Nolde-monologer
Under min vandring til og fra Klampenborg i dag var jeg innom Ordrup Gaard Museum og så den store utstillingen med bilder av den dansk/tyske maler Emil Nolde (1876-1956).
Resten av vandringen brukte jeg til å samle mine inntrykk og holde små foredrag ut i luften om Emil Nolde, hans liv og bilder.
Etter hvert samlet mine Nolde-monologer seg omkring noen hovedpunkter:
Først kommer den slående og dristige fargebruken hos Emil Nolde, særlig i hans tidlige verk. Det gløder i landskaper, og blomsterprakten har en nesten overnaturlig kraft. Man kunne faktisk si en ekspressiv kraft, for dermed også på plassere Nolde innen en retning i bildekunsten.
Men man har ikke før tonet seg inn på all denne ytre fargeprakt, så møter man Nolde fra innsiden, hvor han vandrer omkring i et drømmeaktig landskap, befolket av groteske vesener og figurer fra saga, naturreligion, kristendom, jødedom og mytologi. Ifølge Nolde-sitater på veggen, valgte Emil Nolde i en periode av sin malerkunst å koble ut hele sitt intellektuelle og analytiske apparat, for å la drømmene forme seg på lerretet uten noe filter.
I mine Nolde-monologer kom jeg inn på dette fra mange vinkler, både estetiske, psykologiske og teologiske. Men det lar jeg nå ligge.
Jeg vil heller avslutte denne monologen med å løfte frem det som ble hovedsynspunktet for meg under vandringen, eller min visjon av Emil Nolde, for å si det slik:
Jeg likte denne mannen, med hans glødende intensistet og hans nesten barnlige fremstilling av drømmer. Men samtidig syntes jeg litt synd på ham. Ikke fordi han var en ynkelig person, men fordi han så åpenbart må ha levd sitt kunstnerliv mellom indre og ytre sansinntrykk og krefter som hver seg kunne være tilstrekkelig for en person, men han skulle altså måtte leve både med den ytre verden så eksplosivt til stede for sitt sanseapparat - og sine drømmer like nærværende og sterke. En slikt menneske har ikke noe annet valg enn å skape mye, for å utligne det indre og det ytre press. Og slik så jeg Emil Nolde, i dette doble press.
Samtidig som jeg filosoferte over dette, steg det opp en tanke i meg:
Emil Nolde var rik. Han fikk lov til å motta alt det sanselige og sårbare, heftige og groteske som vi kaller livet - med åpne kanaler. Og så maktet han å holde det fast og gi det en kunstnerisk formulering. Det er stort! Takk til Emil Nolde.
Slik slutter mine Nolde-monologer, 22. januar klokken 17.26, på Schæffergården i Gentofte.