Eyvind Skeie

I vandringens tegn

Det har vært en dag i vandringens tegn.
I store sirkler har jeg nærmet med målet, Kongens Lyngby, mens jeg har snakket inn tekst til det jeg holder på med, på min I pod Touch, ved hjelp av diktafonen. Jeg vet ikke om jeg tør å høre på det, i hvert fall ikke i dag, og når det er gjennomhørt, skal disse avslørende lydfiler absolutt slettes, selv om de sikkert ville ha vært riktige godbiter for en hvilken som helst psykiater.
Jeg har nemlig fulgt oppskriften fra Emil Nolde under mine vandringer i dag, koblet ut den analytiske sans og intellektuelle evne og kun latt det hele strømme frem, uten noe filter. Men jeg er altså sterkt i tvil om resultatet i det hele tatt lar seg strukturere såpass at det kan bli til noe som helst i etterkant.

For øvrig spiste jeg en pizza hos en vennlig tyrker i Lyngby, og tillot meg faktisk å drikke en liten flakse juleøl til denne pizza. Juleøl, vennlige tyrkere og pizza er en god blanding, faktisk.

Jeg var også innom Lyngby Storcenter, som virkelig er stort, og prøvde å kjøpe et eller annet på gavefronten til min ventende frue i Norge. Dette lykkedes ikke, som så ofte før.
Jeg kjøper gjerne hva som helst, men hører til de menn som behøver et tips, ja, hva mer er, en anvisning, eller aller helst en adresse og et sted. Men i denne stund var jeg kun henvist til mitt indre kompass, og det er heller dårlig i denne sammenheng. Jeg blir så aldeles overveldet av utvalget at jeg ikke klare å fokusere på det riktige objektet. Og her nytter det ikke med Nolde-metoden, jeg kan ikke bare kjøpe i vei ut fra en eller annen slags bevissthetsstrøm som kredittkortet opprettholder, og så komme hjem med ting og tang som er fullstendig bortkastede, og kun blir gjenstand for et mildt blikk og en høflig takksigelse fra mottakerens side.

Derfor sitter jeg nå her og føler at jeg kanskje har forspilt en dyrebar dag, men det har jeg faktisk ikke gjort.

Jeg har faktisk konseptuert - på min I pod Touch - hele fire forskjellige bøker! Dette er mindre bøker, ikke store verk, men hver bok skal ha en klar struktur og ide og passe til et barn på 3 år.

Derfor har jeg brukt deler av vandringen til å snakke på min I pod Touch med en slags bergensk Egner-stemme, med setninger og replikker. Både Alfred Ape, Else Esel, Ulf Ugle, Leo Løve, Mille Mus og Gunnhild Gris har fått sagt sitt i løpet av dagen, og det er ikke lite!

Om noen spør om de kan få høre disse eyvindske dyre-monologer, er svaret helt og holdent nei. Deler av monologene kom litt ut av kontroll, og beveget seg fra barnestadiet og over til et mer voksent nivå, for å si det slik, hvilket også gav seg utslag i at fortelleren henfalt til noen ganske ukontrollerte latteranfall, og faktisk er fornøyd med at Det Danske Sundhedsvæsen (som har hatt seminarer på Schæffergården i disse dagene) ikke kom med sin ambulanse og la ham inn med tvang på den nærmeste institusjon.

Men Eyvind Skeie lever og har det bra i København!

Nolde-monologer

Under min vandring til og fra Klampenborg i dag var jeg innom Ordrup Gaard Museum og så den store utstillingen med bilder av den dansk/tyske maler Emil Nolde (1876-1956).
Resten av vandringen brukte jeg til å samle mine inntrykk og holde små foredrag ut i luften om Emil Nolde, hans liv og bilder.
Etter hvert samlet mine Nolde-monologer seg omkring noen hovedpunkter:

Først kommer den slående og dristige fargebruken hos Emil Nolde, særlig i hans tidlige verk. Det gløder i landskaper, og blomsterprakten har en nesten overnaturlig kraft. Man kunne faktisk si en ekspressiv kraft, for dermed også på plassere Nolde innen en retning i bildekunsten.

Men man har ikke før tonet seg inn på all denne ytre fargeprakt, så møter man Nolde fra innsiden, hvor han vandrer omkring i et drømmeaktig landskap, befolket av groteske vesener og figurer fra saga, naturreligion, kristendom, jødedom og mytologi. Ifølge Nolde-sitater på veggen, valgte Emil Nolde i en periode av sin malerkunst å koble ut hele sitt intellektuelle og analytiske apparat, for å la drømmene forme seg på lerretet uten noe filter.

I mine Nolde-monologer kom jeg inn på dette fra mange vinkler, både estetiske, psykologiske og teologiske. Men det lar jeg nå ligge.

Jeg vil heller avslutte denne monologen med å løfte frem det som ble hovedsynspunktet for meg under vandringen, eller min visjon av Emil Nolde, for å si det slik:

Jeg likte denne mannen, med hans glødende intensistet og hans nesten barnlige fremstilling av drømmer. Men samtidig syntes jeg litt synd på ham. Ikke fordi han var en ynkelig person, men fordi han så åpenbart må ha levd sitt kunstnerliv mellom indre og ytre sansinntrykk og krefter som hver seg kunne være tilstrekkelig for en person, men han skulle altså måtte leve både med den ytre verden så eksplosivt til stede for sitt sanseapparat - og sine drømmer like nærværende og sterke. En slikt menneske har ikke noe annet valg enn å skape mye, for å utligne det indre og det ytre press. Og slik så jeg Emil Nolde, i dette doble press.

Samtidig som jeg filosoferte over dette, steg det opp en tanke i meg:
Emil Nolde var rik. Han fikk lov til å motta alt det sanselige og sårbare, heftige og groteske som vi kaller livet - med åpne kanaler. Og så maktet han å holde det fast og gi det en kunstnerisk formulering. Det er stort! Takk til Emil Nolde.

Slik slutter mine Nolde-monologer, 22. januar klokken 17.26, på Schæffergården i Gentofte.

Min ungdoms avis i problemer

Jeg leser på nettet (!) at Dagbladet, min ungdoms avis, har problemer. Sjefredaktøren og kulturredaktøren går av med øyeblikkelig virkning, og opplagstallet har faretruende røde tall, der det raser nedover.
Dagbladet var min ungdoms avis, helt fra jeg gikk på Bergen Katedralskole fra 1964, ja, også før dette. Riktignok var jeg en kristeligsinnet skolelagsgutt, men samtidig var ikke avisen Dagen et alternativ for meg, og den gangen nådde ikke Vårt Land over fjellet, heller ikke i et prestehjem som det jeg vokste opp i.
Altså ble det Dagbladet, med dets elegante skribenter med Arne Hestnes i spissen, og med spennende og kritisk kulturstoff og politiske analyser. Det passet for oss som skulle bli studenter omkring 1967 og 1968. Også som MF-student leste jeg Dagbladet. Det ble kjøpt nesten hver dag, og lå fremme på lesesalene og i kantinen, og ble flittig studert og diskutert. Jeg hadde abstinens når jeg ikke fikk det, og kunne jeg smuglese det i en aviskiosk eller utenfor Dagbladgården i Akersgaten, så var det velkomment.
Men hvorfor gjør det da ikke særlig stort inntrykk på meg å lese at Dagbladet anno 2010 har problemer?
Det er fordi Dagbladet mistet meg - eller jeg mistet Dagbladet - en eller annen gang mellom 1980 og 1995.
Nå kjøper jeg det nesten aldri, og det jeg leser av Dagbladet på nettet, overbeviser meg om at det er en riktig avgjørelse. Langsomt har det liksom gått opp for meg at Dagbladet ikke tilhører meg, og jeg tilhører ikke Dagbladet.
Hvorfor er det slik?
For meg handler på en eller annen måte om kulde. Ja, faktisk om kulde. Det er som om avisen - minus noen få minneverdige artikler av Hans Fredrik Dahl - ikke har maktet å holde ved like den engasjerte, sosialliberale flammen som lå under avisens redaksjonelle profil, og som tiltalte en person som meg, selv om jeg ofte var veldig uenig.
Og sakte - etter hvert som jeg selv begynte å engasjere meg i grensefeltet mellom kristendom og kultur - gikk det opp for meg at alt dette i praksis var og er fullstendig uinteressant for Dagbladet. Og hvorfor skulle jeg interessere meg for Dagbladet, når avisen ikke har noen som helst interesse av det som jeg synes er viktig og som jeg har viet livet mitt til å arbeide med? En slik ubalanse går ikke i lengden.
Dermed har det gått slik at den avisen som var min “partner” i viktige ungdomsår, ikke lenger er en del av min livshorisont, den er blitt likegyldig og uten daglig interesse. Derfor blir jeg heller ikke trist når jeg leser om at det går Dagbladet dårlig.
Det angår meg rett og slett ikke på den samme måten som før.
Nå er jeg sikkert heller ikke i Dagbladets markedsmessige målgruppe, så det er neppe noe stort tap for avisen at det er slik.
Men utfordringen for Dagbladet er nok at ganske mange har denne grunnfølelsen, i forhold til en avis som de så på som en del av sitt daglige brød.
Det får meg til å tenke på at det faktisk er mulig å tape - både sin egen sjel og det som i den kristne tradisjon kalles himlenes rike, men som en avisledelse nok har mer prosaiske navn på.

ps:
Jeg ser at en annen avis har store annonser hvor den reklamerer, ikke for avisen, men med sine redaksjonelle medarbeidere. Det reagerer jeg ikke positivt på, verken i annonsen eller ved prangende bylines med journalistenes navn. Det er sikkert gammeldags, men jeg ønsker en avis med større grad av redaksjonell helhet og profil, jeg vil ikke ha et postmoderne lappetappe av en avis hvor det er den enkelte journalist som fremheves, og ikke selve avisen. Det gjelder det samme for journalister som for prester: De skal være ute mellom andre, der hendelsene skjer, smake, kjenne, rapportere og fortolke. Når redaksjonen lukker seg om sin egen, indre virkelighet, er det fare på ferde. Det er utfordringen for alle som kommuniserer. Faktisk også for undertegnede, i det redaksjonelle mikromiljø som denne bloggen representerer!

Bønnespråk og kirkespråk

Jeg tenker en del på bønnespråk for tiden. På hvilket nivå skal kirkens bønnespråk ligge?

Svein Ellingsen fortalte meg at det gjorde inntrykk på ham å komme til Sandom Retreatsenter for mange år siden og oppleve at det var dagens avis som var utgangspunktet for dagens bønner. Visjonært!

Men dette betyr ikke at man til gudstjenesteforberedelsen kun skal bruke dagens avis eller nyhetsmediene som utgangspunkt for bønnene.

For det første vil det lett forflate språket og føre til at kirkens folk / kirken også i bønnetekstene ikke lenger arbeider med å tolke dagens virkelighet på et dypere plan.

For det andre er mediene ganske troløse mot virkeligheten. Det er bare et lite utsnitt av det som skjer på kloden som blir løftet frem i mediene. Hvis kirkens bønner utelukkende lar seg styre av Dagsrevyen og de store løssalgsavisene, gir det i lengden et falskt bilde av virkeligheten - og mange av jordens aller minste små faller utenfor kirkens bønneomsorg.

Dette berører et mye større spørsmål, nemlig hvordan kirken - ikke minst ved sine biskoper - opptrer i offentlighetens rom og stiller seg frem i medienes søkelys. Personlig er jeg kritisk til en del av dette. For eksempel synes jeg ikke at den måten biskopene samlet (minus 1?) opptrådte på i forbindelse med klimamøtet i København var helt god. Hvorfor?

Det hele kunne virke som et mediestyrt popularitetsjag, og ikke som en dyp, kunnskapsbasert profetisk handling. Spesielt biskopenes stunt med å synge kyrie for åpent TV-kamera var på grensen til noe smakløst. Faktisk ble jeg nokså lei meg da jeg så dette, og tenkte at nå blir ikke kirkens moralske autoritet større, snarere mindre.

Jeg synes at kirken (og i dette tilfellet biskopene) burde arbeide mye mer i sitt bønneverksted og sin tankesmie før den trådte frem samlet på den offentlige arena på en slik måte.

Men vi lever i en tid hvor ordets troverdighet er kommet i fare - og hvor kirken på dypeste alvor må gi menneskene i politikken og kulturen en livstolkning som holder, ja, som er prøvet gjennom ild og vann. Da må man våge å si nei til mange av de spill som mediesamfunnet og populærkulturen inviterer til.

Kjære biskoper, jeg kjenner dere jo personlig og setter stor pris på dere:

Jeg håper at dere kan ta dette i beste mening og gi meg den nødvendige absolusjon om jeg tar feil i det jeg her har skrevet!

Vandringer i Gentofte

Jeg har nå funnet frem til flere vandringer fra Schæffergården.
Heldigvis fører alle tilbake til utgangspunktet, selv om utgangspunktet ble liggende litt langt borte da jeg i dag gikk til Lyngby og så prøvde å finne en annen vei hjem til Schæffergården.
Etter at jeg hadde rotet omkring en halv times tid på et område som lignet mistenkelig på Alnabru, valgte jeg å krysse et jernbanespor og fortsette mot Lyngby Syd, hvoretter jeg passerte gjennom en ganske pittoresk småbybebyggelse og så satte kursen i formodet riktig retning.
Etter en stund så jeg mitt landemerke på disse vandringer, nemlig et høyt vanntårn med en hane på toppen, hvorav selve tårnets stamme synes å være omgjort studentboliger eller noe slikt.
Den kneisende hane berget meg også i går, da jeg kom i skade for å gå langs motorveien, fordi fortauet med ett løste opp seg opp og ble forvandlet til en bussholdeplass.
Etter å ha kravlet under motorvernet og ned på en ganske ubeferdet sti som førte inn på noen store jorder, så jeg med ett HANEN kneise over tårnet, hvoretter jeg beveget meg ut på tilførselsveien til motorveien og på denne høyst ureglementerte måte ankom nevnte vanntårn i fysisk tilfredsstillende stand.
Det er altså motorveien som er problemet, samt noen jernbanespor som ikke lar seg krysse før på helt utvalgte punkter av stedets geografi.
I forgårs gikk jeg en lang sløyfe over stedets store idrettssarena, med tanke på å komme meg under jernbanelinjen, noe som viste seg umulig, dessuten var hovedporten inn til idretssanlegget fra den andre siden låst med digre nøkler.
Ja, ja, det er slikt man strever med under sitt stipendieopphold, og det er faktisk noe enklere enn å lage manuskripter.
For øvrig snakker jeg høyt under alle disse vandringer. Men det skjer på norsk, på min personlige bergensk, og sjenerer derfor ingen.
Dog gikk jeg fordi to yngre kvinner idag, og disse to kvinner utstøtte noen merkelige latterhyl under sin samtale. Jeg tenkte at jeg skulle falle inn i deres lette og muntre tone, og avleverte to meget skarpe og tydelige bjeff i det jeg passerte. Disse bjeffene, som altså var ment som et tilskudd til den alminnelige munterhet som hersket, hadde i stedet en ganske skremmende effekt. De unge kvinner formelig krøp sammen og prøvde å gjemme seg i mørket, og jeg måtte faktisk smile vennlig til dem og bjeffe en ekstra gang før de skjønte at Den Bjeffende Mannen var besjelet av god vilje og ikke var det vi på Askøy kalte for en “lokkemann”. Lokkemenner er nemlig farlige, men menn som bjeffer helt åpenlyst har neppe ondt i sinne. De kan temmes, bare spør min kone, som bestyrer halsbåndet mitt. Voff, voff!