Eyvind Skeie

Vintertid, nyttårshus

Det pusler i vårt nyttårshus. Den unge bergenseren Jakob og den enda yngre osloenseren Henny er oppe og tasser omkring i denne årle morgenstunden. De representerer familiens fremtid, men vet ikke at det er nyttårsaften, og at noen av oss som er voksne kjenner et visst vemod over årets hastige bortgang i dette vårt nyttårshus.
Utenfor står vintermorgenen, høy og stille, og ikke et vindpust beveger trær og busker der de strekker seg opp i det gråblå lyset.
Jeg har gått ned på kontoret, og ser at jeg har fått opptil flere nye venner på Facebook, men ennå har jeg under 30, og de fleste er ikke en gang mine venner, men mine barns, men de har aller nådigst tatt denne fortidslevning opp i vennekretsen.
Dog har jeg blitt akseptert som venn av noen jevngamle, for eksempel den evige unge pensjonist Thor Bjarne Bore, og den enda yngre kunstmalende songwriter Jan Vincents Johannessen. Dette er folk jeg kjenner såpass godt at det ikke overrasker meg at de allerede i lang tid har vært på Facebook, de følger med tiden, men kjenner ikke også disse to vitale herrer et lite stikk av vemod i sitt jordiske nyttårshus, hvor vår tid er så altfor kort?
Dog finnes det trøst i livets vemod.
Jeg skal snart brygge meg en kopp te av merket H C Andersen. Må så noe av eventyrfortellerens gode ånd besøke meg i teen. Og må de fire trippende føtter i etasjen like over mitt hode gi meg hvert sitt strålende smil når jeg nå stiger opp fra mitt skriveverksted, hvor jeg for øvrig i går observerte noe merkelig: Det er blitt en slags lysende glorie i taket, rett over hodet mitt. Det er en dobbel sirkel av lys som omrammer en slags tallerken, faktisk temmelig lik den helgnene og apostlene bærer på malerier fra renessansen.
Er det i ferd med å oppstå en helgen i dette nyttårshuset? Hvem har satt en glorie over mitt hode?
Svaret er dessverre temmelig enkelt. Før avgang til Gran Canaria har jeg tatt en kopi av alle mine dyrebare tekstfiler til en dvd. Denne dvd er blank og skinnende og ligger nå på skrivebordet, like foran meg. Kontorlampen lyser ned på den, og den kaster sitt skinn videre og avtegner seg selv i en skinnende refleks i taket.
Det overnaturlige har dermed vist sin naturlige side.
Likevel tar jeg det som en oppmuntring, og er klar til å stige inn i tiden for å leve mitt jordiske hverdagsliv på årets aller siste dag.

Godt Nytt År!

ps 1:
Jeg vet ikke om jeg får skrevet noe på bloggen før jeg er tilbake fra Gran Canaria.
Det får tiden vise.
Men dere må alle ha en riktig fin nyttårskveld og noen gode dager i det nye år!

ps 2:
Den eldste sønn, Gisle, har i sin logiske sans påpekt at to barn faktisk har fire trippende føtter, hvilket herved er rettet i teksten. Den generelle regel er at man tar antall hoder og ganger med to, og dermed får man antall føtter. Tar man så antall føtter og ganger med fem, får man antall tær, og vil man få det komplette antall tær og fingre, kan man gange antall tær med to, og får så antall fingre. Vil man kun telle tommelfingre, må man dele det antall man nå har på fem, og får så dette tallet, og hvis dette tallet (som er fire) igjen blir halvert, er man tilbake til utgangspunktet, nemlig antall individer, som er nøyaktig halvparten av de trippende føtter (altså IKKE tær). Man tripper ikke med tær, men PÅ sine tær, såvidt jeg forstår.

Et personlig problem

Jeg har et personlig problem med det jeg skriver: Jeg blir aldri helt fornøyd.
Derfor kan jeg ikke lese om igjen det som først er utgitt.
Lesningen medfører bare at hodet begynner å myldre av motforestillinger og nye forslag.
Akkurat nå, på årets nest siste dag, sitter jeg og skal rette i et lite manus som jeg har skrevet for prosjektet “Spirer til tro”.
Det har vært ute hos en konsulentgruppe som har vært positive, men har hatt visse forslag og innvendinger på noen punkter.
I dag stod jeg opp 0530 for å sette i gang med dette. Nå, klokken, 1109, har jeg vært gjennom de to første sidene av manus sikkert femten ganger, og det er ikke en eneste setning igjen av utgangspunktet.
Disse endringene har så medført en ny flyt i manuskriptet, noe som medfører at også resten må omarbeides totalt.
Slik er det ofte. Jeg klarer ikke å gjøre små omarbeidelser, men må gå mer radikalt til verks.
Er så dette et personlig problem?
Ja, faktisk. Fordi det medfører mye arbeid. Og fordi jeg også står i fare for å kaste ut ett eller flere små tankebarn med det berømte badevannet.
På den annen side blir resultatet kanskje bedre.
Det må jeg i hvert fall tro, her jeg sitter …

Konfigurering

Nå holder jeg på med å konfigurere en ny bærbar PC til fru Gerd. Som svoren tilhenger av Macintosh, helt siden jeg kjøpte min aller første SE (som jeg fremdeles har!), undrer jeg meg over hvor komplisert det fremdeles er med PC. Her er det ikke “plug and play” som gjelder, men ganske omstendelige prosedyrer. Hvorfor kan så ikke fruen ha en Mac? Det er ganske enkelt fordi regnskapsprogrammet som vi bruker kjører på PC, og jeg tar ikke sjansen på å la en MAC simulere PC for å kunne kjøre dette programmet. Derfor denne konfigurering!
Ekteskapet er vel også en slags konfigureringsprosess?
Man må tilpasses forholdene, miljøet og oppgavene, før man er klar til innsats.
Jeg har forsøkt å konfigurere min kone i mange år nå, men må vel innrømme at det kanskje er det motsatte som har skjedd. Jeg er blitt konfigurert, sakte, men sikkert. Og bra er kanskje det.
Uten denne nennsomme konfigurering hadde jeg nok vært en einstøing som satt ute i skogen og skrev vanskelige dikt, hvis jeg da ikke hadde gått den motsatte vei, hvor nå den måtte føre.
Jeg leste forresten en fin bønn på nettet her en dag. Den var bedt av en mann som hadde kjøpt seg en GPS, som talte til ham med en deilig kvinnestemme under kjøreturen.
Bønnen var slik:
“Kjære Gud, takk for GPS-damen og hennes myke røst som sier “Jeg rekalkulerer” hver gang jeg kjører feil. Konfigurer min kone, i din store visdom, så hun kan si det samme!”
Godt nytt år!

Bær din lengsel

Bær din lengsel inn i lyset

T Eyvind Skeie 2004
M Charles H. Gabriel, omkr. 1907

1 Bær din lengsel inn i lyset,
bøy deg ganske stille ned,
mens ditt hjerte langsomt fatter:
Stallen er et hellig sted.

Omkved:
Alle har sin nådetime
nå i julenattens fred.
Pilegrim, som søker lyset:
Stallen er et hellig sted.

2 Oksen kjenner vel sin herre,
og et esel vet sin venn.
Lammet ønsker seg en hyrde
som kan finne det igjen.

Omkved

3 Bøy deg, vandrer, se Guds ansikt
hos den lille, skapt av jord.
Dette er din frelses time:
at du tilber Ham og tror.

Omkved

4 Himmelen berører jorden.
Stallen er et hellig sted.
Bær din lengsel hen til Jesus,
fyll ditt hjerte med hans fred.

Omkved

fra “316 salmer og sanger”

En juledrøm

Det var han Olav Åsteson som la seg ned om “joleftan” og hadde sin visjonære drøm om den middelalderske verdensordning.
Jeg la meg ned i går, på den andre juledagen, og våknet opp fra min juledrøm nokså tidlig i dag, på den tredje juledag. Innholdet i drømmen stod levende for meg under oppvåkningen: Jeg var blitt utnevnt biskop i Stavanger.
Materialet til denne drømmen hadde jeg funnet på nettet, hvor noen aviser hadde skrevet om mulige bispekandidater.
Men innholdet i drømmen var mitt eget, dog påvirket av mitt møte med Mama Maggie og hennes utøvelse av lederskap.
Hun går helt stille rundt med et bedende hjerte og deler ut små glansbilder av Jesus.
Den uken jeg var hos henne i Egypt fikk jeg oppleve dette flere ganger. Og jeg mottok også selv noen slike bilder av denne bemerkelsesverdige kvinnen. Både når hun taler på sin lavmælte måte til forsamlinger, og når hun møter barna, holder hun et Jesusbilde i hånden. Og så gir hun det gjerne fra seg, som en betroelse og anbefaling. Det er Jesus det gjelder. Ham alene.
I min høyst private drøm, var en jeg biskop som gjorde akkurat som Maggie. Jeg dro omkring i Rogaland med små bilder av Jesus på innerlommen, og drysset dem ut over dem jeg møtte, og det var selve innholdet i min bispegjerning. I drømmen følte jeg en slags flauhet over det jeg gjorde, og fordi jeg ikke hadde noe mer å komme med. Men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle være alt.
Mon tro hva en slik drøm kan røpe om den som drømmer?
Det jeg kan garantere er at den ikke røper noe som helst ønske hos undertegnede på å bekle en bispestol, som det heter, hverken bevisst eller ubevisst.
Men jeg tror kanskje at den forteller noe som det jeg har arbeidet ganske mye med denne høsten, å et mentalt plan, både før og etter Kirkemøtet (Jeg tror på Jesus Kristus) og altså i møtet med min egyptiske venner.
Det er og blir Jesus Kristus som er hovedinnholdet i troen.
Det beste jeg kan gjøre, er å innvie meg til Ham, med alt det jeg fremdeles måtte ha å bidra med i kirke og samfunn.
Dette var en enkleste og mest likefremme tolkning av drømmen.
Den har nok også andre lag og sider.
Jeg er ikke dummere enn at jeg også aner dette, men disse tolkningsmulighetene beror hos oppavsmannen, da de ikke bare er personlige, men også private.