Tidens kraft
Tiden er en kraft, det tenker jeg på ved årsskiftet.
Tidens kraft fører oss mot dens ytterste grense, ja, også over grensen - mot avslutningen, Dommen og mot Gud.
Det er Sven Lidman, den svenske forfatter og ledende pinsevenn, som tar et oppgjør med livet sitt på den måten at han skildrer en busstur mot den ytterste dommen.
I bussen heter alle passasjerene Sven, og alle uttrykker en eller annen side ved Sven Lidmann selv; “Sven svek”, “Sven feg”, og så videre.
Lidman, som forøvrig var svigersønn av salmedikter Anders Frostenson, tar et ganske nådeløst oppgjør med seg selv i denne boken, ikke minst på bakgrunn av alt det vonde som skjedde i den svenske pinsebevegelsen i striden mellom ham selv og Lewi Pethrus, den mektige fornyeren av pinsebevegelsen på den andre siden av Kjølen. Det er interessant å lese en selvbiografi hvor forfatteren til de grader er nådeløs mot seg selv og sine egne motiver.
Men så har den samme Sven Lidman også skrevet teksten til en av de aller vakreste salmer jeg kjenner til:
Salighetens gåta
O salighet, o gåtfullhet,
o Kristi törnekrona,
som mer än världens visdom vet
och varje synd kan sona.
Jag träder nu till Korset fram
ur dödens syndaländer
att ge min själ liksom ett lamm
i Jesu frälsarhänder.
All synd, all smuts, allt lågt begär
Ditt rena blod borttvagit,
när som en krigsman i Din här,
Ditt kors som svärd jag tagit.
Jag svär Dig trohet, ödmjukhet
och lydnad intill döden -
från denna stund för evighet
Du vårdar mina öden.
Nu all min synd Du tagit har -
av fröjd vill hjärtat gråta -
jag är Ditt barn - Du är min far -
o salighetens gåta.
Ja, slik er det.
Nådens kraft er sterkere enn tidens kraft og dommens kraft til sammen!
Dette er interessant stoff - svenskene fikk på et vis pinsebevegelsen der vi fikk indremisjonen…
Regner med at du har lest P.O. Enquist: Lewis reise. En storslagen bok, som alt annet av Enquist.
Og de som leser dette, men ikke har lest Enquists bok, bør fluksens…
Ja, den har jeg lest - og det var meget spennende å lese Lidman etter Enquist, fordi Lidman faktisk har en annen versjon flere steder. Også Lidmans livsløp er spennende, han er en slags svensk utgave av Ronald Fangen, men kanskje med et mer dramatisk gemytt og tilsvarende livsfortelling. Det er spennende å lese hans opplevelse av å være utvalgt av pinseledelsen med Pethrus i spissen - særlig når Petrhus emigrerer til USA - og så den bitre skuffelsen når Pethrus etter kort tid vender hjem igjen og vil ha tilbake sin posisjon, og Lidman blir satt på porten. Noe slikt. Spennende stoff.
For meg som har arbeidet med biografien som sjanger, og gjør det fremdeles sier, reiser det et spørsmål om hva man gjør med skuffelser og livsnederlag i denne typen litteratur. Ja, hva gjør vi med det i våre daglige liv? Tør vi å snakke åpent, bortforklarerer vi dem eller glemmer, eller inntar vi en fornærmet, “kongelig” positur? Tja. Ikke godt å si. Og hva med tilgivelse når noen virkelig har opptrådt fornærmelig mot oss, uten å be om unnskyldning? Slikt er vanskelig, både å leve med og å skrive om. Hvorfor man da i det hele tatt skriver, blir da et stort mysterium. Kanskje man bare skulle holde munn og smile pent….?
Så vaskkert formulert at tiden er en kraft.
Jeg er blitt mer og mer opptatt av nyensene mellom tilgivelse og forsoning. Forsoning er noe mer dynamisk og krevende enn tilgivelse. Tilgivelse kan til og med være litt “ovenfra” og nedad…der det simpelthen er to ulike parter og den ene faktisk står “over” den andre. Den fortapte sønn handler f.eks. ikke om familieterapi, men forholdet mellom Gud og hans barn. “Jeg tilgir deg, jeg…” kan være en utrolig arrogant bemerkning - som om det bare er den andre som har forløpet seg… Det er jo aldri helt sant, er det vel?
Jeg vil heller snakke om forsoning enn om tilgivelse - forsoning er gjensidig.
Tror nå jeg…
Ja, det er jeg enig, og jeg har også tenkt en del på dette, i forhold til aktuelle hendelser i dette året. Forsoning er gjensidig, selv om dette teologisk faktisk kan diskuteres, f eks dette med Gud i Jesus “forsoner verden med seg selv”, altså kan man - i det minste i en “konservativ luthersk” - teologi si at også forsoning er ensidig, fordi den egentlige forsoning mellom menneske og Gud ene og alene baserer seg på Guds hjertelag i Jesus. Komplekst! Men jeg holder gjerne fast ved at ordet forsoning har en større fylde enn tilgivelse. Vi skal ikke bare tilgi, men forsone oss med våre medmennesker, selv der hvor det er krevende. Takker!
Dette er veldig spennende. Forsoningens dynamikk bærer også på smerte - korsets forsoning blir nettopp unnfanget i smerte.
Også for meg er dette aktualisert gjennom enkelte aktuelle hendelser - ikke minst knyttet til tanker rundt dette med en fortapt sønn… Der er forsoning og tilgivelse blitt to helt adskilte sjangere