Så var jeg tilbake til hjemmet, noe ør i hodet, men dog glad for å være tilbake. Det ble lite søvn i natt, men søvnen må heller vente litt, ettersom jeg skal forrette i en vond og vanskelig begravelse i morgen, og trenger å snakke godt og lenge med familien.
Hjemme ventet det en del post, kontrakter og noen sangbøker og cd-utgivelser med mine sanger. Slikt er hyggelig. Og jeg er veldig glad for at fru Gerd holder hjemmebasen intakt under mine fravær, slik at slike ting blir tatt godt vare på.
“Julens historie”, min fortelling som er innlest av Nils Ole Oftebro, og med musikk av Eyvind Andreas (Skeie) og sang av Camilla Trøen, høres veldig fin ut. Den er på Egmont, og en fin julegave til dere som har barn mellom 5 og noen flere år, alt ettersom. Tror kanskje også at enkelte voksne vil ha glede av å høre som Skurve og Lurve, og ikke minst de lærere som ennå kan bruke noen elementer fra den kristne fortellingen i julen. Lytt og la barna tegne! Og ha ellers en god dag.
Bydelen Heliopolis i Kairo ble grunnlagt av en belgisk arkitekt og byutvikler i begynnelsen av forrige århundre, og det er der flyplassen ligger. Hvor jeg nå befinner meg, klokken 0145, i påvente av KLM til Amsterdam, som går i natt kvart over fire. Vi er mange som har logget oss inn på en ustabil, fri internettlinje, og vi utveksler stadig små ord om hvordan linjen arter seg for våre personlige behov. Det er en salig blanding av mennesker her jeg sitter, på en lounge som krever et kort for å komme inn. Jeg synes på en måte at det er litt jålete med slike kort, men på den andre siden er det utrolig deilig å kunne forsvinne opp på et sted hvor det er litt mer plass og litt servering, kun ved å vise frem sitt pass til en bedre verden. Her er det så alle slags mennesker, menn og kvinner, kristne og muslimer, og med alle mulige klesdrakter og apparisjoner.
I dag hadde jeg et spennende møte med kunstmaler, øyenlege, pianist og sanger Farid Fadel. “Farid” betyr visst unik, og dette er en meget unik person, et slags renessansemenneske med en utrolig vid virksomhet. Det han var opptatt av i dag, var Leif Ove Andsnes sine Grieg-tolkninger, fordi Farid nettopp selv har gitt pianokonserter med Grieg i Alexandria. Han ble litt imponert da jeg fortalte at jeg kjenner Leif Ove sine foreldre (hilsen til dere begge på Avaldsnes!), og hadde mye pent å si om Leif Ove Andsnes’ intelligente tolkning av Griegs lyriske stykker.
For meg var det hyggelig at Farid sa ja til å illustrere en av de bøkene jeg skal prøve å sette sammen etter denne reisen. I februar skal jeg reise til Kairo og komme med skissene til historien, og så får vi se hva han da sier. Han har for tiden tre utstillinger med sine bilder, en serie fra Øvre Egypt, en fra Midtre Egypt og en fra Nordre Egypt (kysten). Farid har en kraftfull malerstil, men mestrer mange stilarter, og han likte at jeg sa at til denne boken vil jeg be ham om å ligge litt nærmere et impresjonistisk uttrykk. Det er veldig spennende å arbeide sammen med bildekunstnere med tekst på denne måten. Så nå har jeg et samarbeid både med musikere og bildekunstnere fra dette landet, som rommer så mye uttrykkskraft og talent. Det er ikke til å komme bort fra at det også gir litt nerver, men slikt hører med.
På Marriott Hotell møtte jeg også den reisende sjømmansprest Svein Vangen, og vi hadde to hyggelige sesjoner i dag, omkring lunsjtid og like til jeg dro fra hotellet omkring halv ett for en drøy time siden. Dette er en prest med et ganske stort prestegjeld, må man si: fra Islamabad og Kabul til landene i Midt-Østen, og nå er han på sin juleturné, som har vart fra de siste ukene i november. Imponerende! Og god tur videre, takk for et hyggelig møte!
Det er faktisk ganske utbytterikt å reise slik alene, hvis man er åpen for å snakke med dem man møter underveis.
Ellers har jeg brukt dagen til å ordne mine tanker etter møtene i disse dagene, og reiser nå hjem med ganske ferdige skisser til alle prosjektene som jeg skal arbeide med etter denne turen. De er punktvis notert på skrivepapir, servietter og i den boken jeg dessverre ikke alltid har for hånden når ideene kommer.
Jeg tror at jeg i bunn og grunn er en slags journalist. I hvert fall liker jeg veldig godt å drive research, finne ut av ting, samtale med folk, lese og reflektere og utvikle ideer parallelt med denne prosessen. Noe blir det av det, men selve det kunsteriske må så vente til jeg kommer hjem.
Jeg gleder meg til å komme hjem også, det må innrømmes, her jeg sitter nattestid og egentlig er nokså søvning. Men det man har begynt på, må dog gjennomføres. Derfor blir jeg nok sittende her i nesten to timer til, før jeg tusler inn på sete 31D i KLMs flight til Amsterdam på denne natt til mandag.
God natt til Norge! Hilsen Eyvind, farende fant
I kveld spiste jeg middag med en forretningsmann som har importert GPS til faraoenes land, og brukt mange ressurser på å utvikle og tilpasse teknologi og kart til virkelighet her. Da han så annonserte disse moderne veifinnerne i avisen, skjedde det noe meget spesielt: Han ble innkalt til de militære myndigheter og forhørt om sin aktivitet, og det endte med at det ble forbudt å selge GPS-baserte hjelpemidler i dette landet, av nasjonale sikkerhetshensyn. Det er bare tre land i verden som har en slik praksis i forhold til GPS, og det er det land hvor i jeg befinner meg, samt Nord-Korea og Syria. Man får selv tolke dette!
Ellers har jeg fått skikk på min fortelling om Dismas og Gestas nå (den gode tyven heter Demas i egyptisk tradisjon), og jeg har også funnet formen på en annen bok jeg vil skrive fra dette landet - pluss at det dukket opp en tredje bok helt plutselig i samtalen jeg hadde i dag med lederen for Stephens Children. Det vil bli mer en bok for voksne, og den vil handle om fornyelsen av den koptiske tradisjon under pave Kyrillos og frem til Stephens Children ble opprettet som en direkte følge av denne fornyelsen. En av de merkelige hendelser i denne periden, var flere åpenbaringer av Jomfru Maria og av merkelige lysopplevelser i kirkene. Mange av disse er fotografert på helt bemerkelsesverdige måter, ikke minst noen spesielle åpenbaringer av Maria i 1968. Disse forandret oppfatingen til mange unge koptere, om troens kraft og mulighet.
Beretningene er i slekt med fortellingen om fjellet som løftet seg, fordi de egyptiske kristne hadde sennepskornets frø.
Det er merkelig å møte mennesker med akademisk utdannelse, som lever av moderne aktiviteter og til og med jobber i IBM - og som snakker om disse miraklene som realiteter.
Jeg kjenner at jeg må være ydmyk og nærme meg dette med et riktig blikk og en riktig holdning. Men det er spennende.
Det får meg, blant annet, til å tenke på hvordan brødrene Schjelderup i sin tid nærmet seg de religiøse miraklene fra en vitenskapelig side, blant annet stigmatiseringen av Therese Neuman (ble dette riktig, tro?) og andre slike hendelser, hvor den moderne rasjonaliteten med ett møter noe som er annerledes og større.
Vel. Man får sanse - og reflektere!
ps:
Det er sikkert mange trykkfeil i denne lille hilsen, men linjen er veldig ustabil, så jeg må bare få dette på luften så fort som mulig.
Jeg steg ut av sengen (som for øvrig har omkring ti kjempedigre puter) omkring klokken 0745, dusjet, spiste to bananer, drakk noen slurker vann (det vi i dyreparken kalte apemat) og kastet meg ut i trafikken. Etter å ha kjørt i ring rundt kvartalet ved Cairo Hospital og blitt tilsnakket av politiet flere ganger for urettmessig stans, kjørte jeg til et annet sted og plukket opp en militærlege som skulle ta meg med til Gamle Kairo, hvor vi så på kirker, og - ikke minst - på den kilden som fremdeles finnes i grotten hvor den hellige familie bodde i seks måneder.
Gamle Kairo kalltes også for Babylon; når Peter (tror jeg) hilser til de kristne i Babylon, er det sannsynlig at det er de første egyptiske kristne han sender sin hilsen til. Dog var det ikke ham, men Markus som etter tradisjonen kom til dette landet i apostolisk tid.
Nå er jeg på kontoret til samarbeidspartnerne her, og mye kunne sies, men det rekker jeg ikke, for nettopp nå kom M Maggie hit, og vårt møte skal begynne. Mer må da, eventuelt, følge etterpå.
Hilsen
Eyvind
Det er litt komplisert å komme seg ut på nettet her, men nå har jeg klart å komme meg inn på en fri linje, som ikke er hotellets. Det er meget svake signaler, så det spørs hvor stabilt det kan bli.
Klokken er over 1800, lokal tid, og det har vært en travel og søvnig dag. Men det ble et strålende møte på ikon-instituttet, hvor en ung ikon-kunstner tok på seg å male syv helt nye ikonmotiver fra fortellingen om Josef og Maria i Egypt. Jeg så noen av hans bilder, og de var veldig sterke, med en helt ny kombinasjon av de klassiske motivene på egyptiske ikoner.
Senere møtte jeg en doktor i medisin, og han er også korleder, en slags Per Oddvar Hildre i Egypt, men uten hår og skjegg. Han skal nå hjelpe meg med å finne de 12 fineste salmemelodiene som han vil helst finne melodiene, og så arrangere dem i grensefeltet mellom Egypt og Europa.
Ellers har vi spist medbrakt lunsj i en park, og besøkt en kirke som ligger nede langs Nilen, etter tradisjonen der Den hellige familie steg i båten, for å reise sørover til Øvre Egypt, hvor de bodde noen år, før det ble tid til å reise tilbake til Nasaret, hvor Jesus vokste opp.
Om en liten stund kommer Emad og Mary til hotellet, og vi skal spise litt og planlegge de neste dagene.
Turen nedover ble, som nevnt, veldig lang. Til gjengjeld fikk jeg noen nye venner. Jeg har heldigvis nokså lett for å snakke med folk underveis, og det korter tiden for oss alle. Størst inntrykk gjorde vel en meget røslig oljeriggsjef fra Louisiana. Han gikk nokså spesielt og hadde visse problemer i security-kontrollen på flyplassen, fordi han hadde falt ned fra riggen, pådradd seg store skader, og fått implantert mye stål i knær og skuldre, som han sa. Han arbeider på noen oljerigger nærmere Libya, og reiser hjem annenhver måned til gården sin, hvor han driver med jakt og fiske.
En riktig tøffing var han, med militær bakgrunn, og han hadde selvsagt ikke stemt på Obama. Men da vi snakket om dette begynte det fort å lyne i blikket hans. “Now he is My President,” sa han på sitt slepende amerikansk. “And I will always be lojal to My President.” Det var noe av den amerikanske borgerånd som med ett kom til syne. Jeg har merket denne borgerånden før, hos andre amerikanere. Den er ganske tankevekkende, for oss som har så altfor lett for å kritisere. Men min nye venn tenker annerledes. En valgt prasident is My President, og fortjener respekt og lojalitet.
Dessuten mente han at Obama er “very smart”, og at han har valgt meget gode medarbeidere, både i sin stab og til å bekle de høyeste embeter i regjeringen. Interessant å måte en tøffing med stål i sine knær og en slik borgerånd.