Eyvind Skeie

N.F.S Grundtvigs kirke

I dag var jeg i Grundtvigs kirke til gudstjeneste.
Det var en kirke som både i det ytre og det indre gjorde inntrykk.

Det innvendige var preget av sandgule mursten som hele dette “nygotiske” byggverket er murt opp med, både de tykke søylene, som er avtrappet og fordelt på gotisk vis, og de mange krysshvelvene. Samtidig er dette en utpreget langkirke (veldig lang”) med to sideskip uten benker, og med liten kontakt med koret når man sitter et stykke bak. Men lydanlegget var godt, og kirkekoret sang aldeles utmerket.

Det som ellers utmerket kirken var dens totale mangel på billedmessige uttrykk. Det var ikke et eneste bilde i hele kirkerommet, ingen form for utsmykning, bortsett fra lys og blomster på alteret. Her ville ikonoklastene ha vært tilfredse.

Byggeteknikken for de gotiske kirkene, hvor hvelvene er holdt oppe av søylene og ikke selve veggen (i motsetning til romanske kirkebygg) gir mulighet til å bruke et annet materiale i veggen, nemlig glass.

I Grundtvigs kirke er det høye glassvinduer, både i koret og langs sidene, men ingen av disse vinduene har glassmalerier, det er dagslyset som slipper inn. Det gule mursteinene gir lyset en mild og bløt fargetone, men det er noe som mangler, synes jeg. Man får ikke frem den spesielle lysopplevelsen som finnes i de store kirkerommene fra gotikken, fordi lyset ikke brytes i glassets mange farger. Det blir da et mindre spennende rom for stillhet og meditasjon.

Jeg tenkte også at det hadde vært spennende om en moderne glasskunstner hadde fått lov til å dykke ned å hele den bibelske og norrøne bilde-estetikken som finnes hos Grundtvig. Det ville jo ha skapt en annen form for Grundtvig-nærvær i dette flotte rommet, og gitt de klare bygningsmessige strukturene litt mer dunkelhet og dybde. Men det har nok ikke være arkitektens intensjon…

Preken handlet om forskjellen mellom gudsbildet hos kristne og muslimer, med bakgrunn i en aktuell sak. Presten fremholdt nettopp at i islam er gudsbildet preget av Guds storhet og makt, og at Gud derfor ikke skal avbildes, mens det i kristendommen er aldeles omvendt: der lar Gud seg avbilde i sin Sønn på jorden, og således har vi kristne et annet forhold til det religiøse bildet enn muslimene har.

Ganske pussig, i grunnen, å sitte og høre en slik preken i en aldeles bildeløs kirke.

Man må nesten spørre seg selv om det ikke -nettopp i vår egen tidsalder - faktisk er et stort poeng å fremstillet Gud i den bildeform som rekkes oss i fortellingen om Jesus, den korsfesetede og den oppstandne?

Jeg savnet i hvert fall dette da jeg satt på bakerste benk i Grundtvigs kirke i formiddag, og hørte nesten den gamle salmedikter tale til meg med sine egne ord (som jeg fant i Den danske salmebog):

1
Sin vogn gør han af skyer blå,
i åg han storme spænder,
den ganske jord med klipper grå
som voks er i hans hænder;
hans sværd er hvast, hans spir er godt,
hans folk er vi, den drotters drot,
hans navn er Jesus Kristus.

2
Guldkronen bærer han i løn
og sværdet helst i skede,
og, som den bedste Faders Søn,
hans lyst det er at bede;
for alle sjæle beder han
og beder dem med bud om land
ej at forsmå hans krone.

3
Hans bøn er stærk, hans bud er godt:
med Gud os at udsone;
men dog, fordi han her med spot
kun bar en tornekrone,
er verdens dårer til foragt
hans julebud, hans kongemagt,
hans fred og glans og glæde.

4
Men når tilbage åbenlyst,
som han opfór, han kommer,
og når basunens drøn gør tyst
for ham, al verdens dommer,
da vel enhver, han kendes ved,
i Guds, sin Faders, herlighed!
Dem vis er livets krone!

N.F.S. Grundtvig 1843.

Til toppen