Nunken
Denne dagen er dagen til Anna og Simeon, de to gamle som var i templet og som gjenkjente det lille barnet som Messias.
Simeon sang da de strofene som senere er blitt kjent som “Nunc dimittis”, eller “nunken” som noen av oss sier, eller sa. I det minste sa jeg for en del år siden til Trond Kverno at jeg nå hadde laget en ny tekst til “nunken”, hvoretter han fluksens laget en ny melodi.
“Nunc” betyr eller “nå” eller “straks”. Og det er den gamle Simeon som bruker dette tidsadverbet for å tilkjennnegi at “nå” - i dette øyeblikk - har han fått en annen opplevelse av tiden, den er blitt fylt på en annen måte - og han er rede til å forlate denne verdens tidshusholdning gjennom dødens trange dør, fordi hans øyne har sett Guds frelse, den frelse som har ligget på sprang i Guds tid helt fra verdens begynnelse, men nå er blitt synlig for alle.
Den gamle Simeon har dermed fått oppfylt sin aller dypeste forventning og kan ikke vente på noe annet i hele verden, han er - kort sagt - rede til å dra.
Kanskje har Simeon lenge ønsket å få dø. Men han kunne bare ikke forlate verden, ikke før han hadde sett Guds frelse. For hva skulle han så dra til? Nei, visjonen av frelsen først, og så døden. Alt til sin tid.
Hva tenker så jeg om dette, i mitt sekstiandre år?
At jeg - i likhet med Simeon - har sett Guds frelse. Jeg tror på Jesus, ja, jeg bærer på visjonen av Kristus i mitt hjerte og sinn, som et sterkt og lysende indre bilde. Men dette betyr ikke at jeg går omkring med et dødsønske. Jeg bærer på et livsønske. Jeg vil gjerne her en god stund til, i denne verden, og det våger jeg å be Gud om.
Men samtidig er jeg klar. Jeg kan synge min “Nunc dimittis”, om så skulle være, selv om det blir med tårer.
Det tenker på i denne julemorgen, mens jeg hører lyden av to barnebarn i etasjen over.
Gledelig jul!