1 Ingen tid så fylt av minner
som den aller siste time,
mellom liv og død vi stilles
nå på årets siste dag.
Alle mennesker vi møtte,
alt vi tenkte, sa og gjorde,
alle øyeblikk er nær oss
når vi hører klokkens slag.
2 Alt er hos oss denne time
når vi er i grenselandet,
på det sted der drømmer fødes,
mellom nytt og gammelt år.
Klagen over det vi mistet,
bønnen for en ukjent fremtid,
bever under rommets hvelving
når de store klokker slår.
3 Ingen tid så full av fremtid
som den tid vår Frelser gir oss,
han som gikk sin vei i tiden
og ble døpt med korsets dåp.
I den mørke vinternatten
lyser håpets klare stjerne.
Aldri var vår jord alene.
Aldri er vi uten håp.
Eyvind Skeie
God nytt år til alle som leser dette,
i Jesu navn!
1 Mysterium! Jeg stiger inn
til barnet i en stall,
og hører sangen tone her
som i en tempelhall.
Ja, himmelen har åpnet seg,
og engler stiger ned.
De kommer fra Guds kongestol
med budskapet om fred.
2 Mysterium! Jeg bøyer meg
for menneske og Gud,
og tilber gåten som er skjult
bak barnets tynne hud.
Slikt syn er aldri før blitt sett:
Gud Sønn på jordens strå,
Han deler mildt Guds kjærlighet
med alle jordens små.
3 I natt slo julens rose opp
sin krone, rød som blod.
Guds Sønn er her, så er det sant
at himmelen er god.
Mysterium! I brød og vin
gjør Han seg atter kjent.
I dag ble Jesus født i meg
ved Ord og sakrament.
Tekst: Eyvind Skeie
Gledelig jul!
Hilsen Eyvind
Lesere av denne blogg vil erindre at jeg i høst var i Accra, Ghana. Det var en grunn til at jeg og vennen Klaus fra vårt felles IdéHospital var der: Reisen var en såkalt “payed visit” fra Danida (dansk ekvivalent til Norad), for å se om vi kunne finne en partner for å starte et B2B (business to business)-prosjekt i Ghana, relatert til forleggeri og informasjonsvirksomhet. I Ghana fant vi Smartline, et lite forlag, drevet av ekteparet Agyare. For et par dager siden undertegnet vi en avtale om en felles virksomhet i Ghana, basert på prinsippene i B2B-prosjektstøtten fra Danida, i en kombinasjon av egeninnsats og offentlig bidrag. For oss i IdéHospitalet er det en spennende utfordring: Vil vi være i stand til å bygge opp en sunn forretning sammen med vår partner? Det skulle være mulig i Ghana, som er et lyspunkt blant statene i det vestlige Afrika, selv om også Ghana har utfordringer nok. Det vi vet er at vi allerede fra dag én har noen kunder og noen områder som vi skal bevege oss inn på, knyttet til offentlige og halvoffentlige organisasjoner og formål. Vi opplevde Ghana som et samfunn med muligheter, med skapende mennesker og behov for det vi ønsker å bidra med: kreative idéer og løsninger på alt som handler om informasjon, motivering og undervisning, ikke minst rettet mot barna og deres familier. Så får vi se om det lykkes! Det er i hvert fall spennende å gå inn i et nytt år med en slik utfordring liggende foran.
For oss som skriver tekster og musikk, finnes det noe som heter Tono. Tono krever inn vederlag for bruk av tekster og musikk, på vegne av opphavspersonene. Vi har kontrakter med Tono og er medlemmer i Tono. Før jul får vi avregning fra Tono. Disse midler gikk for mitt vedkommende i yngre år med til å feire jul og til å betale forfalt skatt eller restskatt. Puh! I modnere år har jeg litt mer orden på dette. Men som freelancer er jeg glad for Tonoavregningen. Den er en del av mitt livsgrunnlag, rett og slett. Jeg synes at det er rettferdig at bruk av åndsverk blir erstattet med et vederlag. De fleste av mine sanger (og ikke minst salmer) er skrevet uten noen form for oppdrag eller honorar. Tonoavregningen avspeiler bruken og kompenserer for denne. Takk til alle dere som rapporterer og betaler til Tono ved konserter og annen fremføring! Likevel blir ikke all bruk registrert. Det gjelder ikke minst kirkelig bruk. Noen av mine mest populære sanger rundt julehøytiden er kun registrert fremført omkring 20 ganger. Hvert år synges det titusenvis av salmer i kirkene, uten at disse registreres. Vederlag for denne bruken belastes IKKE menighetenes budsjett, det er statlige midler, supplert med bidrag fra Tono selv. Tenk om mer av det som synges ble registrert av organistene eller menighetsforvalterne! Da ville vi ha synliggjort en stor bruk av sang og musikk. Vi ville ha kunnet arbeide for å øke vederlagsbeløpet. Og det ville ha vært litt lettere å vie seg til denne viktige del av kirkens liv, både for oss erfarne bidragsytere – og for de unge.
Det er sang i luften i disse dager. Det gjelder særlig inneluften og ikke minst luftlagene i de store kjøpesentre som man av og til må frekventere. Der klinger toner, både musikk og muzak. I musikk lar det seg fremdeles gjøre å skjelne de enkelte juletoner fra hverandre, mens muzak er benevnelsen på det nedtonede og pregløse lydtepppe som skal sette oss i stemning til å la kredittkortene gå varme. Ennå har jeg ikke hørt den (kanskje på grunn av et svært beskjedent omfang av julehandel), men jeg venter hver dag som helst å høre min egen “En stjerne skinner i natt”, mens jeg går der og blafrer hvileløst med øynene, på jakt etter noe som jeg ikke helt vet hva er. En litt pussig erfaring akkurat dette: Å være i den tilstand av “Entfremdung” som kjøpesenteret innbyr til, og samtidig høre sin egen sang avspilt som akkompagnement til noe man er kritisk til, når alt kommer til alt. Men slik er det. Vi blir dradd inn i den kommersielle kulturen enten vi vil eller ikke. Og noen av oss opplever også at et uttrykk som vi kanskje ville si hørte til vårt eget hjertespråk, blir brukt til å fargelegge det hele. Hva skal man egentlig mene om dette? Skal man utbryte et forarget “Huff!” og skynde seg ut? Eller skal man glede seg over å ha skrevet en sangtekst som er blitt funnet verdig til å ledsage det moderne mennesket under dets besøk i julens kommersielle tempel?
