Vandringer i Gentofte
Jeg har nå funnet frem til flere vandringer fra Schæffergården.
Heldigvis fører alle tilbake til utgangspunktet, selv om utgangspunktet ble liggende litt langt borte da jeg i dag gikk til Lyngby og så prøvde å finne en annen vei hjem til Schæffergården.
Etter at jeg hadde rotet omkring en halv times tid på et område som lignet mistenkelig på Alnabru, valgte jeg å krysse et jernbanespor og fortsette mot Lyngby Syd, hvoretter jeg passerte gjennom en ganske pittoresk småbybebyggelse og så satte kursen i formodet riktig retning.
Etter en stund så jeg mitt landemerke på disse vandringer, nemlig et høyt vanntårn med en hane på toppen, hvorav selve tårnets stamme synes å være omgjort studentboliger eller noe slikt.
Den kneisende hane berget meg også i går, da jeg kom i skade for å gå langs motorveien, fordi fortauet med ett løste opp seg opp og ble forvandlet til en bussholdeplass.
Etter å ha kravlet under motorvernet og ned på en ganske ubeferdet sti som førte inn på noen store jorder, så jeg med ett HANEN kneise over tårnet, hvoretter jeg beveget meg ut på tilførselsveien til motorveien og på denne høyst ureglementerte måte ankom nevnte vanntårn i fysisk tilfredsstillende stand.
Det er altså motorveien som er problemet, samt noen jernbanespor som ikke lar seg krysse før på helt utvalgte punkter av stedets geografi.
I forgårs gikk jeg en lang sløyfe over stedets store idrettssarena, med tanke på å komme meg under jernbanelinjen, noe som viste seg umulig, dessuten var hovedporten inn til idretssanlegget fra den andre siden låst med digre nøkler.
Ja, ja, det er slikt man strever med under sitt stipendieopphold, og det er faktisk noe enklere enn å lage manuskripter.
For øvrig snakker jeg høyt under alle disse vandringer. Men det skjer på norsk, på min personlige bergensk, og sjenerer derfor ingen.
Dog gikk jeg fordi to yngre kvinner idag, og disse to kvinner utstøtte noen merkelige latterhyl under sin samtale. Jeg tenkte at jeg skulle falle inn i deres lette og muntre tone, og avleverte to meget skarpe og tydelige bjeff i det jeg passerte. Disse bjeffene, som altså var ment som et tilskudd til den alminnelige munterhet som hersket, hadde i stedet en ganske skremmende effekt. De unge kvinner formelig krøp sammen og prøvde å gjemme seg i mørket, og jeg måtte faktisk smile vennlig til dem og bjeffe en ekstra gang før de skjønte at Den Bjeffende Mannen var besjelet av god vilje og ikke var det vi på Askøy kalte for en “lokkemann”. Lokkemenner er nemlig farlige, men menn som bjeffer helt åpenlyst har neppe ondt i sinne. De kan temmes, bare spør min kone, som bestyrer halsbåndet mitt. Voff, voff!