får besøk i dag, av en salmeskrivende prest. Det skjer klokken 1245. Den salmeskrivende prest er både stolt og glad for denne audiens, hvor han skal fremføre sin takk for å ha blitt hedret med å bli utnevnt til Kommandør av Sankt Olavs Orden. Som (relativt) liberal Venstremann har presten gjort seg en god del tanker om monarkiet, også om det norske valgkongedømmet, hvor monarken ikke henter sin utvelgelse og autoritet fra en mer eller mindre guddommelig ordning, men i folkets tilslutning og valg, slik det skjedde i vårt land for noe over 100 år siden. Kongens autoritet må i en slik ordning stadig på ny forankres i folket, slik det skjedde med Kong Olav og har skjedd Kong Harald. Rett nok arver monarken den kongelige verdighet gjennom slekten, men uten at den aktuelle monark deretter gjennom sitt vesen og sin gjerning gjør seg fortjent til folkets tillit og hengivenhet, vil det moderne monarkiet smuldre i stykker. Slik er ikke situasjonen i Norge. Derfor kan den salmeskrivende, liberale prest og Venstremann Skeie i dag glede seg over å skulle hilse på Kongen, og over å ha mottatt en høy utmerkelse i samfunnet, på vegne av seg selv og det han representerer, nemlig kirkens kulturelle og evangeliske arv, pluss et engasjemt og virke for barn og barnekultur.
Noe skjult, men dog på veggen, henger en bildemomtasje av studentene ved Menighetsfakultetet fra 1964 til 1970. Der finner jeg mitt eget unge ansikt, samt de unge ansiktene til en del av de prestene jeg møtte på min salmereise i høst, mange av dem i ferd med å avsutte sin siste stilling i yrkeslivet og planlegge pensjonisttilværelsen. I løpet av høsten ble det noen samtaler om dette i sene kveldstimer. De aller fleste gledet seg til å kunne bruke mer av tidens gave på sine nærmeste og seg selv. For min del, som frittstående kulturarbeider, blir dette noe annerledes. Jeg kan allerede nå i prinsippet husholdere over tidens gave slik jeg ønsker. I praksis har jeg en timeplan som er mer enn fullpakket, men samtidig har jeg frihet til å legge opp dagene nøyaktig slik jeg vil. I ganske mange år har jeg brukt en dag eller to ved hvert semesters begynnelse til å sette meg noen mål og lage mine arbeidslister. Det er gøy med lister! Jeg har slike arbeidslister helt tilbake til slutten av 80-tallet. Av og til slår jeg dem opp på datamaskinen og gleder meg både over det jeg har gjort og det jeg fremdeles kan gjøre. Det er et stort privilegium å kunne fylle tidens gave med noe meningsfullt. I dag har jeg en noen praktiske oppgaver å løse, jeg skal få orden på et litt for rotete skrivebord og skrive noen skisser og utkast til diverse prosjekter som er på skinner eller er i ferd med å komme ut av tankestallen. “Tankestallen” er et ord jeg ikke har brukt før. Jeg vet ikke helt om det fungerer som metafor. Men når man snakker om noe som ER på skinner, må det som IKKE er på skinner befinne seg der togene står før de er klare for skinnegangene, og det kan vel hete togstallen. Neppe et ord for en salme, men det får klare seg på morgenkvisten i dag. Bruk tidens gave!
I Hurgada leste jeg en bok om Den hellige families reise i Egypt. Det er en amerikansk journalist som har beskrevet sine inntrykk fra en reportasjetur i Den hellige families fotspor. Den koptiske kirkefader Theophilius hadde en drømmeaktig visjon om alle de steder Jesu foreldre besøkte under de knapt fire år Frelseren tilbrakte i utlendigheten i Egypt. Denne visjonen har senere vært utgangspunkt for en rik flora av fortellinger og legender i den koptiske kirkeavdelingen. Kopterne legger stor vekt på den orale - den muntlige - tradisjonen, ja, de setter den nesten over en skriftlig tradisjon. For eksempel godtar de, i sin biblisisme, ikke det såkalte barndomsevangeliet, som inneholder mange fortellinger fra Jesu barndom, og setter visjonen til Theophilius (fra 400-tallet) over barndomsevangeliet. Det er ganske merkelig, som så mye annet blant kopterne, åpne som de er for troens mange mysterier og Guds ulike manifestasjoner, i lysopplevelser og åpenbaringer helt opp til vår egen tid. Gjennom mine venner i Egypt, og Norsk Misjon i Øst, har jeg en spesiell tilgang til disse kildene, og jeg håper at jeg skal få anledning til å arbeide med dette stoffet når tiden er inne.
For meg selv og mine lesere har jeg avgitt en blogg-garanti på at jeg skal blogge to ganger i uken på dette sted. Nå er det mulig at jeg ikke kan oppfylle denne garantien. Det kommer an på om det befinner seg en tilgang til interenett på et hotell et stykke sør for Hurgahda i Egypt. Der kommer jeg til å befinne meg de nærmeste dagene. Dette er en liten belønning eller ferie etter et meget spesielt år, hvor jeg både ble 60 år, utgav min egen salmebok og bokverket “Vann av klippen”, samt reiste rundt i Norge fra 25. august og nesten helt til nå. Gjennom dette har jeg fått dyp respekt for alt det kulturarbeid som skjer i kirkelig regi omkring i vårt ganske land. Jeg har også fått en klarere bevissthet om hvem jeg selv er og hva jeg vil som kulturarbeider, prest og forfatter eller salmedikter i kirken. Jeg har faktisk aldri før kalt meg salmedikter, men “en som skriver salmer”. Jeg vet fremdeles ikke om jeg virkelig fortjener benevnelsen “salmedikter” eller “forfatter”. Men jeg vet at ordene - og noen ganger mine ord - kan være med på å fortolke menneskers liv og løfte deres lengsel “mot lyset”, slik det står i en av mine julesalmer. For øvrig er det nå igjen omkring 400 av 5000 salmebøker. De som vil ha en salmebok før jul må være raske med å klikke på banneret på høyre side av denne bloggen, og bestille den hos Noteservice. Ellers vil jeg ønske dere alle riktig god uke! Det er advent. Hilsen til alle med en ny salme til Sta. Lucia, fra “316 salmer og sanger”:
8 Jesus beseiret mørkets makt
T Eyvind Skeie 2007
M Henry Baker 1866
1 Jesus beseiret mørkets makt.
Kom, la oss bære lysets drakt.
Natten må vike, mørket fly
der vi drar rundt i bygd og by.
2 Mørket er stort, men lyset størst.
Sankta Lucia kommer først.
Kronen hun bærer i sitt hår,
lyser for alle der hun går.
3 Åpne din dør, slipp lyset inn.
Gled deg med oss, lukk opp ditt sinn.
Lyset ble tent da Jesus kom.
La oss spre lys i mørke rom!
4 Lyset vi bærer der vi går,
minner om varme, sol og vår.
Lyset er Guds barmhjertighet.
Lyset er Jesu kjærlighet.
I løpet av min salmeturné har jeg eksperimentert med mange forskjellige melodier og forsøkt å observere når folk synger eller ikke, særlig på ukjent stoff. Jeg har gjort den erfarng at det går an å få forsamlinger til å synge nytt melodistoff hvis noen betingelser er til stede. Det første går på at det er en god musikalsk ledsagelse og en forsanger eller et forsangerkor som innbyr andre til å synge med. Det andre går på melodiens forhold til teksten. Der melodien følger setningsmelodien til teksten når den leses, er det lettere å få folk til å synge med. Dette kaller jeg melodiens organiske side, at den fremstår helt naturlig som en forlengelse av tekstdeklamasjonen. Det tredje går på hvordan melodien gjentar seg selv og utvikler seg i forhold til å skape naturlig gjenkjennelse hos den som synger. Melodien må ha noe som gjør den spesiell, noe man kan huske, men samtidig må den repetere dette grunnmotivet på en slik måte at det fortsetter og utvikles mest mulig logisk og naturlig. I en tid hvor salmesangen taper for pregløse lovsanger uten et melodisk særpreg, men kun bygget opp på akkorder, vil jeg slå et kraftig slag for to viktige anliggender: For det første at en salme krever en tekst, og at teksten krever en dikter eller opphavsperson som gir denne teksten noe av seg selv. For det andre at salmen må ha, ja nettopp, en organisk melodi!