Eyvind Skeie

Velkommen til min hjemmeside!

Her kan du lese om mitt forfatterskap og mine prosjekter.
I bloggen deler jeg erfaringer og refleksjoner.
Stig gjerne inn!

Eyvind Skeie

Arkiv for desember, 2009

Molde

Etter en relativt lang reise, med buss fra Århus til Billund i det danske vintervær, fly til Oslo og med fortsettelse til Molde kom jeg frem til denne byen hvor jeg fant min nåværende hustru for ganske mange år siden, i 1966 eller så.
Det skjedde kanskje ikke direkte i Molde, men på et de vanligste steder for såkalt dating i ungdommen for min generasjon, nemlig i Laget, Norges Kristelig Student - og Skoleungdomslag.
Der dukket trillingene fra Molde opp, på en sommerleir på Gjøvik, og jeg ble straks interessert i en av disse tre skapninger. Noe som i tidens fylde resulterte i ekteskap, fem barn, fem svigerbarn og elleve barnebarn i skrivende stund.

I dag ligger Molde under et teppe av snø, lydene fra veien er dempet og fjellene på den andre siden har hvite topper under lave skyer.

I dag og i morgen skal vi så tilbringe i denne byen, som strengt tatt ikke er mer enn en eneste gate med noen hus omkring - besøke gamle venner og ellers ha to fine førjulsdager.

Nå har vi sovet litt for lenge, formedelst en sen kveld her hos Reidun og Victor (Moltubak) i Skoleveien 21. Victor og jeg delte hybel i hine hårde dager, som studenter på MF - og han var ikke snauere enn at han slo seg sammen med Reidun, en klassevenninne av Gerd og Bjørg (to av trillingene) på Oslo Offentlige Lærerskole. Siden har vi hatt kontakt, gjennom ganske mange år.

Det var dagens lille rapport fra Molde, rosenes by, hvor juleroser ennå ikke helt har sprunget ut. Men de kommer!

Århus i snø

Det var ganske uvanlig å sitte på bussen fra Billund til Århus og se ut over snødekte åkre, så uvanlig at mobilkameraene kom flittig frem hos mine medreisende. Som blasert nodmann lot jeg meg ikke vippe av pinnen på grunn av noen hvite snøfnugg i naturen, men da jeg kom frem til familien Krogh i Århus, fikk jeg se at dette dreier seg om litt mer enn snøfnugg, faktisk om over 20 centimenter nysnø, og tilstrekkelig til at enkelte århusianere finner skiene frem, redskaper som nok ellers brukes til å traske rundt med i vinterferien i Norge.
Skjønt traske er neppe det riktige uttrykk. Sannheten er at dansker er ganske gode til å gå på ski, kanskje enda mer “downhill” enn “cross country”. Det er fordi de ikke forutsetter at de er født med ski på bena, slik vi blaserte nordmenn synes å mene, men faktisk prøver å lære seg skigåingens edle kunst, blant annet ved hjelp av instruktører.
De forstår derfor mer av hva skiene krever enn en gjennomsnitts nordmann. Det er min ærbødige påstand, inntil det motsatte er bevist.
Ellers har IdeHospitalet AS avholdt et styremøte i ettermiddag, med sine nye styremedlemmer Hans og Morten, som for øvrig skal få være anonyme. Bortsett fra at de skal berømmes for sine intelligente spørsmål og store engasjement i forbindelse med det dette hospitalet holder på med for tiden, og som er krevende nok.
Da Klaus og jeg startet IdeHospitalet for omkring 10 år siden, hadde vi den tanke at vi ville søke å helbrede våre egne syke (eller ikke helt friske) ideer. Dette har langt på vei vært vellykket, bortsett fra at ideene har en tendens til å yngle - og dermed må de stadig behandles!

Men for min del er jeg bare dypt takknemmelig for at den indre idestrøm ennå ikke ha tørket ut.
Tvert imot:
“Det strøymer på meg, saa eg knapt kan anda!”

Andpusten hilsen fra Århus v Eyvind

Atter en sen kveld

Dette er min vanskeligste tid på året i forhold til å sove.
Jeg legger meg sent og står veldig tidlig opp, i dag omkring klokken halv seks.
Fordelen er at man får ganske mye ut av dagen, i den grad man klarer å holde4 seg våken.
Det har gått bra i dag, minus en liten svakhetsperiode etter inntak av dagens omelett med tomat og løk.

I morgen blir det en spesiell dag:
Vi skal sette oss i bilen ganske tidlig og besøke Synnøve og Terje Grøstad i Flatdal, på Terjes fødselsdag.
Terje har vært så uheldig at han har brukket armen, noe som ikke er aldeles enkelt for en som stort sett sitter og skjærer i treplater, eller spikker flis, som han selv sier.
Nå blir det spikket mindre, og vi må være varsomme når vi tar jubilanten i hånden. Ingen risting!

Det blir fint å kjøre over Kongsberg og Notodden i morgen.
Og enda finere å hilse på de to hedersmenneskene på Nutheim.
Under arbeidet med “Vann av klippen” kom vi hverandre ganske nær, og det vennskapet prøver vi å ta vare på.

Fellesspråket i kirken

I den senere tid har jeg sittet en del med noen liturgiske tekster som jeg skal se på. Det er både utfordrende og interessant.
Utfordrende fordi det er meget vanskelig å finne et fellesspråk i kirken, både saklig og estetisk. Interessant fordi det tvinger oss (meg) til å føle meg inn på en slags kristen, felles erfaring, som både hører til i gudstjenesten - og som har en del klangfarger fra vår egen samtid, såvel som av det bibelske språk.

Fellesspråket i kirken må være slitesterkt, samtidig som det ikke må føles altfor opphøyd og fjernt. Men det skal ikke være for hverdagslig heller, og så må det helst kunne synges (messes) eller fremsies med en naturlig setningsmelodi. Fellesspråket må også være økumenisk, det må ha kontakt med kirkens lange, liturgiske tradisjon - og med hvordan verdens kirker i dag formulerer troen i bønn og lovsang.

Når man arbeider med dette fellesspråket, må man legge bort sine private formuleringer og meninger. Er det noe sted hvor “kill your darlings” hører hjemme, så er det når man definerer kirkens fellesspråk.

I de østlige, ortodokse kirkene og forsåvidt også i den romersk katolske kirke gir man seg god tid når fellesspråket skal defineres. Om ikke 300 år, så i det minste en eller to generasjoner. Vi protestanter går litt raskere til verks, noe våre brødre og søstre (!) i de ortodokse kirkene synes kan virke litt lettvint. Vi har jo ikke grunnet på troens ord og latt Ånden veilede oss!

Hva skal man si til dette?

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gjør så godt jeg kan, og så får andre bedømme resultatet. Hva de ganske sikkert vil!

Nettkjøp

Displayet på vår store Dell-printer blinker advarende.
Maskinen forlanger utskifting av en vital del, og jeg sjekker på nettet for å se hva denne delen koster.
Det blir omkring 1500 kroner, med moms.
Hadde jeg vært maskinen, ville jeg ha vært ytterst varsom med å fremme slike krav.
Faren er stor for at dette i seg selv ganske imponerende trykkverk har avsagt dommen over seg selv.
Situasjonen er nemlig den at denne Dell-printeren, som skulle skrive i 4 farger og levere gode originaler,
helt fra sin første dag har avsatt ekle, gule streker over alle de hvite ark som har blitt dradd gjennom valsene.

Utallige ganger har jeg forsøkt å komme frem til Dell via dette salgsselskapets internettsider
med tanke på en forklaring eller reparasjon, men det har ikke blitt kronet med hell.
Det store trykkverk ble dermed raskt redusert til en slags produsent av kladdepapir
og interne dokumenter, mens en eldre svart/hvitt printer ble opphøyd til kontorets offisielle maskin.

Stadig vekk har jeg forsøkt å kjøre renseprogrammer
og etter skifte av patroner håpet på en total livsforvandling fra gult til hvitt for maskinen,
men den har hardnakket motsatt seg denne form for helliggjørelse,
og forsatt med å spy ut sin gulstrekede ark, til forgremmelse for sin eier.
Slik er forherdelsens lov.
Men NU er det sannsynligvis slutt.

Det eneste som kan avholde meg fra å la dette gultspyende monstrum fra Dell bli overgitt til fortapelsen,
er ergrelsen over - bokstavelig talt - å ha kastet såpass mange penger ut av vinduet.
Maskinen lar seg neppe kaste den samme vei,
men sjansen for at jeg bærer den ut døren er for øyeblikket meget stor.

Dessuten har jeg bestemt meg for at det skal veldig mye til
før jeg bestiller såpass dyre objekter over nettet.

Jeg vil gå i en butikk og snakke med et menneske,
en ansvarlig person, som jeg kan være sint på når det behøves,
men også takke når det er på sin plass!

Den skrivende hr. Skeie
han kjøpte en maskin
til trykning på kontoret,
den skulle være fin.

Men gult maskinen spydde!
Og Eyvind Skeie flydde
i filler og i flint.
Ja, han ble meget sint!

Et monster på kontoret!
Det fargelegger ordet
og gusjer arket gult.
Det tycker jag er fult!

Et dikt av Roland Grunke, skrevet til forfatter og innkjøper Eyvind Skeie, i en situasjon hvor nevnte forfatter har falt ned i en depressiv tilstand, på grunn av en dyr printer som helt fra første dag har laget gule streker over alle ark med angjeldende forfatters ord. I diktet uttrykker Roland Grunke en viss grad av medfølelse med trykkverksarbeideren Skeie, men kan dog ikke unnlate å ha en viss hovmodig tone.
NB: I diktets siste linje slår Roland Grunke over på svensk, noe som viser Grunkes enorme frihet i versebehandlingen, samt hans nordiske orientering, pluss en viss manglende evne til å finne egne rimord, noe Grunke derved skjuler på en aldeles utmerket måte. Att: Roland Grunke, mesterlig poet

Dem igien, hr. Grunke! Jeg trodde jeg var kvitt Dem nå. De kan altså ikke holde Dem fra å utspy Deres mangelfulle poesi i forbindelse med andres uheldige innkjøp. Min dannelse forhindrer meg i det jeg har aller mest lyst til, nemlig å sammenligne Deres diktning med den gule gusj som min printer vrenger ut av sin indre organer! Med sterkt forbeholden hilsen: E.S

Nuvel, hr. Skeie! Har De altså ennå ikke fattet at poesiens egentlige materiale er den menneskelige ulykke eller utilfredshet, enten denne måtte komme fra “das Unbehag in der Kultur” eller en uheldig fornyelse av Deres maskinpark! Uten påholden penn, R. Grunke, poet