Denne uken har jeg fått to forespørsler og hilsener fra mennesker som har vært i dødens nærhet. Den ene kom fra to foreldre som har mistet sin lille gutt. Den andre var fra en voksen kvinne som har fulgt sin mor gjennom en lang sykdomsperiode før hun døde. Begge takket for tekster de hadde lest og som hadde vært til hjelp for dem, og som de også ville bruke i begravelsen. Å få slike hilsener gjør et skrivende menneske glad. Men det som stadig både rører og gleder meg, er med hvilken høy bevissthet mange mennesker går inn i sorgen. De tar seg tid til å sørge, kjenne, føle, reflektere og søker trøst og fortolkning. Når jeg leser det de skriver tilbake til meg, møter jeg mennesker som har en høy kvalitet på sitt personlige liv når det gjelder sorgens vanskelige faser. De gjemmer seg ikke bort og unndrar seg ikke belastning. De ønsker å skape en rik høytid omkring avskjeden for mange, samtidig som de ivaretar sine egne og de aller nærmestes behov. Ikke minst er det faktisk mange som er blitt flinke til å inkludere barna i sorgarbeidet. Jeg merker også at leger og annet helsepersonell er til stor hjelp. Det er sorg med høy bevissthet. Nødvendig og fint!
Bloggen “Jeg er kristen” førte til oppringing fra NRKs Norgesglasset og et intervju i Vårt Land, samt mange andre henvendelser. Det sier meg at noe brenner. Samtidig var det interessant å se at journalistene i oppfølgingen faktisk ikke hadde fått tak i mitt brennbare poeng, i hvert fall ikke i sine spørsmål. De spurte nemlig om folk var eller regnet seg som kristne eller hvor lite eller mye som skulle til for å kalle seg kristen. Slike spørsmål ligger helt på siden av det jeg var ute etter i min blogg om religiøs identitet. Jeg var, og er, ikke i det hele tatt ute etter å måle folks tro eller eventuelle mangel på sådan. Skulle jeg ha stilt et oppfølgende spørsmål, ville det kunne hatt følgende form: “Du har nettopp snakket med et menneske som sier at han/hun er muslim, men ikke-praktiserende. Denne personen spør da deg hva du er. Hva vil du svare?” Det er dette spørsmålet som er det brennende. Svært mange av den norske folkekirkes medlemmer vil bli svarløse. De vil vri seg og ende opp med å være “ingenting”. Eller straks tenke personlig og eksistensielt og si: “Jeg vet ikke”, eller “Jeg tror ikke på noe” og lignende. Poenget er at de ikke i det hele tatt er vant til å tenke på sin kirketilhørighet som noe tilhørende deres identitet. Det er sakens poeng.
Jeg sitter på hytten (ikke hytta!) i Sverige og leser gjennom mitt livs produksjon av salmer. Neste år blir jeg 60 år (ikke 50!). Da skal jeg utgi min egen salmebok og reise hele Norge på langs med salmekvelder. Jeg tenker å ha 60 salmekvelder fra nord til sör. Det blir spennende. Jeg har aldri noensinne för värt på en turné med mine salmer (lurer på hvordan den svenske ä og ö blir gjengitt i denne bloggen). Jeg begynte med omkring 700 salmer. Nå har jeg gjennomgått de aller fleste, og min strenge kone har lest dem også. Vi ender på et sted rundt 380 salmer, pluss/minus. Det er jo ikke så aller verst! Hadde jeg begynt å skrive salmer fra mitt förste år, måtte jeg ha skrevet 5 salmer i året for å nå dette tallet. Nå begynte jeg ikke för jeg var 16-17, og har altså skrevet adskillig flere. Med barnesanger og andre sanger har jeg nok begått omkring 1500 sangtekster. Det er så mange at jeg blir sliten av å tenke på dem, og setter derfor punktum her. Syng og vär glad!
Min blogg ”Jeg er kristen” har jeg fått mange kommentarer på (men få i selve bloggen). Av en kamerat som driver produksjon i et u-land, kom det noen vanskelige spørsmål pr e-post. De hitsettes her, til ettertanke for flere. Med god hilsen til Torkel! Les hva han skriver:
For første gang i historien sa jeg nei til de ansattes ønske om 2 pesos lønnsøke pr dag, ikke fordi 2 pesos er så mye, men fordi konsekvensen er at vi ikke blir konkurransedyktige på sikt. Vår kjære president har sørget for at pesoen har styrket seg i forhold til annen valuta, noe som igjen gjør at all eksportindustri har problemer. For de rike blir den importerte SUVen billigere, for resten (94 %) blir livet litt vanskeligere. Ikke bare det, men skattesystemet er også lagt om. Før hadde våre folk fri transport og kantine, det har de fortsatt, men det skal nå regnes som lønn og skattes. Sikkert riktig å rense opp i et komplisert skattesystem, men hvorfor straffe dem som har lite? Jo, fordi det er lett og kontrollerbart og det gir ”stjerne i boken” ovenfor Verdensbanken, FN, m.f. (og dessuten hjelper det henne jo å skjule noen av sine ”andre virksomheter”). ”Jeg er kristen”. Jo, kanskje det, men her er alle kristne og alle går i kirken minst 1 gang i uken, de fleste 2 ganger. Hvorfor har de det ikke bedre da, da, Eyvind? De har gjort dette i flere hundrede år, hver søndag, i generasjoner. De tror og tror, og tror. Går de for mye, tror de for mye? Hva gjør de galt? Ja, kanskje jeg ser for enkelt på dette? Helt sikkert, men hvorfor har de det slik og hvorfor blir ting verre for dem, de som sier høyt og tydelig: ja, jeg er kristen?
Familiegudstjenesten var et forløsende vindpust da den kom. Selv var jeg ung prest og samlet mange barn og voksne til morsomme (!) og levende gudstjenester i en gymnastikksal i Tromsø. Men hvordan er det i dag? Etter min mening er det ikke bra. Og det kommer ikke av at jeg selv er blitt for gammel. Det viktigste er at den religiøse parameter har endret seg de siste tiår. Alle våre eksisterende gudstjenesteformer bryter med denne parameteren: De unnlater å gjøre mennesket til subjekt, til den handlende part i gudstjenesten. Derfor sliter prestene med kommunikasjonen, både som liturger og fra prekestolen. Vi har fått en prestestyrt gudstjeneste i en kirke som helt grunnleggende ser på menigheten (som kollektiv og enkeltpersoner) som gudstjenestens egentlige subjekter. I forhold til barna blir dette enda mer påtrengende. Familiegudstjenestene (eller barnegudstjenesten) tar i det hele tatt ikke på alvor at barnet må få oppleve seg som handlende part og religiøst subjekt. Manuskriptet er altfor stivt og gir ingen rammer for barnet og dets erfaring. Presten blir stående alene, først i liturgiens gråhet, og siden – i prekenleddet – som en febrilsk underholder med stadig nye påfunn for ikke å miste oppmerksomheten. Det er en umulig oppgave. Konklusjon: Vi behøver et helt nytt manus som virkelig tar barnet på alvor som fullverdig borger av Guds rike og handlende subjekt i gudstjenesterommet. Dette sier en person som har brukt store deler av livet til å arbeide med gudstjeneste og salmer og programmer for barn. Noe nytt må komme!