Eyvind Skeie

Den moderne salmen

Nå sitter jeg her og tenker på “den moderne salmen”. Grunnen er at jeg skal snakke om dette store tema om noen timer, nede på Ljan, som er nabomenigheten til Nordstrand.

Problemet er ikke å vite hva jeg skal si, men å finne ut hva jeg ikke skal si - altså hvordan jeg skal begrense det jeg har på hjertet til noe som blir engasjerende og tilfredsstillende for tilhørerne innenfor de minuttene som står til rådighet.

Jeg antar at jeg først må prøve å si noe generelt om salmediktningen og salmen som sjanger, og så vil jeg kanskje prøve å ta en rask vandring gjennom salmehistorien fra reformasjonen av - og frem til vår egen tid, for å få frem en slags profil på salmen og salmebruken.

Så har jeg tenkt at jeg vil prøve å si noe om det moderne - eller senmoderne - og hvordan salmen klinger i det religiøse rommet som er preget av vår egen tid eller tidsånd. Men så handler det ikke om å tilpasse salmen til det moderne, det handler like mye om å formulere en Kristus-bekjennelse i denne tiden, også når denne beskjennelsen motsier mye av det moderne. Reformasjonssalmene kan også bli forstått som protestsanger, ja, de ble spredd som flyveblader og formidlet på den måten noe av reformasjonens revolusjonerende kraft til alminnelige mennesker i kulturen.

Den moderne salmen må derfor også innebære en form for kulturkritikk eller sivilisasjonskritikk, om så skal være, samtidig som den er en gudshenvendelse og derfor må klinge inn mot den menneskelige erfaring i vår egen samtid. Dette er spenningsfullt, og det er nettopp saken.

Dette skriver jeg på en dag hvor jeg har hørt en radiogudstjeneste med utelukkende salmer fra den keltiske tradisjonen. Disse salmene har jo slått enormt an, fordi de passer med en side av den moderne (senmoderne) gudslengsel og pilegrimsfølelse. Det er forståelig og bra.

Men samtidig er det noe som mangler. Det hele kan rett og slett blir for søtt og lengselsfullt, og noe av evangeliets skarphet blir borte, noe av det anstøt som vi kjenner igjen fra pinsedagen, da Peter sier til Jerusalems innbyggere at Gud har gjort ham til Herre og Messias, denne Kristus som dere korsfestet.

Dette er en brutal tiltale, som med et slag trekker tilhørerne inn i korshendelsens dramatiske spenningsfelt. Men det er denne avdekking av korsets ultimate anstøt som får en del av dem som lytter til å spørre i fortvilelse: “Brødre, hva skal vi gjøre?”.

Jeg vet ikke hva jeg skal mene om dette. Men det er noe med at vekkelsen og fornyelsen aldri utelukkende kan springe ut av tilpasning, men også i stor grad har å gjøre med kritikk og konfrontasjon. Og denne kritikk og konfrontasjon kan ikke bare handle om etikk, klimatrusler og forvaltning - den må på en eller annen måte avdekke den store motsetning i vår tilværelse, mellom mennesket i kulturen og korset.

Dette tenker jeg på, og håper at jeg får tenkt ferdig til i kveld. God søndag!

Small talk i telefonen og ellers

Hver lørdag, så sant jeg kan, ringer litt rundt omkring til familie og noen venner.
Ikke alltid er det noen hjemme, men av og til blir det en liten prat om livet sånn i sin alminnelighet og litt spesielt, om det skulle være noe.
Disse samtaler må rubriseres som small talk i telefonen. Men jeg glad i small talk, selv om jeg ikke alltid er like flink til det.
Small talk er viktig i vår menneskelige kommunikasjon, det er betydningsfullt å dele alminnelige hverdagstanker med hverandre.
Også i selskapslivet er small talk av stor betydning. Noen er flinke til denne formen for konversasjon, andre har ikke utviklet sin evne til small talk like mye.
Når det gjelder denne formen for konversasjon, er er det viktig at man - i sin small talk - ikke bare snakker om seg selv, men gir seg tid til å lytte til den andre part i samtalen. Small talk som kun handler om egne temaer, blir ikke så engasjerende for motparten - og man lærer ikke noe nytt. For det er nettopp saken: Midt i den mest alminnelig small talk kan det dukke opp et felles tema av stor interesse, og med ett begynner engasjementet å gløde på begge sider av samtalen.
For min del har jeg et godt råd til alle som strever med small talk og ikke synes at det er så lett å være i selskapslivet: Det er viktigere å lytte enn å snakke. Derfor er det alltid lurt å spørre mer enn man forteller, og prøve å følge opp de spor som motparten legger ut i samtalen, samtidig som man hele tiden prøver å stille spørsmål som leder videre inn i en fruktbar utveksling av tanker, følelser og erfaring.
Jeg må samtidig tilstå at jeg noen ganger er særdeles dårlig i small talk. Det er når jeg har distraherende påvirkninger omkring meg, slik det av og til er når man snakker i telefonen. Det kan være en TV som står på, noe musikk, eller datamaskinen.
Skal man drive med small talk i telefonen kan det derfor være lurt å flytte seg til et sted hvor noen av hverdagens andre impulser stenges ute. Men det kan også hende at man er så full av egne ideer og grublerier at man ikke er en så god lytter som man burde være. Da bør man kanskje la være å ringe, i hvert fall om det er hyggelig small talk man vil bedrive.
Vel, det var mine tanker om small talk på denne lørdags formiddag.
Lykke til, alle dere som skal drive med den slags sysler i dag!

Den lange veien hjem

Jeg reiste fra København og til Århus, hvor IdeHospitalet (Eyvind og Klaus) hadde to gode arbeidsdager med pågående prosjekter. I går dro jeg så fra Århus klokken 0445 om natten og tok fergen fra Frederikshavn 0715, kjørte til Torp, hvor Gerd ventet (hun hadde tatt Säfflebussen til Torp) og så dro vi på hytten, hvor vi nå er.
Minus at jeg nå står utenfor min hemmelige nettlinjeleverandør her i Strömstad. Denne hyggelige person har en trådløs forbindelse uten passord, så jeg parkerer i gaten utenfor vedkommendes leilighet og drar ut på mine kommunkative ekspedisjoner herfra.
Av Liv (Krogh) i Århus fikk jeg en bok om Martin A. Hansen, så denne forfatteren har fulgt med meg på den siste del av min tur. Det er en biografi fra krigsårene, 1940-1945, og der treffer jeg også Havsten-Mikkelsen, maleren og kulturarbeideren, hvis bilder henger i ganske stort antall på Schæffergården. Han og Martin A. Hansen var nære venner og reiste sammen omkrng i Norden og skrev reiseskildringer, som Havsten-Mikkelsen illustrerte. Det er en sammenheng i alt!
I dag leste vi i “Vann av klippen” om landet som en gang var, nemlig om paradiserindringen som vi alle bærer.
En del av Martin A Hansens strevsomme liv ble tilbrakt bak kateteret. Et sted han kom, hadde hans forgjenger kalket igjen vinduene for at elevene ikke skulle se ut. Martin A Hansen fjernet straks denne kalken, fordi han i sitt pedagogiske program ønsket å åpne elevenes øyne for landskapet som de var i og den dype, menneskelige erindrng som dette landskapet rommet.
Ja, om det så var israelittenes overgang over Det røde hav, så skulle elevene ane at folkehope vandret gjennom bølgene ved å betrakte naboens duvende kornåker.
Slik, skriver Martin A Hansen, drypper min gift inn i deres årer …
Denne giften handler altså om erindring, og den vil - i prøvens øyeblikk - gi menneskene holdning, mot og kraft til å gjøre det som er nødvendig, for eksempel når landets frihet er truet.
Et interessant bilde: erindringens gift!
Minner som sprer seg i hele organismen og er med på å bestemme vår fremtid, ikke bare si oss noe om fortiden.
Landskapets erindring.
Jeg tenker på den lange veien som menneskeheten har vandret, bort fra paradiset.
Men kanskje er den egentlig veien hjem?

Med håp om at dere vil overse mine trykkfeil, jeg har skrevet dette på litt over fem minutter, uten annen refleksjon enn den som er der i Det Skapende Øyeblikk.

E

Afrejse

Klokken er 0754. Eyvind har dusjet og barbert seg. Nå skal Eyvind pakke papir, bøker, notater - og klær - ned i diverse beholdere som reisevesker, trillebag, arkivbokser, store og små poser og andre mer tilfeldig oppståtte hulrom (plastposer) og bære det ut i bilen.

Eyvind har bestemt at han vil pakke omkring 5/8 før frokost og de resterende 3/8 etter frokost, det blir til sammen det vi på Kleppe skole i fjerde klasse (var det da vi begynte med brøk?) kalte “en hel”.

Eyvinds kone, Gerd, mener - på en forsiktig måte - at Eyvind ikke er så flink til å pakke, mens Eyvind selv mener at han bare pakker i sin egen stil. Om dette står det strid til dags dato.

Eyvind har skrevet en del her på Schæffergården, han kunne ha skrevet mer, men han har ikke klart å skrive mer, fordi han må tenke også. Ting må modnes før det kan plukkes.

Klokken 1000 sitter Eyvind i sin lysegrå bil, der taster han inn en adresse i Århus på sin GPS (Genial Posisjonerende Søster) og drar av sted langs landeveien, og broen over Fyn. Underveis vil ha dra i motsatt retning av Odin, ifølge Snorre, og Eyvind vil sikkert tenke litt på Odin når han passerer Odense eller “Odins Øy”, som Eyvind lærte av Thor Heyerdahl at det heter, da han reiste med Thor Heyerdahl fra Baku til Tiblisi og lette etter Odin, som de neppe fant.

Men Eyvind liker å la seg berøre av fortidens nesten usynlige sommerfuglvinger. De som var her før, er her nemlig ennå - i vår erindring, og kanskje også i den erindring som landskapet rommer, for den som har øyne å se med, eller har utviklet sitt HPS, som Eyvind noen ganger kaller det, nemlig sitt “Historiske Posisjoneringssystem”.

Og så får det være nok. Vi kan ikke ha flere delvis påkledde herrer, som fremdeles er våte på ryggen etter dagens dusj, til å skrive merkelige blogger om ting som kanskje ikke eksisterer. Eyvind sier takk og vender tilbake til pakkingen! Han føler seg her og nu som “rejselysten flaade, ankret op ved Jyllands bro”. Eller noe slikt. God dag.

N.F.S Grundtvigs kirke

I dag var jeg i Grundtvigs kirke til gudstjeneste.
Det var en kirke som både i det ytre og det indre gjorde inntrykk.

Det innvendige var preget av sandgule mursten som hele dette “nygotiske” byggverket er murt opp med, både de tykke søylene, som er avtrappet og fordelt på gotisk vis, og de mange krysshvelvene. Samtidig er dette en utpreget langkirke (veldig lang”) med to sideskip uten benker, og med liten kontakt med koret når man sitter et stykke bak. Men lydanlegget var godt, og kirkekoret sang aldeles utmerket.

Det som ellers utmerket kirken var dens totale mangel på billedmessige uttrykk. Det var ikke et eneste bilde i hele kirkerommet, ingen form for utsmykning, bortsett fra lys og blomster på alteret. Her ville ikonoklastene ha vært tilfredse.

Byggeteknikken for de gotiske kirkene, hvor hvelvene er holdt oppe av søylene og ikke selve veggen (i motsetning til romanske kirkebygg) gir mulighet til å bruke et annet materiale i veggen, nemlig glass.

I Grundtvigs kirke er det høye glassvinduer, både i koret og langs sidene, men ingen av disse vinduene har glassmalerier, det er dagslyset som slipper inn. Det gule mursteinene gir lyset en mild og bløt fargetone, men det er noe som mangler, synes jeg. Man får ikke frem den spesielle lysopplevelsen som finnes i de store kirkerommene fra gotikken, fordi lyset ikke brytes i glassets mange farger. Det blir da et mindre spennende rom for stillhet og meditasjon.

Jeg tenkte også at det hadde vært spennende om en moderne glasskunstner hadde fått lov til å dykke ned å hele den bibelske og norrøne bilde-estetikken som finnes hos Grundtvig. Det ville jo ha skapt en annen form for Grundtvig-nærvær i dette flotte rommet, og gitt de klare bygningsmessige strukturene litt mer dunkelhet og dybde. Men det har nok ikke være arkitektens intensjon…

Preken handlet om forskjellen mellom gudsbildet hos kristne og muslimer, med bakgrunn i en aktuell sak. Presten fremholdt nettopp at i islam er gudsbildet preget av Guds storhet og makt, og at Gud derfor ikke skal avbildes, mens det i kristendommen er aldeles omvendt: der lar Gud seg avbilde i sin Sønn på jorden, og således har vi kristne et annet forhold til det religiøse bildet enn muslimene har.

Ganske pussig, i grunnen, å sitte og høre en slik preken i en aldeles bildeløs kirke.

Man må nesten spørre seg selv om det ikke -nettopp i vår egen tidsalder - faktisk er et stort poeng å fremstillet Gud i den bildeform som rekkes oss i fortellingen om Jesus, den korsfesetede og den oppstandne?

Jeg savnet i hvert fall dette da jeg satt på bakerste benk i Grundtvigs kirke i formiddag, og hørte nesten den gamle salmedikter tale til meg med sine egne ord (som jeg fant i Den danske salmebog):

1
Sin vogn gør han af skyer blå,
i åg han storme spænder,
den ganske jord med klipper grå
som voks er i hans hænder;
hans sværd er hvast, hans spir er godt,
hans folk er vi, den drotters drot,
hans navn er Jesus Kristus.

2
Guldkronen bærer han i løn
og sværdet helst i skede,
og, som den bedste Faders Søn,
hans lyst det er at bede;
for alle sjæle beder han
og beder dem med bud om land
ej at forsmå hans krone.

3
Hans bøn er stærk, hans bud er godt:
med Gud os at udsone;
men dog, fordi han her med spot
kun bar en tornekrone,
er verdens dårer til foragt
hans julebud, hans kongemagt,
hans fred og glans og glæde.

4
Men når tilbage åbenlyst,
som han opfór, han kommer,
og når basunens drøn gør tyst
for ham, al verdens dommer,
da vel enhver, han kendes ved,
i Guds, sin Faders, herlighed!
Dem vis er livets krone!

N.F.S. Grundtvig 1843.