Eyvind Skeie

Gledelig jul!

Det vil neppe være synderlig aktivitet på Eyvinds blogg i de kommende dager, da huset skal fylles av julesanger og barnebarn.
Jeg vil ønske dere som er innom denne siden en gledelig jul.

Som en liten julehilsen gir jeg dere en ny juletekst, den er skrevet til det musikkspillet som jeg skriver for Ung Kirkesang og korskolen på Nøtterø, i samarbeid med korleder og organist Kristin Vold Nese og komponist Gisle Kverndokk. Gleder meg til å gjøre dette spillet helt ferdig og til uroppføring i løpet av neste år.

HUN BØYER SEG NED OVER BARNET

Hun bøyer seg ned over barnet,
den vakre og unge mor.
Straks ser hun hans øyne stråle,
og gleden blir ny og stor.

Da hører hun englenes stemmer,
og det er for andre gang:
”Han kommer med fred til verden
og vender din sorg til sang.”

Eyvind Skeie, i advent 2009
Musikk ved Gisle Kverndokk, for uroppførelse i 2010

Fritt etter Jacopane da Todi, 1300-tallet

For et øyeblikks tid er det stille

Min studievenn fra Menighetsfakultetet for mange år siden, Helge Petterson, ringte fra kirken i Torrevieja og spurte om jeg kunne si litt om bakgrunnen for sangen “Det er jul” eller “For et øyeblikks tid er det stille”.

I dag, på 23. desember, hitsetter jeg mitt svar til Helge:

Kjære Helge:

Sangen har følgende bakgrunn:

Jeg ble bedt av NRK om å skrive en julesang til et program, og den skulle gjerne være realistisk og sterk.
Jeg kom da til å tenke på et teaterstykke jeg hadde sett i yngre år, nemlig “Ai, ai for en artig krig”, som skildrer situasjonen i skyttergravene, med engelske og tyske soldater på hver side under 1. verdenskrig.

Høydepunktet i teaterstykket er det som må ha skjedd et sted langs fronten julaften 1914, sannsynligvis. I skuespillet ble det fremstilt slik at soldatene på begge sider begynte å synge julesanger til hverandre, og etter en stund steg de opp fra skyttergravene og møtte hverandre i ingenmannsland - omfanvet hverandre og ønsket hverandre en gledelig jul.

Det var dette “ingenmannsland” som meldte seg for meg da jeg skrev ordene til denne sangen, altså julen som et “ingenmannsland”, et fristed hvor menneskene med ett er utenfor all maktbruk og interessekonflikter og kan møte hverandre under en høyere bestemmelse, i dette tilfelle i julens budskap om frelse og forsoning.

Teksten til salmen ble likevel skrevet med et visst følelsesmessig trykk, noe som ble utlignet og forsonet ved at komponist Sigvald Tveit laget en melodi som utelukkende tar frem lengselen og fredsfølelsen i teksten. Resultatet blir at vi får en “hard” eller realistisk tekst - men i en myk og følelsesmessig innpakning.

Det er nå mange kor og artister som synger denne sangen, og jeg tror at grunnen til dette er å finne i denne kombinasjonen av det myke og det harde.

For mange mennesker er livet hardt - og det kan hardne oss som mennesker, men i julens budskap møter vi en Gud som våger å gå inn i vår harde verden - ikke med makt, med ved å utlevere seg til verden i det nyfødte barnets skikkelse.

Ja, det var mine tanker om denne sangen, hils til alle som er i kirken i forbindelse med julen!

Hilsen

Eyvind

Anmeldelser

For tiden leser jeg Ingmar Bergmans selvbiografiske bok “Laterna Magica” på sengen. Det er en bok som det er verd å ofre litt nattesøvn for, både på grunn av Bergmans skrivestil og hans vilje til å avdekke lite flatterende sider ved andre - og ikke minst ved seg selv.

I denne boken gjengir han en anmeldelse av et av Bergmans teaterstykker. Anmeldelsen er skrevet av Olof Lagercrantz, den store guru i svensk åndsliv og presshistorie: “En kvisete dåres dårlige fantasi, et umodent hjertes frekke drømmer, en grenseløs forakt for kunstnerisk og menneskelig sannhet er de krefter som har skapt denne “komedie”. Jeg skammer meg over å ha sett den.”

En ganske saftig anmeldelse som Bergman senere kan le av, men som han i øyeblikket oppfattet som “en forgiftet pil, som voldte skade og lidelse”.

Bergman ble forfulgt av noen anmeldere. En av disse treffer han igjen i München, hvor Bergman oppholder seg. Nå er anmelderen i en heller miserabel stilling, i den mest hamrende bakrus.

“Jeg ble grepet av en plutselig impuls til å gå bort til den stakkars mannen og rekke ham hånden, vi kan vel forsones nå etter alle disse årene, er vi ikke egentlig kvitt, hvorfor skal vi hate hverandre så lenge etter all kalabalikken? Jeg angret øyeblikkelig min sentimentale impuls. Der går en Dødsfiende. Han bør tilintetgjøres. Nå tilintetgjør han riktignok seg selv med sine stadig ynkeligere skriverier, men jeg skal danse på hans grav og ønsker ham mange evigheter i helvete, der han må sitte og lese sine egne anmeldelser.”

Alle som ytrer seg offentlig i kunstnerisk form må utsette seg for anmeldernes makt. Uansett hva anmeldere måtte si, er det greit å ta et lite sjelebad i disse ordene av Bergman før man gir seg over nattens søvn, med dens drømmer - og diverse annet…

Forlaget Snorre

For noen år siden fikk fire av oss en idé om å starte et lite forlag, som skulle drive med såkalt «packaging», hvilket betyr at man produserer bøker som selges i hele opplag og ikke over disk i bokhandel.
Siden da har Forlaget Snorre faktisk utgitt en del boktitler, såpass mange at vi har laget oss en liten hjemmeside hvor alle titlene er presentert.

Hvis noen av dere som leser dette holder på med en årbok, et festksrift eller noe annet som gjerne skulle ha vært publisert på denne måten, er det bare å ta kontakt!

“skeie@idehospitalet.com“

Løfting av nydøpte

I dag har jeg vært til høymesse i Molde Domkirke og sett min venn Harald Sunde, studiekamerat og sogneprest, drive med noe som for meg fortoner seg som en risikosport, men som Harald klarte med glans:
Det gjelder dette med å overta barnet etter dåpen, løfte det opp og frem og presentere det for menigheten.
Harald Sunde gjorde dette med alle de fem barn, i nydelige svingebevegelser, høye løft og med tilsynelatende full kontroll.
Ja, et av de mer skrikende nydøpte lot seg imponere av dette i den grad at gråten stilnet under denne pastorale sving-øvelse, som jeg altså fremdeles ikke har foretatt, og neppe kommer til å prøve.

Det nakne fakta er at jeg kvier meg sterkt for å være vikar i gudstjenester med dåp, hvis det er forutsatt at jeg skal løfte barn på denne demonstrative måten. Jeg tør ikke, rett og slett.
Tenk om taket skulle glippe, eller om barnet skulle åle seg ut av mine hender og falle til gulvet med et lite klask, like foran døpefonten.
Men all ære til Harald Sunde og andre som gjør dette på en stilfull måte.

Men nåde de prester som driver med dette om de omgjør det til et lite show-nummer i dåpen, kommenterer barnets adferd eller bruker anledningen til å komme med tåpelige vitser eller replikker!

Ja, det var dagens evangelium!