Nå har vi levd under samme tak helt fra 19.juli 1969. Det er jo ganske mange år. Mange steder har vi bodd, og fem barn har vi sett vokse opp til noenlunde ordentlige mennesker. Vi må vel si at har hatt et hjem preget av kristen tro og tradisjon, men vi har faktisk aldri fått til dette med husandakten. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik. Kanskje var det fordi vi ikke fant noe egnet å lese, eller kanskje fordi hverdagens travelhet tok over styringen. For meg, som har hatt det privilegium å kunne arbeide med Bibelens tekster på mange forskjellige måter hver eneste dag, har ikke savnet av husandakt vært så veldig stort. Jeg tror kanskje at min kone, Gerd, har savnet det mer, selv om hun ikke har sagt så mye om det. Nok om det. Nå skal det bli annerledes. Det har faktisk allerede blitt det. Vi leser i “Vann av klippen” og ser på Terje Grøstads bilder hver morgen. Boken er stilt opp på et lite bokstativ på kjøkkenbordet, der står den og legger sin spesielle farge på livet i vårt hus gjennom dagen. Vi har jo laget denne boken for å inspirere andre til å ta tilbake husandakten og finne frem til noen troens ritualer i hjemmet, så det skulle bare mangle at vi ikke gjør det selv! Med eller uten “Vann av klippen”: La oss gjøre det kommende året til et år i husandaktens tegn! Er det mulig? Ja, det går an!
Jeg leste nettopp på hjemmesiden til VG det som er forfatteren Paulo Coelho sin gave til menneskeheten i år, nemlig fortellingen om Guds gjøgler. Denne fortellingen hørte jeg første gang for en mannsalder siden på en lunsj i Stavanger Aftenblad, i nærvær av forfatter Alfred Hauge. Da ble den fortalt med innlevelse, snert og humor. Siden har jeg støtt på den mange ganger, ikke minst gjennom Tor Aage Bringsværds fine versjon om de hellige tre narrer. Ordet legende kommer av “legenda”, som betyr: “bør leses”. Det dreier seg om lesestykker som ikke tilhører den hellige kanon, men likevel besitter oppbyggelige kvaliteter. Så langt er alt vel og bra. Men, for å være ærlig, var det litt pinlig å lese versjonen til Paulo Coelho. Hverken språklig eller tolkningsmessig har han denne gangen grepet særlig dypt i sin faglige verktøykasse. Enhver forfatter lever til en viss grad på og av det litterære fellesstoff som finnes i kulturen. Men det kreves at forfatteren makter å gi det sin egen stemme og løfte det ut over den direkte gjenfortelling. Det har Paulo Coelho ikke tatt seg tid til denne gangen. Det var derfor nokså pinlig å lese dette. En forfatter som gjør noe slikt, blir nokså liten, selv om han er meget stor. Når det er sagt, må jeg samtidig si at jeg har hatt mange fine lesestunder med bøker av Coelho!
En salmedikter kan ikke komme med et sangbart, åndelig dikt og forlange at menigheten skal synge det som en salme. Salmen oppstår først når menigheten selv har antatt det sangbare diktet som et uttrykk for den tro som menigheten sammen deler. Da blir salmen til. Det samme gjelder for et liturgisk uttrykk. Samtidig må både salme og liturgi ha en profetisk dimensjon. Det må være en manende kraft der. Menigheten må utfordres som kollektiv og det enkelte menneske må få hjelp til å tolke sin eksistens i lys av gudsnærværet. Det nytter derfor ikke, hverken for kirkemøter, bispemøter eller andre å “vedta” viktige saker og resolusjoner og så forlange at disse skal gi seg uttrykk i salmesang og liturgi. Når biskop Tor Jørgensen, som har stilt seg veldig åpen i forhold til en ny ekteskapslov, sier at det vil ta tid å utvikle en liturgi for “ekteskap” mellom mennesker av samme kjønn, er det å håpe at han har forstått dette. Levende salmer og liturgi kan aldri bli til ut fra programtenkning og resolusjoner. De må komme fra og klinge inn mot troens store rom og de kristnes felles gudsopplevelse og erfaring. Det krever en helt spesiell hengivelse, innsikt, følsomhet og klokskap å skape disse liturgiske elementene. En tankeøvelse: Er det i det hele tatt mulig å utforme en liturgi for noe som skal være et ekteskap uten å lese de helt grunnleggende ord til mann og kvinne i skapelsesfortellingen? Foreløpig svarer jeg nei på dette spørsmålet. Men er det så mulig å lage et vigselsrituale for to mennesker av samme kjønn hvor disse ordene blir lest? Da er vi i liturgiens brennpukt, hvor det kreves noen dyptgående teologiske og mentale prosesser hos oss alle. Da den kristne dogmedannelsen fant sted, var det nettopp i liturgiens brennpunkt ord og meninger ble satt på prøve. Lex orandi - lex credendi, sa kirkens fedre (og sikkert også mødre). En mulig oversettelse kan være” Det vi ber, det tror vi.”, eller “Bønnens lov er troens lov”. Det vil ta tid, men vi må våge å løfte dette inn i liturgiens brennpunkt. I brennpunktet er det ganske høy temperatur. Der får vi se hva som står seg.
I dag åpnet Nordisk Kirkekunst, som har utgitt “Vann av klippen”, et nettgalleri med salg av alle bildene i boken. Det er trykket 175 eksamplarer av hvert bilde, alle er signert av Terje Grøstad, og omkring 100 eksemplarer av hvert bilde er lagt ut for salg på denne måten. På nettsiden kan man nå blade seg gjennm hele boken og studere hvert eneste bilde, se pris og bestille. Noen av bildene er allerede solgt i et visst antall, så de som vil være sikre på å få et bilde er nå hjertelig velkomne til å klikke på banneret på denne hjemmesiden og dermed komme rett til Nordisk Kirkekunst. Ekspedisjonen av bildene vil ikke skje hver dag, men bildene vil bli reservert i den rekkefølge bestilingene kommer inn. God tur på vårt virtuelle galleri!
Klokken 1230 presis gikk jeg under Slottets rommelige portal, ble tatt imot, skrev mitt navn i protokollen og ventet noen minutter før jeg ble ført opp til Fugleværelset og litt senere inn til Kongen, klokken 1245. Jeg overrakte mine to bøker med salmer og meditasjoner, og vi tittet litt på dem begge. Så fløt samtalen ganske godt en halv times tid. I løpet av dette tidsrom samtalte vi om norske helgener, om den kristne tro og tradisjon i folket, om behovet for et retorisk språk og liturgisk språk for de store, felles begivenheter i nasjonen, om min salmereise med 316 salmer og sanger, pluss en del emner av mer personlig karakter. I løpet av disse 30 minutter opplevde jeg Hans Majestet som en vennlig person med innsikt og interesse, med et godt glimt i øyet og en liten latter som hele tiden lå på lur og røpet noe av hans menneskelige kvalitet. Klokken 1315 forlot jeg audiensrommet og vandret ut i det vinterlige Oslo, beriket fra et møte med en monark og et medmenneske som hadde vilje og evne til å gjennomføre en av mange audienser med behagelig nærvær og respekt. Tusen takk!