Nå drar jeg snart av sted til Lambertseter kirke, hvor “316 salmer og sanger” skal være salmebok under den søndagens adventgudsstjeneste. Vi skal synge nye og gamle julesanger, med mine tekster. I stedet for preken skal jeg fortelle litt om og før hver salme, og så blir det en preken til sammen. Dette er en forms som jeg tidligere har skrevet om på hjemmesiden, og den fungerer veldig fint i kirkerommet.
Fredrik Ulseth heter soknepresten på Lambertseter. Han har jeg kjent siden studiedagene, hvor vi begge var engasjert i bruken av dramatikk og teaterelementer i kirkerommet. Vi var noen slags “early birds” i dette i Norge, inspirert av det som foregikk i Sverige, ikke minst gjennom Sigtunastiftelsen og Olov Hartman.
Teater har alltid vært en viktig interesse for meg. Jeg har også skrevet såpass mye at jeg er medlem av Dramatikerforbundet, men de siste årene har det blitt mindre. Skulle jeg skrive noe nå, ville jeg nok ikke skrive for kirkerommet, men for teatersalen. Men det blir neppe aktuelt. I ungdomsårene var jeg nokså bra informert om det som foregikk på teaterscenene, men de siste årene har ikke fulgt godt nok med i timen.
Neste år har jeg skriveplanene klare, og det er mye som venter.
Men akkurat nå venter altså Lambertseter kirke.
Julens sanger!
Jeg har den vane eller uvane at jeg noen ganger har behov for å snakke ut av meg en eller annen slags indre spenning. Jeg mener ikke da å snakke med ektefellen, en venn eller en profesjonell samtalepartner. Nei, aldeles ikke.
Jeg har en mye enklere og billigere løsning, på alle måter:
Jeg går utendørs og lar ordene strømme helt fritt, og ganske tydelig og høyt.
Av og til siterer jeg dikt, salmer eller noen av Grundtvigs taler. Sistnevnte lærte jeg utenat i forbindelse med spillet “Strengen er av gull”, og kan memorere fremdeles.
Som om ikke dette er nok, for tilfeldig forbipasserende, kan denne i og for seg rasjonelle form for ordbruk noen ganger bli erstattet av det rene babbel. Da henfaller jeg til en slags nynorsk á la Sylfest Strutle og lar det flomme ut merkverdige lyriske kombinasjoner av ord som neppe finnes i noen eksisterende ordbok.
Det kan også hende at jeg fremstår som en slags folketaler, men også nå med helt meningsløse ord, fremført med håndbevegelser og stor patos.
Det nærmer seg noen ganger det som på gresk heter “glossolalia”, og som oversettes med “tungetale” til norsk.
Dog tror jeg ikke at dette er tungetale i mitt tilfelle, snarere en slags utforsking av tungetalens menneskelige side, hvor man frigjør seg helt fra språkets innhold, og kun lar ordene fremstå som en mengde former som ikke en gang er fullstendige og hele, og som er sammensatt “at random” som det heter på dataspråket, altså i en tilfeldig rekkefølge.
Jeg har alltid vært interessert i Wittgenstein og hans idéer om hvordan språk oppstår hos mennesket, både i forhold til det emosjonelle trykket og til den sansbare virkelighet som ordene er forankret i.
Under mine vandringer, som helst bør skje på øde strender eller etter mørkets frembrudd, løser jeg språket helt og holdent fra den ytre virkeligheten og min egen intellektualitet, og lar det kun fremstå i en følelsesmessig temperatur som jeg der og da bygger opp og deretter utløser på en befriende måte i mine kaskader av meningsløse ord.
Dette er nokså morsomt og har en rensende og forfriskende kraft, og noen ganger utløser det latteren, selv om jeg befinner meg helt alene.
Hvorfor skriver jeg dette nå, på en lørdag morgen i desember?
Kanskje for å be om unnskyldning til den eller de som i går kveld ble gående bak en gal og snakkende mann på Nordstrand, og som ikke våget å gå forbi ham, men snudde og tok en annen vei hjem.
Likevel:
Prøv dette hvis du ikke helt finner igjen den gode livsfølselsen din på denne dagen!
Det hjelper å få det ut, enten ordene er forståelige eller ikke. Metoden fungerer!
Men jeg vil likevel selvsagt heller skrive et dikt eller en salme enn gå slik og lalle uforståelig langs veien!
Lurer på hvordan en psykolog eller psykiater vil bedømme dette, som hjelp på det mentalhygieniske feltet?
Biskop Georg Hille har jeg hatt gleden av å kjenne i mange år. Han er en vennlig mann med glimt i øyet. Det er godt for oss som er litt (bare litt!) yngre å ha en slik person vandrende omkring med sine oppmuntrunde, men treffende, karakteristikker.
For adskillige år siden fikk jeg et råd av Georg, og det har jeg hatt bruk for flere ganger. Det er faktisk kanskje det beste råd jeg noensinne har fått. Rådet egner seg særdeles godt for idérike freelancere, som dertil er lojale og gjerne vil gjøre sin plikt, så langt det er mulig, og noen ganger enda lengre.
Rådet var dette:
“Når du skal forlate et selskap eller en fest, skal du gå så tidlig at du kan bruke hoveddøren. Ikke vente så lenge at du enten blir kastet ut eller må snike deg ut kjøkkendøren, lenge etter at festen egentlig er over.”
Som sagt, dette rådet har jeg klart å følge en del ganger, og har dermed bevart min integritet og verdighet i situasjoner hvor den ellers ville ha gått tapt i umulige forhandlinger, uproduktive arbeidsforhold eller store mentale belastninger både for meg og andre.
Jeg skriver dette i dag fordi jeg nå skal være med på å avslutte et slikt arbeidsforhold eller partnerskap, hvor noen av oss har investert store ressurser i å holde det gående, kanskje langt over den tid det fortjente.
Hvem vet, kanskje en og annen av dere som leser denne bloggen også kan ha glede av dette rådet. Det er sikkert ikke alt dere holder på med og er lojal mot, som dere skal fortsette med?
Dette kan dere tenke over i disse siste dager av et gammelt år.
Det samme skjer hvert eneste år:
I ukene får jul får jeg vanskeligheter med å sove, og jeg våkner veldig tidlig. I tillegg kommer det opp et særdeles aktivt drømmeliv, hvor sekvensene er utrolig detaljerte og lange - som moderne romaner hvor forfatteren inkluderer store deler av sin reserarch i selve fortellingen.
Jeg liker egentlig drømmene mine, og øver meg på å huske dem. Jeg har også lest en del bøker om drømmetydning, og prøver å forstå hva drømmene vil si meg. Da mener jeg ikke hva drømmene, eventuelt, kan si om fremtiden, men hva drømmene sier til meg i dag, om min sinnstilstand og mine muligheter og utfordringer.
Når jeg skriver, er drømmene viktige. Jeg klarer ikke å skrive noe, før jeg har “drømt” det, noe som vel innebærer at jeg har bearbeidet det i et dypere lag av personligheten. Men dette kan være ganske krevende, fordi det forstyrrer nattesøvnen.
En av grunnene til dette kan være at jeg arbeider for sent på kvelden, og dermed ikke får en naturlig avstand mellom dagens kreative og intellektuelle arbeid og drømmenes natteliv.
Men jeg opplever drømmene som en stor og god ressurs. Fordi jeg har hatt et såpass bevisst forhold til drømmene, har jeg utviklet en viss evne til å holde meg selv på drømmestadiet, og til å betrakte drømmene bevisst eller “styre” dem i bestemte retninger. Noen ganger er jeg også i stand til å analysere fortellingselementene i drømmene i det drømmene pågår. I øyeblikket kan jeg også få meg selv til å tro at disse drømmene inneholder ideer som kan være unike eller geniale.
Dette viser seg likevel ikke å stemme når disse drømmene blir forsøkt løftet helt frem i den dagklare bevissthet. Da er de hverken unike elller geniale. De tåler ikke dagens lys og den intellektuelle analyse, i et litterært perspektiv.
Hadde jeg vært bildekunstner kunne dette ha stilt seg annerledes, kanskje. Men jeg er ikke sikker. Drømmenes sterke bildestrøm mangler en formende kraft. De utgjør utvilsomt et viktig råmateriale og er samtidig en “metode” hvorpå man kan arbeide med sin problemløsning og sitt kreative program. Men den kunstneriske forming må skje i forstandens mer eller mindre klare lys!
Jeg lever av å skrive og å arbeide med kulturprosjekter. Men i bunn og grunn er jeg prest. Å være prest er min absolutte identitet. Jeg vil aldri skrive noe som motsier eller svekker denne identiteten. Hadde Den Norske Kirke hatt litt mer fantasi og handlingsrom, kunne jeg gjerne ha vært prest i en fjerdedel av min arbeidstid, knyttet til prekestol og alter. Slike ordninger finnes i andre kirker, men ikke i min kirke.
Men i denne uken fikk jeg være prest i to dager, knyttet til en vond og vanskelig hendelse: En ung student tok sitt eget liv, i et annet land, uten noe som helst forvarsel eller en årsak som lar seg finne i etterkant. Jeg kjente denne familien fra før, og det var grunnen til min pastorale inntreden i situasjonen.
Midt i alt det vanskelige var det noen lyspunkter. Et av disse stod Sjømannsmisjonen, Den Norske Kirke i utlandet, for. Deres mann på stedet omgav den fortvilte og sørgende familien med en omtenksomhet og omsorg som de aldri kommer til å glemme. Et annet lyspunkt er den måten resten av studentmiljøet klarte å uttrykke sin sorg og solidaritet på. Unge mennesker har de senere årene maktet å skape sine egne uttrykk for sorgen. Det er håpefullt.
I går stod jeg foran en fullsatt kirke av sørgende og fortvilte mennesker, unge og eldre. Det var godt å kunne lese noen vers fra Salme 139:
Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der, og din høyre hånd, den holder meg fast. Og sier jeg: “La mørket dekke meg og lyset omkring bli til natt”, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja mørket er som lyset.
Jeg formante, så inntrengende jeg kunne, alle som var der til å huske det unge medmennesket, ikke i mørket, men i lys. Døden skal aldri få det siste ordet om et menneske. Det er livet som skal ha det siste ord, livet og livets Gud.
Det var godt å kunne si dette, med den styrke som var mulig, i møte med en stor fortvilelse hos alle.
Jeg fornemmet tydelig og sterkt det som virkelig er en åndskamp på det pastorale plan: Å bruke sine ord og hele sin gestalt til å kjempe mot håpløshetens ånd ved å forkynne håpet.
Og underet skjedde. Vi som var der ble berørt av noe som er sterkere enn oss mennesker, den fred som overgår våre følelser og vår forstand.