Løfting av nydøpte
I dag har jeg vært til høymesse i Molde Domkirke og sett min venn Harald Sunde, studiekamerat og sogneprest, drive med noe som for meg fortoner seg som en risikosport, men som Harald klarte med glans:
Det gjelder dette med å overta barnet etter dåpen, løfte det opp og frem og presentere det for menigheten.
Harald Sunde gjorde dette med alle de fem barn, i nydelige svingebevegelser, høye løft og med tilsynelatende full kontroll.
Ja, et av de mer skrikende nydøpte lot seg imponere av dette i den grad at gråten stilnet under denne pastorale sving-øvelse, som jeg altså fremdeles ikke har foretatt, og neppe kommer til å prøve.
Det nakne fakta er at jeg kvier meg sterkt for å være vikar i gudstjenester med dåp, hvis det er forutsatt at jeg skal løfte barn på denne demonstrative måten. Jeg tør ikke, rett og slett.
Tenk om taket skulle glippe, eller om barnet skulle åle seg ut av mine hender og falle til gulvet med et lite klask, like foran døpefonten.
Men all ære til Harald Sunde og andre som gjør dette på en stilfull måte.
Men nåde de prester som driver med dette om de omgjør det til et lite show-nummer i dåpen, kommenterer barnets adferd eller bruker anledningen til å komme med tåpelige vitser eller replikker!
Ja, det var dagens evangelium!
Amen!
Gode gamle venn. Der er vi helt på linje og du er like gammel og redd som jeg. jeg tør ikke jeg heller.
Men jeg har simpelthen begynt med å stille oss opp slik at prest og dåpsfølge står vendt mot menigheten, og så “presenterer” jeg dåpsbarn og menighet for hverandre - selvsagt med gøyale dåpsvitser, man jeg er jo en moderne og festlig prest…
Men jeg nekter å løfte barnet med mine skrøpelige hender
Dåpsbarnas elevatio, tenning og overrekking av lys samt andre nussefaktorer begynner å ta så mye plass at selve dåpshandlingen kommer i bakgrunnen.
Menigheten smiler overbærende over de geistlige ablegøyer når det første barn døpes. Sukker oppgitt andre gang og gremmes ved tredje, fjerde og femte gjentakelse. Og på neste gudstjenste med dåp var det av en eller annen grunn færre tilstede av menighetskjernen. Hva kan det komme av?
Prosten vår går ned i kyrkjebenkene etter dåpshandlinga er avslutta, løfter eit og eit dåpsbarn forsiktig opp i armane og syng ei velsigning over barnet: “Herren velsigne deg, Herren bevare deg, Herren gi deg fred, Herren gi deg fred.” Deretter leverer han barnet forsiktig tilbake til dem som eier det. Veldig vakkert, og forbundet med langt mindre risiko?