Sang i luften
Det er sang i luften i disse dager. Det gjelder særlig inneluften og ikke minst luftlagene i de store kjøpesentre som man av og til må frekventere. Der klinger toner, både musikk og muzak. I musikk lar det seg fremdeles gjøre å skjelne de enkelte juletoner fra hverandre, mens muzak er benevnelsen på det nedtonede og pregløse lydtepppe som skal sette oss i stemning til å la kredittkortene gå varme. Ennå har jeg ikke hørt den (kanskje på grunn av et svært beskjedent omfang av julehandel), men jeg venter hver dag som helst å høre min egen “En stjerne skinner i natt”, mens jeg går der og blafrer hvileløst med øynene, på jakt etter noe som jeg ikke helt vet hva er. En litt pussig erfaring akkurat dette: Å være i den tilstand av “Entfremdung” som kjøpesenteret innbyr til, og samtidig høre sin egen sang avspilt som akkompagnement til noe man er kritisk til, når alt kommer til alt. Men slik er det. Vi blir dradd inn i den kommersielle kulturen enten vi vil eller ikke. Og noen av oss opplever også at et uttrykk som vi kanskje ville si hørte til vårt eget hjertespråk, blir brukt til å fargelegge det hele. Hva skal man egentlig mene om dette? Skal man utbryte et forarget “Huff!” og skynde seg ut? Eller skal man glede seg over å ha skrevet en sangtekst som er blitt funnet verdig til å ledsage det moderne mennesket under dets besøk i julens kommersielle tempel?