Eyvind Skeie

En søndag i februar

På denne siste sømdag i februar kom vi tilbake til Oslo etter bibelgruppe på Hadeland, hos Hilde og Otto Christian.

Vi avsluttet vår gjennmgang av Efeserbrevet med en ganske spennende og faktisk også litt komplisert samtale om hvordan vi - i vår moderne tid - skal forstå dette med ondskapens åndehær i himmelrommet, eller “cosmic powers” som vi fant i en engelsk oversettelse av dette punkt i brevet.

Det er ytterst sjelden man i den folkekirkelige forkynnelse hører noe om djevelen som en person, en ond intelligens, eller hvordan man så vil formulere det. Samtidig her kulturen full av engletro, gys over vampyrer og varulver og mye annet rart. Men kirken har ikke - slik den fremtrer i sin forkynnelse - noen kosmologi som synes å innebære “Den Onde”, bortsett fra i forsakelsen i dåpsliturgien, som de fleste moderne mennesker mumler frem i en slags flauhet over at det er noe som heter å forsake djevelen og “alle hans gjerninger og alt hans vesen”.

Ja, for hva tenker vi egentlig på når talen er om djevelens “gjerninger”, og ikke minst djevelens “vesen”?

Det går, for eksempel, ikke an å tilskrive de onde tilfeldigheter som skjer på jorden djevelens “gjerninger”. Hverken et jordskjelv eller en annen naturkatastrofe er “djevelens gjerninger”. Men hva er det så?

Og hva er djevelens “vesen”? Djevelens påvirkningskraft? Eller adferd? Eller selve det djevelske, onde prinsipp, den demoniske intelligens som noen ganger besetter oss mennesker, om det er det den gjør? Om det er slik, hvorfor praktiserer ikke kirken da eksorsisme, djevleutdrivelse, med noe større frimodighet?

Dette snakket vi om. Og tenkte på.

Og så får dere alle tenke videre.

Hvordan skulle vi egentlig formulere forsakelsen i dag? Er den dekkende slik vi formulerer den, eller kreves det andre ord - fordi vårt verdensbilde og vår eksistensielle erfaring er blitt annerledes?

På olympisk skiføre

I dag har vi vært på Birkebeineren Skistadion og testet Inga-låmi, sammen med Liv og Gunnar.
Det har vært en fin erfaring, særlig fordi Gunnar - som har giftet seg med søster og svigerinne Liv- er i besittelse av et såkalt strykejern, altså et smørestrykejern - med hvilket han har fjernet diverse påskeferier fra våre ski og lagt på en såle av blått, hvoretter vi gled elegant både opp og ned i løypene, som for øvrig var nokså flate.
Gunnar mener at vi behøver glider på skiene, men så langt har han til nå ikke gått, altså at han har lagt på denne glider, men vi gled likevel bra.
Vi er dermed glade for at Liv har giftet seg med denne mannen, som har så mange ting i skuffen, og gleder oss til neste skitur.

vi har også spasert en tur i Lillyhammer, som det en gang. Fruen Gerd mener at Molde er minst like stor som Lillehammer, men jeg - Eyvind - har den mening at Lillehammer ligner mer på en by, mens Molde er en forvokst gate, i motsetning til Bergen, som jo burda ha vært Norges hovedstad.
Nuvel. Ha en god helg!

Eyv

Andrey Pirozhkov og andre musikanter

Jeg antar at de færreste av leserne av denne blogg vet hvem Andrey Pirozhkov er.

Heller ikke jeg visste om denne organisten i Vestvågøy, før jeg fikk en mail fra Andrey Pirozhkov og senere oversendt en lydfil til en tekst som jeg hadde publisert på denne bloggen (Søk på:Jeg husker ennå det du sa, med dine lepper mot mitt kinn).

Andrey hadde fått denne teksten fra en venn som hadde plukket den fra bloggen, og sendt den til Andrey Pirozhkov, som laget en veldig følsom og sterk melodi, som han sang inn til sitt eget akkomapgnement.

Andrey Pirozhkov er fra Russland, og representerer dermed en helt annen kirkelig musikalsk tradisjon i vårt land.

De senere årene har det kommet en hel rekke organister fra tidlige såkalt østblokkstater til Norge. Dette er høyt utdannede musikere, som er med på å føre inn en annen tone i den norske gudstjenestemusikken. Jeg vet at det også har vært holdt kurs for slike musikere og organister, og det er viktig, både for at de skal lytte seg inn på vår kirkemusikk, men også for at de skal få en bedre plattform til å bidra med sitt eget.

Det berørte meg sterkt å høre Andrey Pirozhkov synge sin melodi til denne teksten. Og det får meg også til å tenke på hvordan den helt nye musikalske ressursen som den musikalske arbeidsinnvandringen representerer skal kunne brukes på aller beste måte i Den Norske Kirke.

Jeg håper at kompetente kirkelige instanser og undervisningsmiljøer kommer enda mer på banen!
Herved hilsen til Trond Kverno, Harald Herresthal og andre på Norges Musikkhøgskole!

Samt med positive tanker til Andrey på Vestvågøy, Galib i Kvinesdal - og mange, mange andre - ikke minst alle de organister som kommer fra de britanniske øyer i vest!

Spasjiba bolsjoj!

Tusen takk!

Have a nice day!

Hurra for “Tro og lys”

Hurra for «Tro og lys»

Her og der har jeg ytret meg kritisk til Norske Kirkeakademiers profil på hvem som får Brobyggerprisen.

Jeg synes at en god del av disse tildelingene har vært med på å defokusere det ideologiske fundamentet for denne prisen.
Skal man bygge en bro, må man ha et brohode.

For en kirkelig brobyggerpris bør dette brohodet være plassert i en klar kirkelig identitet.

Begynner man å gi prisen til enhver form for brobyggervirksomhet i kultur, politikk og samfunn, blir hele prisens fundament nokså uklart, og til sist vil prisen miste sitt preg og dermed sin interesse som en kirkelig pris.

Ifølge Vårt Land går prisen i år til «Tro og Lys», som representerer en kirkelig omsorg for mennesker (og særlig unge) som har en nedsatt psykisk funksjonsevne. Det er helt riktig og veldig fint!

Jeg gratulerer Norske Kirkeakademier med denne tildelingen og sier hurra for «Tro og lys»!

Ulven i Gubbio

I legenden om Frans får vi høre om ulven i Gubbio.
Denne legenden gir et interessant innsyn i den tidlige renessansens oppfattelse av forholdet mellom kultur og natur.

Denne ulven har terrorisert befolkningen i Gubbio i mange år, og til sist vet de ingen annen råd enn å tilkalle den hellige Frans.
Helgenen drar ut i skogen og fører en samtale med ulven, hvor han får ulven til å forstå at slik kan dette beistet ikke oppføre seg.

Samtalen ender med at Frans og ulven toger inn i Gubbio, og Frans kaller byens befolkning sammen. Ved hjelp av Frans av Assisi blir det så inngått en pakt mellom ulven og innbyggerne i Gubbio:
Ulven skal slutte å herje omkring i skogene, spise lam og sauer og skremme vettet av store og små.
Befolkningen i Gubbio skal sette ut mat til ulven, slik at den ikke behøver å jakte for å skaffe seg livets opphold.

På denne måten bidrar Frans til å føre ulven fra natur til kultur, fra vill tilstand og til sivilisert oppførsel.

Man kan tolke dette som at den ville natur ikke har verdi i seg selv - slik vi, for eksempel, tenker om våre nasjonalparker - men at den får sin fremste verdi ved at mennesket temmer og kultiverer den. Gjennom pakten med menneskene blir det farlige dyret faktisk et moralsk vesen, i hvert fall så lenge den klarer å holde sitt jaktinnstinkt i tømme.

Den ville natur blir dermed farlig, mens den kultiverte natur er snill.

Dette skriver jeg etter å ha sett et reklameinnslag på TV, om hvordan en viss Monsen skal ut i villmarken sammen elleve personer med sterke funksjonshemminger og føre dem trygt tilbake til sivilisasjonen, etter mange prøvelser. Og i en periode av Norges kulturhistorie hvor noen vil bevare en vill ulvestamme i Norge, mens andre vil utrydde ulven - og atter andre bygger dyreparker - kommersielle reservater - hvor de ville dyrene skal oppholde seg, mest mulig på villdyrets premisser, men dog nesten som husdyr.

Ulven i Gubbio skal for øvrig være begravet på menneskelig vis - i katedralen i Assisi!