Inkarnasjon
Det nærmer seg jul.
Det er tid for å tenke på at inkarnasjon er et hovedord i kristendommen.
Ikke karnasjon, som betyr å vært kjøtt, eller kropp.
Det er vi alle. Vi er kjøtt, eller kropper, som tilhører naturens kretsløp.
Når vi dør, går vi tilbake til jorden som vi er tatt fra:
“Av jord er du kommet, til jord skal du bli.”
Ikke reinkarnasjon, som kan forstås på flere måter.
I hinduismen er begrepet reinkarnasjon mer komplisert enn vi i vest ofte tror.
Tanken på at sjelen bosetter seg i nye kropper, er bare en utgave av reinkarnasjonsforestillingen.
Men det er denne tanken vi i vest har festet oss sterkest ved,
kanskje påvirket av gresk idealisme og dens forståelse av sjelens udødelighet.
I hinduismen er det annerledes.
Reinkarnasjon knyttes til tanken på “gjenfødelse” og “karma”.
Hvis mitt karma krever det, kan jeg bli gjenfødt som et ekorn eller en løve.
Men jeg er da et ekorn eller en løve helt og fullt.
Jeg er ikke et ekorn med en menneskesjel eller tilsvarende som løve.
Jeg må, eventuelt, gjenvinne min menneskelighet ved hjelp av den karma jeg opparbeider i mine ulike gjenfødelser.
Slik fortsetter tilværelsen i en uendelig rekke av gjenfødelser
og fremtredelser. Det samme skjer også i gudenes verden, i form av “avatarer”.
Inkarnasjon er noe annet enn både karnasjon og reinkarnasjon.
Evangelisten Johannes taler om at Ordet blir “kjøtt”, noe som også kan oversettes med “kropp”, eller “menneske”.
Jesus er sant menneske, og sann Gud.
I teologien er det tilrettelagt på denne måten:
Jesus har to naturer, men er én person.
Det er en stor utfordring, i vår religiøse samtid, å grunne på dette mysteriet, forsvare det og tilrettelegge det for tidens mennesker.
Dessverre er ikke teologene altfor flinke til dette.
I hvert fall i sin studietid drev de det med denne formen for refleksjon, filosofi og tenkning på sine teologiske verksteder.
Det er det som skjer i den såkalte systematiske teologien, hvor dogmatikken inngår.
Men på prekestolen er det nesten ingen som lenger snakker om dette.
Konsekvensen er at teologien forflates og at kristendommen blir mindre interessant og betydningsfull som religiøs og filosofisk dialogpartner.
Religion aldri har vært en “positiv” struktur…
Religion alltid ” er en opoium for folket”-Lenin.
En Folke ledelse struktur…
sevda
Hallo Sevda, når de kommunistiske ideologer sa at religion er “opium” for folket, mente de det annerledes enn enn vi tenker. Opium var en form for smertelindring, og ikke bare et rusmiddel som gav anledning til flukt. Religion som smertelindring kunne faktisk være nødvendig i det før-revolusjonære samfunn. Men etter den kommunistiske revolusjonen skulle ikke opium lenger behøves, fordi det kommunistiske menneske var fritt og i balanse. Dermed ville behovet for religionens opium var overflødig, og kirken ville være avskaffet. Men ved slik å berolige menneskene med religionens trøst, var prestene og kirken også kontrarevolusjonære, og ville bli blant de første som måtte ofres av revolusjonen. KJenner du igjen disse tanker, oppvost som du er i det tidligere Sovjet? Hilsen din venn Eyvind, som faktisk var med på bevege deg ut av ditt postkommunistiske fedreland ved det kaspiske hav. Gledelg jul!