Som forfatter av salmetekster og liturgiske elementer er jeg en leverandør av innhold. Kirken, gudstjenesten og menigheten, Guds folk i verden, behøver innhold. Det er nå i gang en stor revisjon av liturgi og salmebok i kirken. Dette skal være ferdig omkring år 2010. Gjennom dette bevisstgjør kirken seg sitt innhold og gir det en form som setter innholdet i dialog med kirkens tradisjon og med samtidens utfordringer. Ved tidligere revisjoner av liturgiens og salmebokens form og innhold ble det vedtatt og godkjent gjennom kongelig resolusjon. Å bruke innhold som ikke var innenfor resolusjonens rammer, var ikke lovlig. Skulle det skje, måtte biskopen godkjenne. Ved den neste revisjonen vil både menigheter, prester, organister og andre ha et mye friere forhold til hvordan innholdet skapes og gis form. Det er blitt en større grad av autonomi. Det er neppe mulig lenger å styre dette fra toppen, enten det er en kongelig resolusjon eller et kirkemøte som fastslår innholdet. Dette har man erkjent i den grad at man nå er på jakt etter former som åpner for et variert og lokalt tilpasset innhold. Det er bra! Men hvordan blir innholdsleverandørene gitt muligheter til å skape innholdet? Det er ikke fullt så bra. Digitale informasjonssystemer gir enorme muligheter til å skape, strukturere og styre innhold. Dette gir helt nye perspektiver på formidling av innhold. Hvordan skape(s) innhold, hvem skal regulere det og hvordan kan det formidles. Interessant!
Jeg er inne i sluttfasen med å redigere min salmebok for neste års turné omkring i landet. Etter mye om og men ble jeg enig med meg selv og andre om at det skal være 316 salmer i boken. Det minner mistenkelig om Johannes 3,16, men for en hymnologisk interessert person kanskje enda mer om Kolosserne 3,16, der de kristne blir oppfordret til å oppbygge hverandre med salmer, sanger og åndelige viser. Allerede urkirken hadde altså en variasjon av sanger. Den bredden er (kanskje?) i ferd med å gå til grunne i våre dager, hvor det synges altfor mange (etter min mening) gjentagne bibelvers og enkle, åndelige lovsanger uten poetisk kraft og bilde- og begrepsmessig innhold. Det er derfor behov for å slå et slag for bredde og variasjon. Den kristne forsamling behøver å dyrke både salmen (etter mønster fra de gammeltestamentlige salmer), sangen (nydiktede sanger med form og bilder) og den åndelige visen (mer karisamatisk pregede lovsanger og tilbedelse). I min bok, “316 utvalgte salmer” finnes alle tre sjangre, selv om den klassiske salmen er i hovedsetet. Jeg sier som en av kirkefedrene: Kristus er oppstanden, og sangene har vendt tilbake til jorden! Les for øvrig kapittel 3 og vers 16 av en del bibelske skrifter, fra 1. Mosebok til Johannes’ Åpenbaring. En spennende reise!
Jeg sitter på en stol ved siden av sengen hjemme hos vennen Terje i Tananger og nyter godt av husets trådløse nettverk. Da vi kom fra Spania fredag kveld var huset uten telefonlinje. Og ikke bare det: Garasjeporten lot seg ikke åpne. Og ikke nok med det: Jeg glemte min Mac i sikkerhetskontrollen i Alicante. Disse tre ulykker rammet altså samtidig, men det er neppe et innbyrdes forhold dem imellom. Skjønt, hvem vet? Her i byen har jeg i kveld talt for et ledernettverk med ektefeller. Nettverket var veldig humørfylt og hyggelig, og ektefellene likeså. Jeg begynte med å fortelle om den lille mannen som døde foran trikken i Barcelona for omkring hundre år siden, den fromme arkitekten Gaudi, som ville bygge en visjon av den hellige familie, noe han også gjorde, selv om den ennå ikke er ferdig. Hele hans merkelige og fantastiske kirke er jo en oppreist julepreken, og ikke minst en hyllest til Josef, julens dunkle farsfigur. Fra dette gjorde vi en reise i øst og sør, og endte opp på Magernes Fjell i Aserbajdsjan, hvor jeg var med Thor Heyerdahl, samt hos den moderne helgen Mama Maggie på søppelfjellet i Kairo. Et veldig spenn. Så stort at mine egne små fortredeligheter fortoner seg ubetydelige, for ikke å si latterlige, ja, så bekymringsløse at jeg rett og slett slutter av og går til sengs i Jesu navn, i den grad noe slikt er mulig i Stavanger (og det er det så absolutt!).
Det var til Moster han kom, Olav Tryggvason, da han lot seilene falle, gikk i land og feiret messe på stranden, slik sagaen forteller. Det var på Moster jeg var i helgen, i Moster Amfi. Med god hjelp av grafiker- og malervenn Per Flatø, monterte vi (Terje Grøstad og undertegnede) opp en forholdsvis stor utstilling med bilder fra boken “Vann av klippen”. Dette er vårt syvårsprosjekt, som blir ferdigstilt våren 2007: En mektig bok med betraktninger og bilder, resultatet av vår skapende vandring sammen gjennom alle disse årene. Vi må ærlig tilstå at dette har vært mer arbeid enn vi trodde. Utgivelse og lansering har vært utsatt flere ganger. Men nå har vi et vakkert eksempel på bok med forside (med preget skinn og sølv eller gull), samt de aller fleste bildene og tekstene på plass. Det skulle også bare mangle. Selv ble jeg 59 år dagen etter åpningen, mens Terje nærmer seg 82. Vi holder på å bli to gamle gubber, og må skynde oss med det vil skal ha gjort (i snitt er vårt team litt over 70 år!). De som vil følge med på ferdigstillingen er velkomne til å se på www.nordiskkirkekunst.no. Snart vil den siden være helt oppdatert. Hvorfor gjør vi så dette? Vi lar oss inspirere av Olav Tryggvason: Vi vil gjerne lande på tidens strand med noe av Guds evige ord i lasten. Så går vi i land, med en tykk bok under armen, og feirer vår egen spesielle messe, med bilder, bokstaver og ord.
Som ung skrivespire laget jeg et intervju for en avis med forfatteren Alfred Hauge. Hans bok “Mysterium”, og de andre bøkene fra Ustein Kloster-syklusen, hadde hjulpet meg mye med å orientere meg i mitt eget personlige landskap. Intervjuet ble neppe særlig godt, til det var jeg nok litt for fylt av beundring for denne store forfatteren, med alle hans dybder og hans vide utsyn. Men jeg har senere allltid båret med meg det han sa om den skapende spenning. Blant annet formulerte han seg omtrent slik: “Et sunt menneske er et menneske som klarer å leve både i sin hverdag og i sin kunst med sterke indre spenninger.” Livskvaliteten og livsevnen bestod ikke i et fravær av spenning, men i menneskets evne til å utligne denne spenningen i et levd liv, enten det var profesjonelt, kunstnerisk eller mellommenneskelig. Den indre spenning er ikke en sykdom, men en av våre forutsetninger for en skapende gjerning og et liv i bevegelse. Spenning er ikke ond, men god. Noen ganger kan det bli for mye av det gode, og av og til kan spenningsnivået føre inn i patologiske tilstander. Slikt er heldigvis sjelden for de fleste av oss. Indre spenning er en del av vår livskompetanse. Jeg sier ja til indre spenning og er takknemmelig for at jeg foreløpig har vært i stand til å utligne spenningen i forskjellige former for levd liv over et bredt spekter, fra jogging og svetting til sang og salmer.