Eyvind Skeie

Vår reise gjennom tiden

Det er tid for å tenke på vår reise gjennom tiden.
Det har jeg gjort atskillige ganger det siste året, i forbindelse med libretto til kirkespillet “Sommerens Maria”, som skal uroppføres av alle korene på Nøtterøy, og med musikk av Gisle Kverndokk.
Som nevnt før på bloggen, handler dette stykket om Kong Tid som er på vandring. Han er sliten og trett av å vandre, men kan jo ikke stoppe. “For stanser tiden, stanser alt,” som han sier i stykket.
Den unge Maria møter Kong Tid og tar ham med inn i eventyrets verden, for å gi ham en liten pause. For i eventyret, der står tiden stille.
Dette stykket slutter med en salme på tre vers, og jeg tenker at jeg kan tillate meg å gi dere denne teksten, alle dere som leser på min blogg.
De av dere som er komponister må være snille og la teksten få være i fred, fordi Gisle Kverndokk alt har laget en fin melodi til teksten, en melodi som har både løft og lengsel.
Oppslaget i denne teksten gir jeg dere alle som en nyttårshilsen. Det er en bønn til Gud om å gjøre “vår reise gjennom tiden til en vei som tar oss hjem”.
Ja, slik kan det være!
I den kristne livstolkning blir reisen gjennom tiden til en hjemreise, en pilegrimsvei som fører oss til Gud!
Velsignet år!

Hilsen

Eyvind

Gjør vår reise gjennom tiden

1 Gjør vår reise gjennom tiden
til en vei som tar oss hjem
til et land av lys og drømmer,
led oss, Herre, før oss frem.
Du som skapte døgn og tider,
du som alltid er og blir,
la vår korte stund på jorden
fylles av det liv du gir.

3 Fyll vår dag med håpets krefter!
Jesus, kom i denne stund,
trøst oss, bær oss, vis oss gleden
i et endeløst sekund,
et sekund som du vil fylle
med ditt lys, din herlighet,
mens vi synker inn i favnen
av din store kjærlighet.

T: Eyvind Skeie 2010
M: Gisle Kverndokk 2010

Uroppføres i Nøtterøy Maria Budskapsdag 2011: “Sommerens Maria”.

Å dytte damer

Fra mitt kjellerkontor skimter jeg en lyseblå himmel og lurer på om det hadde vært riktig å ta en tur på ski.
Men det er dessverre enkelte kontormessige ting som skal utføres i romjulstiden, så skituren må heller vente.
Om en liten time skal jeg dessuten hente to aktive barnebarn med deres foreldre på Sentralstasjonen. Da vil nok det meste av kontorarbeidet måtte bero for resten av dagen.
Forøvrig skal vi også på romjulsball i dag, det er noe vi har felles med omkring 70 andre velvoksne medmennesker. Interessant med dette romjulsballet, som har pågått i tyve år.
Vi danser ikke så heftig lenger. Det blir stadig flere som setter seg i salongen og samtaler, fremfor å humpe rundt på dansegulvet med sine respektive og andre mer tilfeldige offere for dansegleden.
Da vi gikk på danseskole i noen år, lærte vi ganske grundig at det er mannen som skal føre. Slik er det fremdeles, i det minste i dansen.
Dette med føringen aksepterer jeg fullt ut, og jeg likte egentlig å føre, den gang da jeg fremdeles husket alle dansetrinnene i tango, swing eller engelsk vals. Nå er det blitt noe vanskeligere å føre med den samme bestemthet, og det kommer nok av at jeg ikke husker trinnene like godt. På tide med oppfrisking!
Dog: Med egen kone fører jeg (meg?) fremdeles bra. Det er verre med andre(s) koner. Enkelte av disse er temmelig førende av seg på dansegulvet, og svinger seg rundt i swingen uten at signal har kommet fra den førende mann. Slikt er vanskelig, og jeg lurer av og til på om disse kvinner også i andre av livets forhold har tatt fullstendig styring over sine menn.
Jeg fastholder i dansen at det er mannen som skal føre, eller lede, som man også kunne si. Her må det ikke være slinger i valsen, bokstavelig talt.
Dermed ser jeg frem til å føre min kvinne elegant over gulvet under dansen litt senere i kveld!
Hørte forøvrig en om mann som kalte det å danse for å «dytte damer». Det er en ikke helt pen omskriving av fenomenet å føre. Og kanskje også en nokså treffende beskrivelse av det som foregår når vi ikke lenger minnes alle trinnene i dansen.
Dytt på, holdt ut, så går det bra til sist!

Jul i hjemmet

Det er en stille julemorgen. En kopp med te er drukket og litt brød med ost og syltetøy fortært.
Foran meg ligger min lille, dog lange, arbeidsliste.
Det skal stekes and og kalkun, skjæres og anrettes juleskinke og diverse former for tilbehør gjøres i stand.
Her i huset er det slik at jeg lager det meste av maten, mens Gerd står for den estetiske delen av oppdekningen.
Litt ut på dagen ankommer barnebarna med sine foreldre, og huset blir fullt.
Men nå er det lesing av “Vann av klippen” og dere er alle ønsket en fin dag!

En rose til jul

Jeg sender herved leserne av bloggen en rose til jul, i form av en julesalme som jeg skrev for noen år siden.
Det er flere motiver i denne salmen, motiver som jeg har behandlet også i andre av mine julesalmer.
Ordet “mysterium” står som et utrop i begynnelsen. Det er et ord som jeg har brukt noen ganger, og som også finnes i nattverdliturgien, slik vi kjenner den fra den felleskristne (katolske) liturgien. “Troens mysterium” blir utropt når transsubstansiasjonen av nattverdelementene til Jesu legeme og blod har skjedd. Og dette blir sett på som en sakramental gjentagelse av inkarnasjonens under, at det guddommelige går inn i og åpenbarer seg den menneskelige natur.
Derfor er denne julesalmen egentlig en nattverdsalme, noe som kommer tydelig frem i salmens tredje vers.
I tråd med dette blir stallen da forstått som et hellig sted, et tempel. Det er troens øye som ser stallen på denne måten, uansett hvor enkel og fattigslig den måtte ha vært.
Den første delen av det tredje verset fører inn et rosemotiv.
Jeg mener at julerosen egentlig er hvit av farge, men jeg har i denne salmen og i noen andre salmetekster gjort den rød, for å skape en tettere allusjon til Jesu sår på korset. Disse sårene er i bildetradisjonen ofte blitt tolket som roser, kjærlighetsblomster som springer ut på den korsfestedes kropp. Og da faller blodets røde farge naturlig.
I “316 salmer og sanger” har jeg funnet frem til en sterk og sødmefylt engelsk melodi til teksten.
Men om noen skulle føle seg kallet, så er dette en av de salmetekster som også gjerne kan få en norsk melodi.
I salmens siste linjer trekker teksten også inn et motiv som ikke minst Brorson har behandlet i sin kjente julesalme, nemlig tanken på at Jesus er født “her inne”, i hjertets dyp.

Dermed hilser jeg dere alle med ønsket om en god og velsignet høytid!

Mysterium

T Eyvind Skeie 2004
M G. W. Fink

1 Mysterium! Jeg stiger inn
til barnet i en stall,
og hører sangen tone her
som i en tempelhall.
Ja, himmelen har åpnet seg,
og engler stiger ned.
De kommer fra Guds kongestol
med budskapet om fred.

3 I natt slo julens rose opp
sin krone, rød som blod.
Guds Sønn er her, så er det sant
at himmelen er god.
Mysterium! I brød og vin
gjør han seg atter kjent.
I dag ble Jesus født i meg
ved Ord og sakrament.

Mellom vask og boning (en variasjon av Prøysen)

Midt i en lengre prosess med å vaske gulvet i stuen og deretter bone det på forskriftsmessig vis får jeg anledning til å stikke ned i kjelleren, formedelst tørking av gulvet etter vaskeprosessen.
Til de interesserte kan jeg nevne at gulvet ble vasket fire ganger og tørket over med mopp til sist, i det minste to ganger. Dermed skulle alt være klart for neste fase. Alle møbler er for øvrig flyttet over til den delen av stuen som undergikk den samme behandling i går på kvelden.
Underveis gjennom prosessen har det vært uunngåelig å nynne på Alf Prøysens julevise. Det er nettopp her den passer, midt i hverdagen, og ikke i gudstjenesterommet, tenker jeg der jeg svinser rundt i krokene med moppen.
Og skulle det være noe mindreverdig? I det hele tatt ikke.
At denne teksten skal kunne synges i kirken, som det faktisk ble foreslått i Salmeboforslaget av 2008, har jeg vært skeptisk til fra dag en.
På den annen side og som jeg skrev om tidligere i uken: om denne Prøysens sang berører ved menneskets lengsel på en varm og ekte måte, hvorfor kan den ikke da synges i gudstjenesten?
Det skal jeg love å tenke litt mer på, all min skepsis til tross.
Det er dessuten et annet poeng her:
For en bergenser er det komplett umulig å fremføre Prøysens dialekt på noenlunde forsvarlig vis. Ordene hans klinger merkelig og nesten jålete når jeg prøver å ta dem i munnen. Det gjelder for så vidt ganske mange sanger som er skrevet på dialekt. Vi kan vel ikke alle sitte å høres ut som Alf Prøysen eller Bjørn Eidsvåg når vi er i kirken? Eller det nettopp det vi kan, så lenge tekstene er ekte og tolker vårt menneskeliv på en måte som hører hjemme i kirkerommet?
I dag - mellom vask og boning - er det rom for å stille noen enkle spørsmål, og dette er herved gjort!

ps:
Jeg oppfordrer alle dere som har bergenske røtter til å uttale ordet “fuggelband” på noenlunde skapelig vis! Hør etter selv, det høres da temmelig merkelig ut med vår felles dialekt?