I går, etter at gjestene hadde forlatt huset, og huset var noenlunde ryddet, satt jeg en liten time foran skjermen og holdt på med mine lister. Det var ikke arbeid på høytidsdagen, i det minste ikke helt direkte, men dog: Jeg lager slike liste hvert eneste år i romjulen. Det er lister over alt jeg skal prøve å få gjort det kommende året.
Disse listene skal helst inneholde både personlige, kunstneriske, faglige og produktive mål. Jeg har slike liste tilbake til slutten av 80-talllet. Og jeg har fått gjort ganske mye av det som står der.
Men det er ogtså mye jeg ikke har gjort, og ganske mye som rett og slett har gått i vasken, som det nokså brutalt heter.
Skulle jeg skrive en biografi, ville den måtte handle nesten mer om prosjekter som har gått galt enn slikt jeg har fått til. Ganske deprimerende, i bunn og grunn, men også morsomt.
Jeg har, for eksempel, utviklet ganske mange figurer og figuruniverser, alene og sammen med andre - om og med figurer som aldri har kommet ordentlig ut av mitt eget fantasirom. En stund lurte jeg på om jeg skulle skrive en selvbiografi i nekrologens form, som en rekke gravtaler over prosjekter som aldri fikk se dagens lys. Kanskje jeg skal sette dette på årets arbeidsliste?
“Den gylne ape”, for eksempel, hvor ble det av ham etter at han forsvat fra Dyreparken i Kristiansand? Og hva med Leonard Drømmehater von Skruk fra min første TV-serie, om de vise menn, så skremmende og latterlig gestaltet av Nils Ole Oftebro? Og hva med Doktor Dressing, luktspesialisten, alle snøfterne - og engelen Ariella? Dette er jo figurer som behøver mitt engasjement for å leve, og nå - i denne stund - er de redusert til bleke alver fra en glemt keltisk legende. Skal jeg gi dem liv igjen eller reise en gravsten over dem, i nekrologens form?
For mange år siden var jeg på en kirkegård for dårlige vitser et sted på Filippinene. Det var amerikanske Vietnam-soldater som hadde opprettet denne kirkegården, som en del av sin mentale overlevelsesstrategi. “Her hviler en fjert som aldri kom ut”, stod det på en av gravstene. De som drev John Hay Country Club fortalte soldatene hadde store seremonier når et nytt gravstede for dårlige vitser skulle opprettes. En ide for flere?
Time will show!
Til og med i går, på julekvelden, hadde jeg et uvanlig antall treff på min hjemmeside. Og det var over 300 personer som var inne med så´kalte unike treff, hvilket visstnok betyr at man klikkere flere ganger på hjemmesiden. Det er morsomt.
Vi hadde en fin julekveld i går, nede hos Øyvind og Torunn, hvorav Torunn er mormor til lille Henny, hvor undertegnede altså er farfar. Henny selv, som er drøyt året, hadde sin største julekveld noensinne så langt i sitt unge liv. Og var ikke særlig glad da hun skulle legge seg. Dog sovnet hun forholdsvis raskt, sannsynligvis på grunn av kveldens mange strabaser med papir, gaver og alle de voksne utrettelige iver etter å varte Henny opp på alle måter. Plommen i egget!
Ellers tenker jeg mye på hvordan jeg skal skrive fortellingen om Den hellige familie og flukten til Egypt. Noe som har blitt stående ganske sterkt i denne julen, er at dette var en familie som nettopp ikke levde som den berømte plommen i egget. De var fattige, og de var på flukt. Det må jeg få med i fortellingen min, ikke minst fordi det er min drøm at den skal bli fortalt til barna på Mughattam. kopternes hellige fjell, hvor også slumområdene ligger. Julens paradoks!
Englene skuet deg
1 Englene skuet deg
i Guds himmel,
du lille på jordens strå.
Si, har du glemt
hvor du kommer fra,
og vet du hvor veien din går,
den vei du skal vandre på jord,
fra Paradiset?
2 Englene skuer deg
i en krybbe,
du evige barn av Gud.
Din mor, Maria,
som bar deg frem,
hun stryker forsiktig ditt kinn,
mens englene jubler for deg
i Paradiset.
3 Alt er så stille her
hvor du sover
og drømmer om det som var.
En kjølig vind
kommer utenfra
og hvisker om det som skal skje.
Med gråt skal du bære min sjel
til Paradiset.
T Eyvind Skeie 2005
M Eyvind Skeie 2005
Fra 316 salmer og sanger
En salme om det store mysteriet:
13. Dypt i sjelens grotter
T Eyvind Skeie 2004
M Engelsk
1 Dypt i sjelens grotter
bor vårt håp, vår drøm.
Gåtefulle lengsler
flyter i en strøm.
Fra den store gåte,
den som kalles Gud,
kom Guds ord til verden,
kledd i kropp og hud.
2 I det store lyshav
utenfor vår jord,
synger kanskje engler
hemmelige ord.
Verden er i mørke,
men det skjer til sist:
Hit fra lysets kilde
kommer Jesus Krist.
3 Grenser finnes ikke
når Guds folk på jord
bærer gjennom tiden
Herrens eget Ord.
Jord og himmel jubler:
“Kom, vår Herre. Tal!”
Da blir sjelens grotte
til en katedral.
Nummer 13 i “316 salmer og sanger” - og med en praktfull anglikansk melodi!
Det nærmer seg jul.
Det er tid for å tenke på at inkarnasjon er et hovedord i kristendommen.
Ikke karnasjon, som betyr å vært kjøtt, eller kropp.
Det er vi alle. Vi er kjøtt, eller kropper, som tilhører naturens kretsløp.
Når vi dør, går vi tilbake til jorden som vi er tatt fra:
“Av jord er du kommet, til jord skal du bli.”
Ikke reinkarnasjon, som kan forstås på flere måter.
I hinduismen er begrepet reinkarnasjon mer komplisert enn vi i vest ofte tror.
Tanken på at sjelen bosetter seg i nye kropper, er bare en utgave av reinkarnasjonsforestillingen.
Men det er denne tanken vi i vest har festet oss sterkest ved,
kanskje påvirket av gresk idealisme og dens forståelse av sjelens udødelighet.
I hinduismen er det annerledes.
Reinkarnasjon knyttes til tanken på “gjenfødelse” og “karma”.
Hvis mitt karma krever det, kan jeg bli gjenfødt som et ekorn eller en løve.
Men jeg er da et ekorn eller en løve helt og fullt.
Jeg er ikke et ekorn med en menneskesjel eller tilsvarende som løve.
Jeg må, eventuelt, gjenvinne min menneskelighet ved hjelp av den karma jeg opparbeider i mine ulike gjenfødelser.
Slik fortsetter tilværelsen i en uendelig rekke av gjenfødelser
og fremtredelser. Det samme skjer også i gudenes verden, i form av “avatarer”.
Inkarnasjon er noe annet enn både karnasjon og reinkarnasjon.
Evangelisten Johannes taler om at Ordet blir “kjøtt”, noe som også kan oversettes med “kropp”, eller “menneske”.
Jesus er sant menneske, og sann Gud.
I teologien er det tilrettelagt på denne måten:
Jesus har to naturer, men er én person.
Det er en stor utfordring, i vår religiøse samtid, å grunne på dette mysteriet, forsvare det og tilrettelegge det for tidens mennesker.
Dessverre er ikke teologene altfor flinke til dette.
I hvert fall i sin studietid drev de det med denne formen for refleksjon, filosofi og tenkning på sine teologiske verksteder.
Det er det som skjer i den såkalte systematiske teologien, hvor dogmatikken inngår.
Men på prekestolen er det nesten ingen som lenger snakker om dette.
Konsekvensen er at teologien forflates og at kristendommen blir mindre interessant og betydningsfull som religiøs og filosofisk dialogpartner.