Eyvind Skeie

St. Josephsøstrene av Chambéry

I dag skal Gerd og jeg få oppleve noe litt spesielt: En tidlig middag i klosterfellesskapet på Grefsen, hos St. Josephsøstrene av Chambéry.
Bakgrunnen for dette er de bøkene som for Forlaget Snorre har utgitt om dette søsterfellesskapet..
Nå skal de 6 bøkene feires, og prosjektlederen Gisle Hollekim med Anne Karine samt designer Klaus Erik Krogh fra Århus stiller også opp til dette samværet på Grefsen.

I Forlaget Snorre er vi veldig stoltle over dette bokprosjektet, som begynte i det små men utviklet seg underveis, og nå faktisk utgjør et spennende stykke norsk og internasjonal kirkehistorie.

Selv har jeg vært med på noen møter med søstrene på Grefsen. De er alltid nøye forberedt og sløser aldeles ikke med tiden, der de sitter oppmarsjert rundt sitt avlange konferansebord i sirlig orden, mens alle manuskripter ligger foran dem, også disse sirlig gjennomgått med kommentarer og det hele.

Noe av det virkelig spennende med dette prosjektet var det forslaget som fremkom om å lage en fotobok som kunne dokumentere søstrenes daglige liv i fellesskapet. Fotografen Martha Velazquez bodde sammen med søstrene i omkring en uke og fikk anledning til å temmelig tett på dem med fotoapparatet. Resultatet er samlet i en egen bok, uten tekst. Denne fotoboken gir et veldig fint og bevegende bilde av disse søstrenes liv. Manger av dem er nå ganske høyt opp i årene, med de har både sin intellektuelle nysgjerrighet, sin humor og sitt åndelige liv intakt i aller høyeste grad.

Bøkene om St. Josephsøstrene av Chambéry er ikke å få i bokhandelen. Om noen skulle være interessert i å se på dem, må man selv ta kontakt med søsterfellesskapet på Grefsen. Deres orden er ingen lukket orden, men åpen, og mange av søstrene er eller har vært i det vanlige yrkesliv ved siden av sitt liv i det søsterfellesskapet som bære Josefs navn. Hva denne Josef-fromheten i praksis består i, får man et godt inntrykk ved å titte i disse bøkene om nonnenes liv.

Jeg har gitt nonnene “316 salmer og sanger” og fortalt om mine Josef-salmer. Det syntes de var fint. En av disse salmene ligger nok ganske nær Josefsøstrenes eget fromhetsideal:

1 Trofast, Josef, skjult i skyggen
våker du i nattemørket
over Ham som kom til verden
for å bli et lys for alle.

5 Dagen gryr. Hør englesangen!
Josef smiler i det skjulte,
ser et barn og skuer himlen,
er der Gud berører jorden.

T: Eyvind Skeie,
fra “316 salmer og sanger”

Ekteskap og skilsmisse

Espen Ottosen, som er ansatt i Norsk Luthers Misjonssamband, har nådd meget langt ut med sine synspunkter og analyser, og han har klart det kunststykket å fremstå på en svært akseptabel og sympatisk måte for ganske mange - med sitt svært konservative grunnsyn. Det er i seg selv en kommunikativ bragd.

Men når det gjelder synet på ekteskap og gjengifte viser det seg at hans kommunikative program har store svakheter. Fremdeles prisverdig fremstiller han sitt eget og ledelsens standpunkt i forhold til gjengifte som “hjerterått”. Ved å gjøre dette får han frem at hans og Misjonssambandets absolutte nei til gjengifte (bortsett fra i noen meget, meget få tilfeller) er på kollisjonskurs med de følelser som Ottosen selv og svært mange andre bærer i sitt eget indre i møte med skilte personer som på ny opplever kjærligheten.

Det som kolliderer i Ottosens trosunivers er troskapen mot bibelsynet og den menneskelige erfaring og medfølelse. Når det skjer, velger han - med sitt konservative grunnsyn - bibeltroskapen i sin fortolkning fremfor den menneskelige erfaring, og det kan altså ikke resultere i noen annet enn det han selv da i sannhetens navn må uttrykke som “hjerterått”.

Hans forsøk på å gi dette en form for logisk begrunnelse, ved å si at tilgivelsen ikke tar bort alle konsekvensene av synden virker ikke overbevisende, men forsterker egentlig det inntrykk man får av at her er læren i ferd med å overdøve livet i alle dets nyanser.

For min del regner jeg meg som en “konservativ” person i teologisk forstand, hvilket betyr at jeg omgås med troens ulike aspekter innenfor en klassisk, reformatorisk begrepsverden. På svært mange felter kan jeg derfor stå sammen med folk som Ottosen og Norsk Luthers Misjonssamband. Men hvorfor kan ikke Ottosen og andre som ham bruke sin intellektuelle redelighet, sitt mot og sin posisjon til å ta et oppgjør med en bibelsk fundamentalkonservatisme som så åpenbart er på kollisjonskurs med de menneskelige livsbetingelser? Hvor lenge kan det være mulig å balansere på rettroenhetens knivsodd?

Med all respekt!

Eyvind S

Sankt Hallvard

I dag er det release på cd-innspillingen “En krans av gull”, som er min fortelling om Sankt Hallvard, med musikk av Odd Johan Overøye - og innspilt av barnekor og soslister i Bragernes i Drammen, under Beate og Jørn Fevangs gode ledelse. Også Nils Ole Oftebro medvirker, som forteller.
Akkurat det synes jeg er morsomt, fordi Nils Ole på en måte har fulgt med meg helt fra jeg gjorde kirkespillet “Jeremia” i samarbeid med Trond Kverno på tidlig 80-tall.
Nils Ole var også med på mange innspillinger da jeg drev med barne-TV, blant annet spilte han rollen som “Drømmehater von Skruk” i det fine spillet om de vise menn (Veien til røkelse, myrra og gull), som NRK dessverre har slettet fra alle bånd og som derfor ikke lenger finnes. Nils Ole var også med på opptakten til det som ble “Stille etter Gud”, og som skapte adskillig oppstyr i og omkring Oslo Domkirke, men spilte ikke der, det gjorde Sven Nordin og Bengt Calmeyer.
Det var Nils Ole som kom med forslaget til stykkets tittel utfra det tema fra profeten Amos jeg ville skrive om. “Hvor det ble stille etter Gud,” sa han, med et sitat fra et dikt (er det Olaf Bull eller Gunnar Reiss-Andersen?).
Vel, vel. Nå har han altså lest inn mellomtekstene i fortellingen om Sankt Hallvard, og det har han gjort veldig fint.
I en periode på 80-tallet kalte man i NRK Nils Ole for “Oftebrukt”, fordi han var overalt.
Men hvorfor var han det?
Det var rett og slett fordi han var så flink, både i opptakssituasjonen og i samtalene omkring. Han tilførte alltid en dimensjon som forfatter og produsent kunne dra nytte av, og som tok ut sider som de ikke selv hadde sett like klart. Slikt gjør en intelligent og talentfull skuespiller.
Men nå er det altså Sankt Hallvard - ved hjelp av Nils Ole og mange, mange andre!

En liten kommentar

I dag har Vårt Land en nyhetsartikkel om at noen har søkt om statsstipend for meg. Jeg antar at Vårt Land har funnet ut om dette ved å se i postjournalen i departementet eller et lignende sted.

Gruppen som ville gjøre dette spurte om jeg kunne skrive en liten redegjørelse om det jeg gjerne vil få anledning til å arbeide med, og det gjorde jeg, slik det er gjengitt i Vårt Land. Denne ble vedlagt søknaden, men er altså blitt til på andres initiativ.
For øvrig er situasjonen den at jeg har stått på egne ben som skrivende menneske og kulturarbeider fra omkring 1985.
Noen år har vært gode år, andre år temmelig magre, men jeg og min familie har overlevd til dags dato.

Når det gjelder selve søknaden, har jeg to kommentarer:

Den ene gjelder det paradoksale i at jeg faktisk har drevet hele min “kirkelige” produksjon på egen regning, bortsatt fra noen bestillingsverk fra lokale arrangører eller “Ung Kirkesang”. Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har vært på, hvor alle de andre som satt rundt bordet hadde fast inntekt, mens jeg satt der uten noen lønnsinntekt - og heller ingen å kunne skrive en faktura til.

Min andre kommentar henger sammen med den første:

Det har vært helt nødvendig for meg å arbeide med ganske mange andre ting enn det som lå mitt hjerte aller nærmest. På grunn av en relativt stor arbeidskapasitet har jeg likevel fått anledning til å gjøre en del på det kirkelige feltet. For meg hadde det vært en stor glede å få bruke noen arbeidsår til å fordype med enda mer i det som ligger i begrepene kristen tro og tradisjon. Derfor ble jeg glad da dette med statsstipendium kom opp. Enten det blir slik eller ikke, er det en stor oppmuntring.

Tja, dette var kanskje ikke så mye. Men en liten kommentar ble det, dog …

Nortraship

Et av mine tidligste barndomsminner er at min mor bryter ut i gråt hjemme på kjøkkenet, under det jeg tror var en søndagsfrokost.
Jeg tror faktisk dette var den eneste gangen i hele min barndom at jeg opplevde min mor gråte, overveldet av følelser som var så sterke at hun reiste seg og løp fra bordet.
Jeg antar at dette må ha funnet sted en eller annen gang omkring 1955, og grunnen var at min far hadde spøkt med noe som handlet om krigen og skip som ble torpedert.
Dette klarte ikke mor å høre på uten å tenke på sin bror Olav, som seilte i handelsflåten under hele krigen, i likhet med andre av hennes brødre.

Denne onkel Olav, som jeg ikke har en klar erindring av, ble torpedert flere ganger under krigen, og overlevde med nød og neppe, inntil han omkom noen år etter at krigen sluttet.

I vår familiesaga var onkel Olav en slags heltefigur, som vi ble kjent med gjennom de voksnes fortellinger og kunne betrakte som en ung, smilende sjømann på noen få fotografier, slike som sjøfolk sikkert kunne bestille av seg selv i enkelte havner.

Jeg skriver dette etter å ha sett NRK-programmet om den norske handelsflåten under krigen, og ikke minst merket meg det som ble sagt og ikke sagt om Nortraship, den statlige organisasjonen som overtok administrasjon av deler av den norske handelsflåten. Jeg vet ikke hvor mange ganger under min oppvekst jeg hørte mine tre gjenlevende sjømannsonkler ytre seg opprørt over det de kalte for “Nortaships hemmelige fond”, og som vel delvis handlet om penger som sjøfolkene ikke fikk utbetalt under krigen - og som regjeringen i etterkant lot gå inn i gjenoppbygningen av landet, mens sjøfolkene - som hadde seilt i alle disse årene med livet i hendene - ikke fikk noen kompensasjon ved krigens slutt. De fikk ikke utbetalt noe av det som ble holdt tilbake i den tiden de seilte under krigen. Det var alliansen mellom redere og stat som sørget for dette, om jeg skal ta mine onkler på ordet.

Nå er disse onklene borte, og det samme er de fleste andre krigseilerne. Men for meg vil det alltid være et eller annet skammelig beheftet med Nortraship, en form for svindel eller et maktovergrep, hvor alminnelige menneskers offervilje og livsviktige innsats rett og slett ble nullet ut av dem som satt ved makten.

Jeg vet ikke om det er slik, men slik ble det i hvert fall opplevd av mine sjøfarende onkler. De bar på denne bitterheten gjennom hele livet, og tok den med seg i graven.

Jeg skriver navnene deres her, så skal de i det minste ha en liten runesten over sine liv, disse fire onklene, som var en så viktig del av min barndom, ikke bare fordi de alltid gav oss leker og sjokolade, men også fordi de representerte drømmen om det store havet og de fjerne land - og en viktig del av hva det var å være norsk i det århundre som ligger bak oss:

Olav Mjelde, Trygve Mjelde, Torolf Mjelde og Øyvind Mjelde.