Min ungdoms avis i problemer
Jeg leser på nettet (!) at Dagbladet, min ungdoms avis, har problemer. Sjefredaktøren og kulturredaktøren går av med øyeblikkelig virkning, og opplagstallet har faretruende røde tall, der det raser nedover.
Dagbladet var min ungdoms avis, helt fra jeg gikk på Bergen Katedralskole fra 1964, ja, også før dette. Riktignok var jeg en kristeligsinnet skolelagsgutt, men samtidig var ikke avisen Dagen et alternativ for meg, og den gangen nådde ikke Vårt Land over fjellet, heller ikke i et prestehjem som det jeg vokste opp i.
Altså ble det Dagbladet, med dets elegante skribenter med Arne Hestnes i spissen, og med spennende og kritisk kulturstoff og politiske analyser. Det passet for oss som skulle bli studenter omkring 1967 og 1968. Også som MF-student leste jeg Dagbladet. Det ble kjøpt nesten hver dag, og lå fremme på lesesalene og i kantinen, og ble flittig studert og diskutert. Jeg hadde abstinens når jeg ikke fikk det, og kunne jeg smuglese det i en aviskiosk eller utenfor Dagbladgården i Akersgaten, så var det velkomment.
Men hvorfor gjør det da ikke særlig stort inntrykk på meg å lese at Dagbladet anno 2010 har problemer?
Det er fordi Dagbladet mistet meg - eller jeg mistet Dagbladet - en eller annen gang mellom 1980 og 1995.
Nå kjøper jeg det nesten aldri, og det jeg leser av Dagbladet på nettet, overbeviser meg om at det er en riktig avgjørelse. Langsomt har det liksom gått opp for meg at Dagbladet ikke tilhører meg, og jeg tilhører ikke Dagbladet.
Hvorfor er det slik?
For meg handler på en eller annen måte om kulde. Ja, faktisk om kulde. Det er som om avisen - minus noen få minneverdige artikler av Hans Fredrik Dahl - ikke har maktet å holde ved like den engasjerte, sosialliberale flammen som lå under avisens redaksjonelle profil, og som tiltalte en person som meg, selv om jeg ofte var veldig uenig.
Og sakte - etter hvert som jeg selv begynte å engasjere meg i grensefeltet mellom kristendom og kultur - gikk det opp for meg at alt dette i praksis var og er fullstendig uinteressant for Dagbladet. Og hvorfor skulle jeg interessere meg for Dagbladet, når avisen ikke har noen som helst interesse av det som jeg synes er viktig og som jeg har viet livet mitt til å arbeide med? En slik ubalanse går ikke i lengden.
Dermed har det gått slik at den avisen som var min “partner” i viktige ungdomsår, ikke lenger er en del av min livshorisont, den er blitt likegyldig og uten daglig interesse. Derfor blir jeg heller ikke trist når jeg leser om at det går Dagbladet dårlig.
Det angår meg rett og slett ikke på den samme måten som før.
Nå er jeg sikkert heller ikke i Dagbladets markedsmessige målgruppe, så det er neppe noe stort tap for avisen at det er slik.
Men utfordringen for Dagbladet er nok at ganske mange har denne grunnfølelsen, i forhold til en avis som de så på som en del av sitt daglige brød.
Det får meg til å tenke på at det faktisk er mulig å tape - både sin egen sjel og det som i den kristne tradisjon kalles himlenes rike, men som en avisledelse nok har mer prosaiske navn på.
ps:
Jeg ser at en annen avis har store annonser hvor den reklamerer, ikke for avisen, men med sine redaksjonelle medarbeidere. Det reagerer jeg ikke positivt på, verken i annonsen eller ved prangende bylines med journalistenes navn. Det er sikkert gammeldags, men jeg ønsker en avis med større grad av redaksjonell helhet og profil, jeg vil ikke ha et postmoderne lappetappe av en avis hvor det er den enkelte journalist som fremheves, og ikke selve avisen. Det gjelder det samme for journalister som for prester: De skal være ute mellom andre, der hendelsene skjer, smake, kjenne, rapportere og fortolke. Når redaksjonen lukker seg om sin egen, indre virkelighet, er det fare på ferde. Det er utfordringen for alle som kommuniserer. Faktisk også for undertegnede, i det redaksjonelle mikromiljø som denne bloggen representerer!