Anmeldelser
For tiden leser jeg Ingmar Bergmans selvbiografiske bok “Laterna Magica” på sengen. Det er en bok som det er verd å ofre litt nattesøvn for, både på grunn av Bergmans skrivestil og hans vilje til å avdekke lite flatterende sider ved andre - og ikke minst ved seg selv.
I denne boken gjengir han en anmeldelse av et av Bergmans teaterstykker. Anmeldelsen er skrevet av Olof Lagercrantz, den store guru i svensk åndsliv og presshistorie: “En kvisete dåres dårlige fantasi, et umodent hjertes frekke drømmer, en grenseløs forakt for kunstnerisk og menneskelig sannhet er de krefter som har skapt denne “komedie”. Jeg skammer meg over å ha sett den.”
En ganske saftig anmeldelse som Bergman senere kan le av, men som han i øyeblikket oppfattet som “en forgiftet pil, som voldte skade og lidelse”.
Bergman ble forfulgt av noen anmeldere. En av disse treffer han igjen i München, hvor Bergman oppholder seg. Nå er anmelderen i en heller miserabel stilling, i den mest hamrende bakrus.
“Jeg ble grepet av en plutselig impuls til å gå bort til den stakkars mannen og rekke ham hånden, vi kan vel forsones nå etter alle disse årene, er vi ikke egentlig kvitt, hvorfor skal vi hate hverandre så lenge etter all kalabalikken? Jeg angret øyeblikkelig min sentimentale impuls. Der går en Dødsfiende. Han bør tilintetgjøres. Nå tilintetgjør han riktignok seg selv med sine stadig ynkeligere skriverier, men jeg skal danse på hans grav og ønsker ham mange evigheter i helvete, der han må sitte og lese sine egne anmeldelser.”
Alle som ytrer seg offentlig i kunstnerisk form må utsette seg for anmeldernes makt. Uansett hva anmeldere måtte si, er det greit å ta et lite sjelebad i disse ordene av Bergman før man gir seg over nattens søvn, med dens drømmer - og diverse annet…