Eyvind Skeie

På vei til Danmark

Det ble en fin kjøretur i går, med stans hos Synnøve og Terje Grøstad på Nutheim, og ellers en spennende biltur over Suleskar (med eller uten d), i helt ukjent terreng for undertegnede. Veien var smal, men som teolog har man jo hørt om den smale vei. Greit å vite hvordan det er å ferdes der! Og så kom ut på Ålgård, og fulgte da den brede vei til Stavanger.
I dag snakket jeg om Jesus Kristus for de aller fleste prestene i Stavanger bispedømme, et bispedømme som jo også er preget av at Ernst Baasland har få dager igjen av tjenesten som biskop. Jeg fikk også anledning til å hilse på Ernst og veksle noen ord med ham.
På vei til Danmark tenker jeg på Ernst og det vi har hatt sammen. Vi hadde våre sønner i felles klasser på KG, og de har hatt kontakt siden. Vi foreldre hadde også en del samvær i denne tiden, og det er gode minner. Ernst var ellers leder for oversettelsesutvalget i Bibelselskapet da jeg var med som oversetter av Markusevangeliet og Filipperbrevet. Det var veldig fint å arbeide under hans ledelse med bibelteksten. Han var støttende og åpen.
Om jeg nå skal røpe noe som egentlig helst burde stå i den selvbiografien jeg neppe kommer til å skrive, så var Ernst veldig aktiv i den støttegruppen som i flere år søkte om at jeg, som forfatter og kulturarbeider, skulle bli tildelt et statsstipend, slik at jeg kunne ofre meg mer for å arbeide med salmer, liturgier og et forfatterskap i forlengelsen av kirkens kulturoppdrag. Jeg er veldig takknemmelig til Ernst for at han forsøkte å få til dette, selv om det ikke gikk gjennom noen av de årene det ble forsøkt.
(I parantes tenker jeg av og til på dette når det blir snakket med store ord om kulturen i kirken og når ressurser skal tildeles. I slike sammenhenger er det alltid administrasjonene som vinner, og ikke de skapende kunstnerne. Pengene strømmer sin brede vei mot administrasjoner og de offisielle myndigheter, råd, personer og institusjoner, mens noen av oss befinner seg på en smalere vei, hvor vi selv står ansvarlig for det vi holder på med, også økonomisk. Det er slik det er. Men skal man få kultur for pengene, bør man kanskje vurdere noe så enkelt som å gi litt penger til dem som skaper kulturen!? Det slutter aldri å forbause meg hvordan byråkratiet suger ressursene inn i sitt store, svarte hull. En tese: Byråkrati er antimaterie. Kultur er substans.)

Det var godt å møte Ernst ansikt til ansikt og få en liten prat. Ingen kan være i tvil om at han har vært i en ekstremt krevende situasjon. På vei til Danmark tenker jeg på ham, på hele familien hans og på alle som har tapt store summer på dette helt ufattelige. Uansett hva man ellers måtte mene og tenke, er det mange offere her, på ulike måter og nivåer. Går det an å håpe på en vei tilbake til en slags helhet og helbredelse?
Jeg håper at det må finnes en slik vei, eller flere veier. La oss be om det.

Med hilsen fra Eyvind, en seiler på livets hav

Ps:
Her brøt jeg med et viktig prinsipp i skrivende arbeid, ikke minst i poesien. Vi kan kalle det for bildets enhet.
Bildet må gjerne være komplekst, men det må likevel ha en enhet. Man kan derfor ikke skrive om vei og veier, brede eller smale, og så med ett kalles seg selv for en seiler på livets hav. Det har jo ingenting med veier å kjøre.
Skulle jeg heller si “en sjåfør på livets vei”? Jeg vet sannelig ikke, og slutter her.

Til toppen