Hellige gjøglere
Jeg leste nettopp på hjemmesiden til VG det som er forfatteren Paulo Coelho sin gave til menneskeheten i år, nemlig fortellingen om Guds gjøgler. Denne fortellingen hørte jeg første gang for en mannsalder siden på en lunsj i Stavanger Aftenblad, i nærvær av forfatter Alfred Hauge. Da ble den fortalt med innlevelse, snert og humor. Siden har jeg støtt på den mange ganger, ikke minst gjennom Tor Aage Bringsværds fine versjon om de hellige tre narrer. Ordet legende kommer av “legenda”, som betyr: “bør leses”. Det dreier seg om lesestykker som ikke tilhører den hellige kanon, men likevel besitter oppbyggelige kvaliteter. Så langt er alt vel og bra. Men, for å være ærlig, var det litt pinlig å lese versjonen til Paulo Coelho. Hverken språklig eller tolkningsmessig har han denne gangen grepet særlig dypt i sin faglige verktøykasse. Enhver forfatter lever til en viss grad på og av det litterære fellesstoff som finnes i kulturen. Men det kreves at forfatteren makter å gi det sin egen stemme og løfte det ut over den direkte gjenfortelling. Det har Paulo Coelho ikke tatt seg tid til denne gangen. Det var derfor nokså pinlig å lese dette. En forfatter som gjør noe slikt, blir nokså liten, selv om han er meget stor. Når det er sagt, må jeg samtidig si at jeg har hatt mange fine lesestunder med bøker av Coelho!