Den lange veien hjem
Jeg reiste fra København og til Århus, hvor IdeHospitalet (Eyvind og Klaus) hadde to gode arbeidsdager med pågående prosjekter. I går dro jeg så fra Århus klokken 0445 om natten og tok fergen fra Frederikshavn 0715, kjørte til Torp, hvor Gerd ventet (hun hadde tatt Säfflebussen til Torp) og så dro vi på hytten, hvor vi nå er.
Minus at jeg nå står utenfor min hemmelige nettlinjeleverandør her i Strömstad. Denne hyggelige person har en trådløs forbindelse uten passord, så jeg parkerer i gaten utenfor vedkommendes leilighet og drar ut på mine kommunkative ekspedisjoner herfra.
Av Liv (Krogh) i Århus fikk jeg en bok om Martin A. Hansen, så denne forfatteren har fulgt med meg på den siste del av min tur. Det er en biografi fra krigsårene, 1940-1945, og der treffer jeg også Havsten-Mikkelsen, maleren og kulturarbeideren, hvis bilder henger i ganske stort antall på Schæffergården. Han og Martin A. Hansen var nære venner og reiste sammen omkrng i Norden og skrev reiseskildringer, som Havsten-Mikkelsen illustrerte. Det er en sammenheng i alt!
I dag leste vi i “Vann av klippen” om landet som en gang var, nemlig om paradiserindringen som vi alle bærer.
En del av Martin A Hansens strevsomme liv ble tilbrakt bak kateteret. Et sted han kom, hadde hans forgjenger kalket igjen vinduene for at elevene ikke skulle se ut. Martin A Hansen fjernet straks denne kalken, fordi han i sitt pedagogiske program ønsket å åpne elevenes øyne for landskapet som de var i og den dype, menneskelige erindrng som dette landskapet rommet.
Ja, om det så var israelittenes overgang over Det røde hav, så skulle elevene ane at folkehope vandret gjennom bølgene ved å betrakte naboens duvende kornåker.
Slik, skriver Martin A Hansen, drypper min gift inn i deres årer …
Denne giften handler altså om erindring, og den vil - i prøvens øyeblikk - gi menneskene holdning, mot og kraft til å gjøre det som er nødvendig, for eksempel når landets frihet er truet.
Et interessant bilde: erindringens gift!
Minner som sprer seg i hele organismen og er med på å bestemme vår fremtid, ikke bare si oss noe om fortiden.
Landskapets erindring.
Jeg tenker på den lange veien som menneskeheten har vandret, bort fra paradiset.
Men kanskje er den egentlig veien hjem?
Med håp om at dere vil overse mine trykkfeil, jeg har skrevet dette på litt over fem minutter, uten annen refleksjon enn den som er der i Det Skapende Øyeblikk.
E