Det er søndag, litt over 11. Huset står på ende. To par besteforeldre (farmor og farfar, bestefar og bestemor) er i gang med å dandere forretten til Jakobs dåpsselskap. Selv har jeg fått frem en ganske velsmakende saus med reddiker, dill og gressløk, til farmors lille fiskemousse. På verandaen, i kjølig høstvær, står kyllinggryten, deler av desserten og alt det andre som skal fortæres. Det slår oss fire arbeidende på kjøkkenet at vi blir de eldste i selskapet. Over oss er det ingen andre. Bare slektens erindring og de himmelske hærskarer. Jakob er tre måneder og har akkurat begynt å lyse opp sitt fine ansikt med små, glade smil. Dåpsgudstjenesten er klokken halv to. Slik er det blitt. Jakob er nummer elleve i rekken av dåpsbarn på denne dagen. Jakobs pappa, Sindre, har laget egen dåpssalme (se: nyesalmer.no). Det blir både dåp og uroppføring! Innenfor trosopplæringsreformen arbeider jeg med prosjektet “Spirer til tro”. Det handler om identitet og, etter hvert, personlig tro og praksis. Vår lutherske dåpsteologi gir plass til begge deler. I Jakobs tilfelle vet vi at hans nærmiljø forstår dette på en slik måte at det vil bli en del av Jakobs oppvekstmiljø. Det gir en god basis for dagens sakramentale handling. Men nå må farfar skynde seg videre. Vi gleder oss til Jakobs dåpsdag. Søndagshilsen til alle!
Jeg er ingen stor pianist, snare en meget liten. Likevel sitter jeg nå time etter time og tar meg frem på tangentene. Det er fordi jeg er på jakt etter melodier. For en måneds tid siden satt jeg med omkring 700 salmetekster, skrevet gjennom et forholdsvis langt liv. Nå er antallet kommet ned i omkring 400. Det skal også ut flere tekster. Men de gjenværende må ha melodier! Noen er selvsagt nye. En del del komponistvenner blir satt i arbeid. Noen er alt i gang. Det blir spennende å se hva de kommer opp med. Hovedsaken for meg er at melodiene må kunne synges av en normal menighet, og at de må ha i seg et hymnisk løft. Salmen skal ikke tynge sinnet ned, men løfte sjelen opp, også der hvor salmeteksten omhandler noe som er vanskelig og sårt. Så derfor sitter jeg ved klaveret og synger. Det gir meg en slags glede eller rus. Denne gleden eller rusen gjorde at jeg i dag stod opp før klokken fem. Men av hensyn til den nære pårørende kunne jeg ikke spille, heller ikke synge særlig høyt. Men jeg mullet og nynnet et par timers tid. Så gikk jeg ned på hjemmekontoret og omfavnet kopimaskinen (bryteren sitter langt bak og nede). Nå har jeg montert nattens melodifunn i den grønne permen. Der står salmene, i påvente av det sanglige løft som menneskerøstene etter hvert skal gi dem. Får jeg håpe!
I går var vi på ball. Vår danselærer, Bjørg Grete, feiret seg selv (og oss) etter ti års drift av danseskolen. Fullt så lenge har ikke vi gått der, men det har blitt en del år og noen dansetrinn. De første trinnene var nokså nølende, men takket være vår danselærers store tålmodighet og hennes enda bedre humør, er vi nå stand til å ta oss gjennom en del selskapsdanser sånn noenlunde. Vi strever fremdeles med noen vanskelige vendinger i engelsk vals og har litt rusk i motoren når det gjelder latinamerikanske rytmer. Vår samba og cha-cha-cha er ikke direkte spektakulær. Men vi klarer oss! Det er ikke til å nekte at vår dansegruppe består av ganske mange personer fra det kirkelige miljø. I vår fjerne ungdom var ikke dans det aller første vi drev med. Men se oss nå: Vi koser oss! Vi ler, vi danser, vi er med! Noen av gruppen kaller visst dansen menighetsbevegelse, i en slags kristelig blyghet. Skrekkelig, i grunnen, at det kroppslige er så undervudert i det kristelige Norge. Men slik har det vært. Nå yter vi vår lille skjerv til å snu på dette. Som mennesker er vi kropp. Gud formet oss av jord fra marken og blåste livsånde inn i vår nese, står det skrevet. Vi er kropp. Vi er Guds. Og vi danser!
Vår lokale variant av Brødrene Løvehjerte heter Erik og Joakim. Erik er fem år, mens Joakim er tre. De er hos oss nå, i skrivende stund, hos mormor og morfar. Jeg hører dem oppe. De skal legge seg, fulle av stekte poteter og fiskepinner, pluss noen Nonstop til BarneTV. De skal være her i to dager fordi mor er i Amerika og pappa er på jobb. Men mormor og morfar er hjemme. Straks dette er sagt, får jeg et lite stikk av dårlig samvittighet. Jeg er nemlig hjemme, men ikke helt til stede, ikke hele tiden, slik Brødrene Løvehjerte ønsker. Og i morgen skal jeg til Skien, på møte med “Spirer til tro”, det prosjektet jeg arbeider med innen kirkens reform av trosopplæringen. Slik blir jeg en litt mer fjern morfar enn jeg vil være, men det er dette med plikten. Var det bedre før med morfedrene? Hadde de mer tid? Jeg vet ikke. Men jeg er altså en morfar i tidsklemmen. Det hjelper ikke å si til meg selv at jeg gjør nyttige ting. Brødrene Løvehjerte skjønner ikke det språket. De vil ha kontakt nå, ikke i morgen eller i overmorgen. Derfor går jeg nå. Det skal leses fra en spennende bok. Hverken Erik eller Joakim eller jeg selv har tid til å vente til morfar er avblomstret og barndommen over!
Det nærmer seg midnatt. Omtrent for 24 timer siden stod vi og småfrøs på Voss, i påvente av nattoget til Oslo. Toget kom helt presis og vi innlosjerte oss på våre respektive seter, fordi det ikke var rom for oss i sovevognen. NSB hadde utstyrt oss med små, grå pledd (som loet slik at min svarte bukse var hvit da vi ankom Oslo S), en oppblåsbar pute og noen røde og svarte øyenlapper som skulle motvirke de utallige blink fra lys og lamper under ferden. Passasjerene fra Bergen sov alt søtelig, de aller fleste, henslengt eller sammenkrøpet i sovesetene, alt ettersom. Noen tapre sjeler prøvde å lese, mens en ung mor på setet foran oss gav sitt lille barn påkrevet nattmat fra brystet. Ganske snart falt vi til ro. Jeg tilbrakte en snau time med å oppklare mysteriet i min Katten-kamerat Gunnar Staalesens siste roman (bra pønsket ut og skrevet, Gunnar, men nå må Varg snart finne en kvinne som kan vare litt lenger enn en eneste natt, stakkars mann). Vel, vel. Vi var glade for at togturen ikke varte lenger enn Varg Veums flyktige kjærlighetsforhold. All ære til NSB, men det er vanskelig å sove på toget. Kroppen sier nei, selv om alt annet mener ja. Arbeidsdagen i dag har derfor ikke vært helt topp. For mange år siden skrev jeg teksten til en musikal om toget til himmelen. Den tenkte jeg på, da vi suste gjennom natten nå i natt. Det er noe med toget: en mystisk forening av vill kraft og målrettet ferd langs skinnegangen. Det kommer stort sett frem, enten det skal til Oslo – eller paradiset …