Bønnespråk og kirkespråk
Jeg tenker en del på bønnespråk for tiden. På hvilket nivå skal kirkens bønnespråk ligge?
Svein Ellingsen fortalte meg at det gjorde inntrykk på ham å komme til Sandom Retreatsenter for mange år siden og oppleve at det var dagens avis som var utgangspunktet for dagens bønner. Visjonært!
Men dette betyr ikke at man til gudstjenesteforberedelsen kun skal bruke dagens avis eller nyhetsmediene som utgangspunkt for bønnene.
For det første vil det lett forflate språket og føre til at kirkens folk / kirken også i bønnetekstene ikke lenger arbeider med å tolke dagens virkelighet på et dypere plan.
For det andre er mediene ganske troløse mot virkeligheten. Det er bare et lite utsnitt av det som skjer på kloden som blir løftet frem i mediene. Hvis kirkens bønner utelukkende lar seg styre av Dagsrevyen og de store løssalgsavisene, gir det i lengden et falskt bilde av virkeligheten - og mange av jordens aller minste små faller utenfor kirkens bønneomsorg.
Dette berører et mye større spørsmål, nemlig hvordan kirken - ikke minst ved sine biskoper - opptrer i offentlighetens rom og stiller seg frem i medienes søkelys. Personlig er jeg kritisk til en del av dette. For eksempel synes jeg ikke at den måten biskopene samlet (minus 1?) opptrådte på i forbindelse med klimamøtet i København var helt god. Hvorfor?
Det hele kunne virke som et mediestyrt popularitetsjag, og ikke som en dyp, kunnskapsbasert profetisk handling. Spesielt biskopenes stunt med å synge kyrie for åpent TV-kamera var på grensen til noe smakløst. Faktisk ble jeg nokså lei meg da jeg så dette, og tenkte at nå blir ikke kirkens moralske autoritet større, snarere mindre.
Jeg synes at kirken (og i dette tilfellet biskopene) burde arbeide mye mer i sitt bønneverksted og sin tankesmie før den trådte frem samlet på den offentlige arena på en slik måte.
Men vi lever i en tid hvor ordets troverdighet er kommet i fare - og hvor kirken på dypeste alvor må gi menneskene i politikken og kulturen en livstolkning som holder, ja, som er prøvet gjennom ild og vann. Da må man våge å si nei til mange av de spill som mediesamfunnet og populærkulturen inviterer til.
Kjære biskoper, jeg kjenner dere jo personlig og setter stor pris på dere:
Jeg håper at dere kan ta dette i beste mening og gi meg den nødvendige absolusjon om jeg tar feil i det jeg her har skrevet!