Eyvind Skeie

Vintertid, nyttårshus

Det pusler i vårt nyttårshus. Den unge bergenseren Jakob og den enda yngre osloenseren Henny er oppe og tasser omkring i denne årle morgenstunden. De representerer familiens fremtid, men vet ikke at det er nyttårsaften, og at noen av oss som er voksne kjenner et visst vemod over årets hastige bortgang i dette vårt nyttårshus.
Utenfor står vintermorgenen, høy og stille, og ikke et vindpust beveger trær og busker der de strekker seg opp i det gråblå lyset.
Jeg har gått ned på kontoret, og ser at jeg har fått opptil flere nye venner på Facebook, men ennå har jeg under 30, og de fleste er ikke en gang mine venner, men mine barns, men de har aller nådigst tatt denne fortidslevning opp i vennekretsen.
Dog har jeg blitt akseptert som venn av noen jevngamle, for eksempel den evige unge pensjonist Thor Bjarne Bore, og den enda yngre kunstmalende songwriter Jan Vincents Johannessen. Dette er folk jeg kjenner såpass godt at det ikke overrasker meg at de allerede i lang tid har vært på Facebook, de følger med tiden, men kjenner ikke også disse to vitale herrer et lite stikk av vemod i sitt jordiske nyttårshus, hvor vår tid er så altfor kort?
Dog finnes det trøst i livets vemod.
Jeg skal snart brygge meg en kopp te av merket H C Andersen. Må så noe av eventyrfortellerens gode ånd besøke meg i teen. Og må de fire trippende føtter i etasjen like over mitt hode gi meg hvert sitt strålende smil når jeg nå stiger opp fra mitt skriveverksted, hvor jeg for øvrig i går observerte noe merkelig: Det er blitt en slags lysende glorie i taket, rett over hodet mitt. Det er en dobbel sirkel av lys som omrammer en slags tallerken, faktisk temmelig lik den helgnene og apostlene bærer på malerier fra renessansen.
Er det i ferd med å oppstå en helgen i dette nyttårshuset? Hvem har satt en glorie over mitt hode?
Svaret er dessverre temmelig enkelt. Før avgang til Gran Canaria har jeg tatt en kopi av alle mine dyrebare tekstfiler til en dvd. Denne dvd er blank og skinnende og ligger nå på skrivebordet, like foran meg. Kontorlampen lyser ned på den, og den kaster sitt skinn videre og avtegner seg selv i en skinnende refleks i taket.
Det overnaturlige har dermed vist sin naturlige side.
Likevel tar jeg det som en oppmuntring, og er klar til å stige inn i tiden for å leve mitt jordiske hverdagsliv på årets aller siste dag.

Godt Nytt År!

ps 1:
Jeg vet ikke om jeg får skrevet noe på bloggen før jeg er tilbake fra Gran Canaria.
Det får tiden vise.
Men dere må alle ha en riktig fin nyttårskveld og noen gode dager i det nye år!

ps 2:
Den eldste sønn, Gisle, har i sin logiske sans påpekt at to barn faktisk har fire trippende føtter, hvilket herved er rettet i teksten. Den generelle regel er at man tar antall hoder og ganger med to, og dermed får man antall føtter. Tar man så antall føtter og ganger med fem, får man antall tær, og vil man få det komplette antall tær og fingre, kan man gange antall tær med to, og får så antall fingre. Vil man kun telle tommelfingre, må man dele det antall man nå har på fem, og får så dette tallet, og hvis dette tallet (som er fire) igjen blir halvert, er man tilbake til utgangspunktet, nemlig antall individer, som er nøyaktig halvparten av de trippende føtter (altså IKKE tær). Man tripper ikke med tær, men PÅ sine tær, såvidt jeg forstår.

Til toppen