Dansk åndsliv i aviser
Jeg får anledning til å titte litt i danske aviser når jeg er her på Schæffergården, selv om jeg må begrense slike sysler av hensyn til den personlige produktiviteten.
Men det slår meg at de danske aviser har et mye skarpere formulert åndsliv enn de norske. Og artiklene er grundige og lange! Det er vel nesten bare Morgenbladet som kan måle seg med dette.
Et av de temaer som er heftig oppe, dreier seg om Irans tidligere statsminister Muhammad Khatami. Han er jo kjent som en religionsdialogens mann, og har også fått anerkjennelse for dette, blant annet i og av FN. Khatami skal også motta en dialogpris fra Århus Universitet, og dette har satt de journalistiske analytikere i full beredskap.
Om jeg skal prøve å si meget kort (Fredrik Stjernfelt i Weekendavisen/Politiken bruker nesten to digre avissider på dette) hva kritikken går ut på, har den følgende innhold:
Den lærde Khatami, med sin filosofiske skolering både fra øst og vest, opererer med et begrep som vi kan kalle for “urreligionen”. Alle former for religion representerer et eller annet avvik fra og forfall fra denne urreligionen, som i seg selv er et uttrykk for det rene islam, den helt grunnleggende akseptasjon av islams beskrivelse av forholdet mellom menneske og Gud.
Den vestlige religion er “cartensiansk-faustisk” sier Khatami ifølge dette, og det er ikke mulig å føre en spirituell dialog med denne tradisjonen (altså den sekulært vestlige tradisjon). Dialogen må føres mellom religiøse og åndelige tradisjoner, og da er det faustiske og sekulære Vesten utelukket.
På denne måten utelukker Khatami hele moderniteten fra sitt dialogprogram, sier hans kritikere, og ender til syvende og sist opp med holdninger som samsvarer med den form for politisk mystitisme som hører til på den ytterste høyrefløy. Det er bare de “innvidde” som kan ta del i dialogen.
Satt på spissen formuleres kritikken mot Århus Universitet på denne måten:
“Og at komiteen priser en tidligere iransk president, fordi han viderefører denne gamle høyrefløysfantasi fra mellomkrigstiden? At Khatamis udelukkelse av det “faustiske” Vesten fra dialogen skyldes, at den skal foregå mellom religioner med henblikk på gjenopprettelsen av “spiritualitet”? At Khatami kalles “reformist” ikke, fordi han vil reformere prestestyret i demokratisk retning - men fordi han vil reformere det i retning av den oprindelige ur-religion?”
Jeg har ikke bakgrunn for å dømme om dette, men opplever det som viktig og interessant.
Det er ikke slik mange i Vest synes å tro, at islam daterer seg selv tilbake til Muhammad og 600-tallet. Det er slik vi gjør i Vesten, i vår liniære og kritiske historieskriving.
I den islamske teologi og trosforestilling er det slik at også Adam (som regnes blant profetene) var muslim. Islam er like gammel som mennesket selv, og springer ut av skapelsen.
Tanken på en urreligion, et grunnleggende “islam” er derfor helt logisk. På en måte er den bare en variant av den kristne og jødiske idé om menneskets samfunn med Skaperen i paradiset.
I slik forstand er kan jo den vestlige materialisme og sekularisme bli betraktet som et frafall, både fra det ene og det andre.
Det er både riktig og nødvendig for verdens religiøse samfunn å snakke sammen og føre dialog med hverandre, ikke minst om hvordan vi skal leve sammen i verden.
Men hvem er det vi møter i denne dialogen, og hvem har rett til å føre den?
Artikkelforfatteren sier det slik, på sin ironiske måte:
“De kvalificerede er måske den lille innviede elite av esoteriske mystikere, der ser seg kaldet til at genopprette autoritet, hierarki og spiritualitet og afvikle modernitetens “inversjoner”, demokrati, vitenskap og teknik?”
Jeg vet ikke hva jeg skal mene om dette. Men det egger meg til å tenke.
Selvfølgelig vil jeg dialog. Men den må våge slike konfrontasjoner, selv om de er krevende, både følelsesmessig og intellektuelt.