Eyvind Skeie

En ryddefrukt

Denne teksten er en frukt av min rydding.
Jeg hadde glemt at jeg skrev den, men så fant jeg den mellom noen papirer, og husket med ett en samtale jeg hadde i forbindelse med et dødsfall som kanskje var et selvmord - og det var denne samtalen som utløste teksten.
Kanskje det er en vise?
Men da må den ha en melodi!
Forsøk mottas med takk.

Hilsen

Eyvind

Jeg husker ennå det du sa

Jeg husker ennå det du sa
med dine lepper mot mitt kinn,
så listet du deg stille ut
og etterlot en åpen grind.
Vår sommertid ble altfor kort,
nå flammer høstens fargespill,
men ennå skal det gå en stund
før alle sjøer fryser til.

En dør star åpen til ditt rom,
men ennå går jeg ikke dit,
for jeg er trofast mot min sorg
og venter deg tilbake hit.
Fremdeles tror jeg uten tro
at hvis du ikke finnes mer
i dette hvite rom av sne
da ser jeg det jeg ikke ser.

Eyvind Skeie 1993

Arvingenes problem

På denne fredagskveld funderer jeg litt omkring arvingenes problem.

På loftet har jeg fremdeles min far sogneprest Arne Skeies prekener gjennom et langt presteliv.
Jeg hadde ikke hjerte til å kaste dem, fordi det var min egen fars avtrykk i tiden.
Men har jeg sett på dem? Nei, det har jeg ikke. Slik er det bare.
Kommer jeg til å se på dem? Jeg vet ikke.
Vil noen av mine egne barn på noe tidspunkt ha interesse av hva deres farfar sa på en prekestol for så lenge siden?
Neppe. Eller kanskje?

I dag har jeg kastet store mengder papir, rett og slett fordi det forstyrrer mine kreative prosesser.
Jeg klarer ikke å skrive når alt det jeg har skrevet den siste tiden flyter omkring meg på alle kanter.
Jeg må ha rent bord. Tabula rasa!!!!!
Dermed har forarbeider til salmer, research til biografer og annet blitt definert som ting jeg ikke skal ta vare på (noe er dog bevart).

Slik skal mine egne barn slippe å bli arvinger til faderens mer eller mindre uspesifiserte notater.
De skal slippe å få dårlig samvittighet fordi de hverken vil eller kan ta vare på dette.
Jeg vil rydde opp i god tid før avskjedsklokken ringer.
Ikke noe er mer patetisk enn en olding på 62 år (!) som tror at alt han har sagt og gjort er så viktig at hans arvinger skal bruke mye tid og energi på å trenge inn i det.
Jeg vil ikke bli en slik olding, hverken på 62, 72 eller 82 år!

Likevel:
I to kartonger har jeg mye stoff fra min mors barndomshjem, bilder, postkort i sirlige album, aviser fra krigens slutt og så videre.
Dette har jeg ikke klart å kaste.
Det er en viktig del av min egen fortid.
Men kan jeg ta det med til neste oppholdssted, som sannsynligvis blir en mye enklere leilighet enn de 280 kvm som vi i dag kan fylle med stort og smått?
Neppe.
Og vil mine foreldres barnebarn eller oldebarn være interessert i det?
Sannsynligvis ikke.
Samtidig vil det jo alltid være noen i hver generasjon for hvem erindringen er viktig.
La oss håpe at de melder seg, før det er for sent.

Grunnen til at jeg begynte med all denne ryddingen i dag, var rett og slett at det ble for mye som hvisket og ropte omkring meg når jeg arbeidet, for mye fortid rett og slett. Og det passer ikke når jeg faktisk er på vei mot fremtiden, med nye tanker og idéer.
Jeg er - til all lykke - mer opptatt av det jeg ikke har gjort, enn det jeg har gjort. Fremdeles. Og takk for det!

Derfor har jeg vært ganske brutal i dag. Og det kjennes godt, selv om et og annet kildedokument nok i morgen vil være på vei opp gjennom skorsteinen på det store forbrenningsanlegget i nærheten av Grønmo.

Sic transit gloria mundi.

Og mine etterlevende er kvitt en del problemer!

Den hellige Frans

Jeg holder, blant annet, på med Den hellige Frans for tiden.
Det er bestemt, begrenset prosjekt som gjør at Frans er på min mentale agenda, knyttet til noe som skjedde i byen Greccio noen få år før helgenen forlot denne verden.
Men i den forbindelse har jeg lest gjennom det Celano skrive i sin biografiske skisse av helgenens liv.
Der finner jeg også noen veldig spesielle og vakre skildringer som handler om det intime forhold som bestod mellom Frans og andre skapninger, både dyr og fugler.
En av disse beretningene handler om en hare som kom hoppende forbi, og som med ett sprang og på fanget til Frans og satte seg godt til rette.
Det samme fortelles også om en spurv.
Dyrene var ikke truet på livet, men kom til Frans fordi de følte hans vennskap, og hadde ubegrenset tillit.
Det de ønsket var rett og slett å være hos helgenen, på grunn av den godhet han utstrålte.

Herved et dikt jeg skrev i 1983, for bare 26 år siden (!)

Han modnet sakte mot den store stillhet

Han modnet sakte
mot den store stillhet
Alt ondt og mørkt i livet
verket ut

Slik bar han skammens merke
på sin hud
inntil han mistet alt
og møtte
Gud

I dag ville jeg kanskje ha satt det opp på denne måten:

Han modnet sakte mot den store stillhet

Han modnet sakte mot den store stillhet,
alt ondt og mørkt i livet verket ut,
all strid og splid ble skiftet ut med mildhet.
Som jordens urter bærer sine frø
og priser høstens Herre ved å dø,
slik bar han skammens merke på sin hud,
inntil han mistet alt og møtte Gud.

© Eyvind Skeie 1983

Temperert flygel

Husets flygel er nå stemt og temperert.
Pianostemmer Michael hisset seg litt opp over at forrige stemmer hadde stemt flygelet for langt ned, det lå faktisk helt nede i 439,8 svingninger, noe som kan gjøre det enklere for pianostemmeren, men ikke er så bra for instrumentet.
Michael stemte det nå opp i 440, samt at han tempererte tonene, men uttalte meget klart på norsk med sin berliner-tyske tunge at flygelet kan synke før vi aner, og at han vil komme tilbake i april og se på det en gang til.
Da vil han også ordne litt med tangentene og muligens stikke litt med nåler i filten, så det får en mykere klang.
Men hva er et temperert flygel eller piano?
Jeg har forstått det slik:
Når man tempererer flygelet, så stemmer med strengene slik at de klinger sammen på en organisk måte, med en rund og fin klang i forhold til overtoner og undertoner (?), i forhold til å renstemme instrumentet, noe som faktisk ikke vil klinge godt for det menneskelige øre. Tempereringen er altså en form for kompromiss i stemmingen av flygelets mange strenger, men det er slik vi er blitt vant til å høre klaveret, konferer Johann Sebastian Bach: Das Wohltemperierte Klavier.
Så vet vi det!

Jeg er ingen stor pianist, men koser meg med å spille litt hver eneste dag. Og når jeg samarbeider med komponister om et verk, bruker jeg alltid en del tid ved flygelet for å gjøre meg kjent med musikken. Så godt det lar seg gjøre for en som ikke har helt veltempererte fingre …

Aggresjon

For tiden driver jeg blant annet med aggresjon.
Det er på grunn av et prosjekt jeg er involvert i, knyttet til det som i skolesammenheng heter mobbing, men som for de yngre barna i barnehagen mye mer dekkende kan kalles aggresjon. Dette fordi barn på disse alderstrinnene ikke har en adferd som, for eksempel, rammes av definisjonen på mobbing:
Mobbing kan defineres som fysisk eller psykisk aggresjon mot et offer utført av et individ eller en gruppe. Styrkeforholdet mellom mobber og mobbeoffer er ulikt, og episodene gjentas over tid.”
Barn i barnehagealder har ikke denne form for planmessig og organisert adferd.
Samtidig er det faktisk slik at barn mellom 2 og 4 år står på høyden av sin “aggressive” utfoldelse.
Spørsmålene som både foreldre og barnehagepersonale må stille seg er disse:
Hvordan skal vi på den mest gunstige måte forholde oss til disse barnas aggresjon, når og hvordan skal vi begrense aggresjonen - og kan vi på noen som helst måte identifisere den aggresjonen, det oppvekstmiljøet og de barna som senere vil ha en uønsket aggresjonskontroll og dermed enten kan bli mobbere eller mobbeoffer?

Dette er interessante spørsmål, ikke bare for en som holder på med et pedagogisk prosjekt, men for alle som på en eller annen måte har med barn å bestille.
Og det gjelder vel de fleste av oss!