For noen år siden skrev jeg boken “Jesu syv fødsler”, hvor jeg forsøkte å lodde ganske dypt i fortellingen om Jesus, fra evighet til evighet. Det avgjørende vendepunkt i denne fortellingen er når han som ble født av Faderen fra evighet, tok på seg et menneskes kropp og fremstod mellom oss som Jesus fra Nasaret, født av jomfru Maria. Som sant menneske delte Jesus ikke bare våre jordisk liv, men også de fysiske betingelsene for dette livet, den molekylære stofflighet som vi alle bærer, vi som er født av jorden og skal bli jord. Dette har, mente og mener jeg, en betydning for vårt bilde av verden. Det åpner opp for en økologisk teologi som vi ennå ikke har funnet ord for. Ved oppstandelsen tar Jesus med seg denne stoffligheten ut av kretsløpet, noe som i seg selv er en grensesprengende tanke, ikke minst i møte med de religioner som lar menneskets plass i skaperverket være avledet av alt det skaptes kretsløp. Det var nesten ingen som kommenterte dette da “Jesus syv fødsler kom ut”. Men i dagens Vårt Land blir “Jesu syv fødsler” trukket frem igjen, som en “forunderlig bok” nettopp i en økologisk sammenheng. Det gleder meg veldig. Jeg vet at dette skriftet rommer noen ansatser til et verdensbilde og en teologi som før eller siden vil melde seg for flere.
Troen har en grunnleggende retning, det er mot Gud. Det tenker jeg ofte på, for eksempel når de mange etterdønnnger fra årets kirkemøte skyller mot min hjemlige strand gjennom avisen Vårt Land. Jeg leser om klima, miljø, homofili og ekteskap, og mye annet som er omdebattert og viktig. Men ordene som er knyttet til og omhandler alle disse saker har som oftest en retning som går utover, mot kirken, mot meningsmotstandere og samtalepartnere, mot offentligheten, mot dem som skal ville og gjøre noe spesielt i sakens anledning. Da tenker jeg at en sak eller et anliggende ikke er blitt “sann” før den også er en del av troens retning, har fremstått som en inderliggjort del av min og vår alles felles henvendelse til Gud i bønn og sang. Jeg tenker også på troens retning når jeg hører et kor , en prest eller en annen form for foredrag og fremførelse i kirkens rom, og hvor det fremstår i et språk og i en form som setter mennesket i sentrum, og ikke Gud. Ja, av og til blir gudstjenesterommet så fylt av oss og våre saker, at det knapt blir plass til gudsdimensjonen og den hengivelse som det hele sikter mot og som er troens retning. Dette er vanskelig. Selv skriver jeg salmer. Men mine sanger blir ikke virkelige salmer før menigheten har lukket dem inn i sitt felles rom av tro og tilbedelse, og antatt dem som et uttrykk for sin egen tro og sin egen henvendelse til Gud fra hjertets dyp. Det er dit vi må med alle våre anliggender. Vi må bære dem med oss i hengivelse og bønn, i troens retning.
Forbønn er noe underlig og sterkt. Det at et annet menneske lover å be for oss, og til og med husker å gjøre det, det er en stor gave. I dag har jeg vært på besøk hos Vera. Hun har litt nedsatt førlighet, og har dermed innviet deler av sitt liv til å be for andre. Jeg vet at jeg har stått på hennes bønneliste i flere år, og ganske særlig denne høsten under min lange turné-reise. Jeg har en liten kommunitet av nonner som også ber for meg, har de fortalt meg. Dermed vet jeg at jeg er omsluttet av andres bønner. Det skaper både glede, ydmykhet og en smule ettertanke. For hva med mitt eget bønneliv og min egen omtanke for andre? Jeg kan neppe si at jeg er like trofast i bønnen som Vera og mine katolske søstre. Det er inspirerende å vite at slike bønnemennesker finnes. Jeg tror at deres betydning er stor. Den er av betydning for enkeltmennesker, men kanskje også for hele vår verden. Det er makt i de foldede hender. Takk til dere som ber for andre!
Så er det slutt på Turné 316. I går var det en fin avskjedskonsert på Raufoss. Den flotte kirken med sine buer i romansk stil var fylt av kjente og ukjente venner fra Østre og Vestre Toten, samt gjester fra Gjøvik og andre steder. Der var ikke med noe kor, så det hele ble besørget av undertegnede med sang og fortelling, samt Emma-Elze Bongers, stadig nærværende bak pianoet. Y´s Man på Raufoss stod for arrangementet, og etterpå var det en samling i menighetshuset, med kaffe, litt å bite i og en mengde hyggelige mennesker med hjertevarme og underfundige replikker. Min adjutant Gisle Hollekim var med, samt fruen Gerd, og vi snakket på veien opp og ned om hvor lenge det er siden Gisle og undertegnede dro av sted med kurs for Tromsø, en tidlig morgen i slutten av august. Så har det blitt 50 salmekonserter frem til dags dato, og stemmen, helsen og humøret har holdt seg helt frem til denne fredagsmorgen i november. En gave! Takk til dere som har sagt at dere har bedt noen bønner for den omreisende sangevangelisten, og takk til dere som har tatt imot meg! Jeg kommer nok aldri til å glemme disse fantastiske månedene: min høyst private pilegrimsreise med 316 salmer og sanger langs kysten av vårt varierte og spennende land!
Jeg utgir faktisk hele fire bøker dette året, både Vann av klippen, 316 salmer og sanger, Bibelen forteller og (minst men kanskje morsomst) “Jesus blir født”, en julekalenderbok for barn mellom 5 og 7 år. Boken er beregpet til utdeling av menighetene nå før jul, og utgis av Verbum Forlag (som har den på sin hjemmeside). Til denne boken og utdelingen har vi også laget et opplegg for hvordan menighetene kan dele ut bken, i tiden før advent. Denne boken er en del av “Spirer til tro”, det trosoppløringsprosjektet som Verbum Forlag og IdeHospitalet (mitt danske selskap) står sammen om. Med julekalenderboken søker vi å gi barna den kristne julefortellingen på en fin og spennende måte, med luker til å åpne, en fortelling som er en sang, og noen flere aktiviteter. Titt på den!