Eyvind Skeie

Nyttårsaften 2009

Denne dag tilbringes på Hamar, i selskap med fire barnebarn, Bendik, Hannah, Nora og Eskil, pluss kjødelig datter Siri og hyggelig svigersønn Jon Terje. De fire barna står tidlig opp, men beveger seg rundt i huset med en eksemplarisk stillhet, i respekt for sin mormor og morfar, som fikk sove til litt over halv ni på denne årets siste morgen.
Senere i dag går ferden videre til Lillehammer, hvor de såkalte trillinger fra Molde - hvorav min kone er en - skal tilbringe kvelden hjemme hos Liv og hennes nygifte mann Gunnar, som stammer fra disse trakter. Liv har vært enke i over 15 år, og det har vært en av årets viktige familiebegivenheter at denne Gunnar har dukket opp i hennes og vårt alles liv, en vennlig og staselig kar som vi har rukket å sette stor pris på.
Ja, det er rart med våre menneskelige livsløp. Livets elv flyter ikke bare stille og rolig av gårde, nå går den i heftige stryk og krappe svinger. Det gjør ikke bare godt, men likevel kjenner vi at vi er med, vi føler, lever, elsker lider - vi er en del av dette skjøre mysterium som utgjør den menneskelige eksistens, og mye skjer.
Så er det frokost! Den skjer i dette øyeblikk, og morfar må stille opp - og sette seg pent ned ved bordet, hvor der sikkert blir både glede og latter, men kanskje også litt vemod, i hvert fall hos oss som har vært noen år i livet.
God aften til Eder!

Slutt med barne-TV i NRK 1

Jeg ser at det er slutt med barne-TV i NRK 1 fra 4. januar i 2010.
For meg var barne-TV redaksjonen et holdepunkt og arbeidssted i omkring ti år, da jeg var manusforfatter til Portveien 2 og de første omkring 80 episodene av Sesam Stasjon, pluss en del mindre produksjoner, fra omkring 1982 og til 1992.
I denne perioden produserte jeg uhorvelige mengder papir i form av manuskripter, inneholdende handling, replikker og sanger.
Nå i juletiden tenker jeg på sangen “Tenn lys”, som har gått inn i salmeboken og som synges av nær sagt alle barn (og voksne) i Norge. Det er rart å tenke på at den ble fremført første gang i Portveien 2, i en julekalender.
Det ble ganske mye diskusjon den gangen, om hvorvidt sangen skulle være helt allmenn eller ha med julens kristne motivkrets. Resultatet ble som det ble, en sang som antyder det kristne motivet, men som er åpen i flere andre retninger.
Senest i går kveld snakket jeg med en lærer som takket for denne sangen, fordi den faktisk har vært med på å bevare kontakten med den kristne grunnfortellingen i skolens praksis før jul. “Uten denne sangen, ville skolehverdagen ha vært helt blottet for den kristne tradisjonsfortellingen i julen,” sa denne læreren.
Det er neppe helt riktig, men noe er det i det.
Når barne-TV nå flytter over til en annen kanal - samtidig som mange barneværelser får sin egen TV i vår digitale hverdag - kan det tolkes som et tegn på ganske mye, ikke minst som en fortsettelse av den tendens til fragmentering som vår postmoderne virkelighet er så full av.
Da vi var i New York og snakket med Childrens Television Workshop i forbindelse med forarbeidene til Sesam Stasjon, la våre kontakter der stor vekt på det som heter “co-viewing”, dette at barn og foreldre ser programmene sammen. Dette ble tillagt stor betydning av dem som grunnla Sesame Street, og derfor tok denne serien mål av seg til å konkurrere med underholdningsserier, sport og reklame. Ikke minst far skulle personlig ønske å se til Sesame Street sammen med barna! Baseballstjerner og andre sportsidoler var ofte uventede gjester i programmene.
Allerede da vi gjorde Portveien 2 ble vi nokså kraftig beskutt fra førskolepedagogene, og da Sesam Stasjon kom, ble skytset ytterligere forsterket. Det var ganske selsomt å lese en del av denne faglige kritikken, men likevel viktig at NRK holdt seg med fagpedagoger som kunne gi oss som laget programmene motforestillinger underveis, selv om jeg/vi noen ganger måtte rive oss i det hår vi dengang hadde i fortvilelse over pedagogenes manglende forståelse for produksjonens og mediets egenart.

Nå fortoner disse programformatene seg som ganske uskyldige og (altfor) langsomme i sin puls og visuelle presentasjon. Det er ganske tankevekkende.

Jeg følger ikke så godt med i dagens programskapende virksomhet i det store huset på Marienlyst, men det jeg ser gir meg mange tanker. En eller annen gang skal jeg lufte disse tankene, men det blir neppe i dag - på en av årets siste dager.
Jeg nøyer meg med å si at det faktisk er et meget stort ansvar å prege en hel barnegenerasjon med innhold og visuell stimulans gjennom TV-skjermen. Kanskje større før enn nå - eller kanskje ikke. Det er en av ting jeg funderer på.

God dag!

En nyttårssalme i skisse

Jeg har nå ganske mange skisser til det spillet jeg holder på å skrive.
Disse skissene må stadig inn i den mentale vaskemaskinen, for å renses og forandres.
Men i dag, på en av årets siste dager, vil jeg gi dere to enkle vers som har et nyttårsmotiv,
og som knytter tanken på tiden til dette motivet.
Hovedpersonen i mitt kirkespill vandrer gjennom de fire årstider, fra høst til sommer,
og underveis møter hun Kong Tid, ja, det er faktisk denne kongen som driver spillet fremover,
på godt og vondt.
Derfor må spillet tolke tidsreisen, og det forsøker jeg å gjøre i denne salmen,
ved å kalle den for “en vei som tar oss hjem”.
Jeg synes at det er en oppbyggelig tanke nå ved nyttårsleite:
Reisen gjennom tiden er en vei som tar oss hjem.
Men denne tolkningen er ikke mulig uten at håpets krefter finnes,
og i den kristne tro er disse kreftene knyttet tett sammen med budskapet om Jesu oppstandelse.
Jeg tror at jeg skal ha et vers til i denne salmen, et nytt vers 2.
Det skal i så fall handle om Jesu inntreden i vår tid og vår verden
gjennom inkarnasjonen - og hans vei gjennom verden.
Eller kanskje det blir salmen første vers?
Time will show, bokstavelig talt.

Med disse ord fra mitt salmeverksted ønskes dere en god dag.

Gjør vår reise gjennom tiden

Gjør vår reise gjennom tiden
til en vei som tar oss hjem
til et land av lys og drømmer,
led oss, Herre, før oss frem.
Du som skapte døgn og tider,
du som alltid er og blir,
la vår korte stund på jorden
fylles av det liv du gir.

Håpet om en nyskapt verden
når vår jord har blomstret av
rekker Du oss påskemorgen
ved din tomme klippegrav.
Fyll vår dag med håpets krefter!
Jesus, kom i denne stund,
trøst oss, bær oss, vis oss gleden
i et endeløst sekund!

Eyvind Skeie, ved nyttår 2009
Melodi: Gisle Kverndokk

Tidens kraft

Tiden er en kraft, det tenker jeg på ved årsskiftet.
Tidens kraft fører oss mot dens ytterste grense, ja, også over grensen - mot avslutningen, Dommen og mot Gud.

Det er Sven Lidman, den svenske forfatter og ledende pinsevenn, som tar et oppgjør med livet sitt på den måten at han skildrer en busstur mot den ytterste dommen.
I bussen heter alle passasjerene Sven, og alle uttrykker en eller annen side ved Sven Lidmann selv; “Sven svek”, “Sven feg”, og så videre.

Lidman, som forøvrig var svigersønn av salmedikter Anders Frostenson, tar et ganske nådeløst oppgjør med seg selv i denne boken, ikke minst på bakgrunn av alt det vonde som skjedde i den svenske pinsebevegelsen i striden mellom ham selv og Lewi Pethrus, den mektige fornyeren av pinsebevegelsen på den andre siden av Kjølen. Det er interessant å lese en selvbiografi hvor forfatteren til de grader er nådeløs mot seg selv og sine egne motiver.

Men så har den samme Sven Lidman også skrevet teksten til en av de aller vakreste salmer jeg kjenner til:

Salighetens gåta

O salighet, o gåtfullhet,
o Kristi törnekrona,
som mer än världens visdom vet
och varje synd kan sona.

Nu all min synd Du tagit har -
av fröjd vill hjärtat gråta -
jag är Ditt barn - Du är min far -
o salighetens gåta.

Ja, slik er det.

Nådens kraft er sterkere enn tidens kraft og dommens kraft til sammen!

Nunken

Denne dagen er dagen til Anna og Simeon, de to gamle som var i templet og som gjenkjente det lille barnet som Messias.
Simeon sang da de strofene som senere er blitt kjent som “Nunc dimittis”, eller “nunken” som noen av oss sier, eller sa. I det minste sa jeg for en del år siden til Trond Kverno at jeg nå hadde laget en ny tekst til “nunken”, hvoretter han fluksens laget en ny melodi.
“Nunc” betyr eller “nå” eller “straks”. Og det er den gamle Simeon som bruker dette tidsadverbet for å tilkjennnegi at “nå” - i dette øyeblikk - har han fått en annen opplevelse av tiden, den er blitt fylt på en annen måte - og han er rede til å forlate denne verdens tidshusholdning gjennom dødens trange dør, fordi hans øyne har sett Guds frelse, den frelse som har ligget på sprang i Guds tid helt fra verdens begynnelse, men nå er blitt synlig for alle.
Den gamle Simeon har dermed fått oppfylt sin aller dypeste forventning og kan ikke vente på noe annet i hele verden, han er - kort sagt - rede til å dra.
Kanskje har Simeon lenge ønsket å få dø. Men han kunne bare ikke forlate verden, ikke før han hadde sett Guds frelse. For hva skulle han så dra til? Nei, visjonen av frelsen først, og så døden. Alt til sin tid.

Hva tenker så jeg om dette, i mitt sekstiandre år?

At jeg - i likhet med Simeon - har sett Guds frelse. Jeg tror på Jesus, ja, jeg bærer på visjonen av Kristus i mitt hjerte og sinn, som et sterkt og lysende indre bilde. Men dette betyr ikke at jeg går omkring med et dødsønske. Jeg bærer på et livsønske. Jeg vil gjerne her en god stund til, i denne verden, og det våger jeg å be Gud om.

Men samtidig er jeg klar. Jeg kan synge min “Nunc dimittis”, om så skulle være, selv om det blir med tårer.

Det tenker på i denne julemorgen, mens jeg hører lyden av to barnebarn i etasjen over.

Gledelig jul!