øvelser for - med hånd, fingre eller den andre skien - å treffe bindingenes forløsende punkt. Det ble en liten oppvisning i aldrende menneskers noe uforløste kroppskontroll. Morsomt nok, men likevel med en tragisk undertone. Om han skulle falle der på sine ski, ville denne mannen da noensinne kunne reise seg igjen og stå på sine to ben, skiløse eller ikke?
Hans kone var allerede kommet frem til bilen og undret seg over mannens plutselige fravær, da han endelig dukket opp, med et noe fårete smil, dyttet skiene inn i bilen og forsvant så fort som mulig, med frue og det hele. Man fristes til å si med Cornelis Vreesvjik: “en underlig figur”!
Undertegnede, hr. Eyvind Skeie, vil på ingen måte si noe annet enn at jeg var nokså nær denne hendelsen.
Man kan si at jeg så det hele i et subjektivt perspektiv, men på grunn av hendelsens noe suspekte karakter har jeg valgt å fremstille den sett utenfra, med andres øyne, uten dermed å innbille meg at det gjør det hele noe bedre.
Men når det gjelder bergensere og ski, må man hele tiden huske på at vi ikke egner oss til å gå bortover på flat mark. Vi går enten rett opp eller rett ned. Derfor blir vi født med fjellski med stålkanter på bena, ikke disse fjollete, altfor lette langrennskiene som den eldre herren hadde slike problemer med på Ekeberg i dag.
Da han kom hjem, laget den samme eldre mannen en bedre middag til seg og sin kone, med kylling stekt i karri, deretter surret i fløtesaus med gul paprika og oppskåret fiken, hvoretter han sovnet foran flatskjermen og var enig med seg selv om at han, tross alt, hadde hatt en hyggelig dag.
Med påholden penn
E.S.
