Andrey Pirozhkov og andre musikanter
Jeg antar at de færreste av leserne av denne blogg vet hvem Andrey Pirozhkov er.
Heller ikke jeg visste om denne organisten i Vestvågøy, før jeg fikk en mail fra Andrey Pirozhkov og senere oversendt en lydfil til en tekst som jeg hadde publisert på denne bloggen (Søk på:Jeg husker ennå det du sa, med dine lepper mot mitt kinn).
Andrey hadde fått denne teksten fra en venn som hadde plukket den fra bloggen, og sendt den til Andrey Pirozhkov, som laget en veldig følsom og sterk melodi, som han sang inn til sitt eget akkomapgnement.
Andrey Pirozhkov er fra Russland, og representerer dermed en helt annen kirkelig musikalsk tradisjon i vårt land.
De senere årene har det kommet en hel rekke organister fra tidlige såkalt østblokkstater til Norge. Dette er høyt utdannede musikere, som er med på å føre inn en annen tone i den norske gudstjenestemusikken. Jeg vet at det også har vært holdt kurs for slike musikere og organister, og det er viktig, både for at de skal lytte seg inn på vår kirkemusikk, men også for at de skal få en bedre plattform til å bidra med sitt eget.
Det berørte meg sterkt å høre Andrey Pirozhkov synge sin melodi til denne teksten. Og det får meg også til å tenke på hvordan den helt nye musikalske ressursen som den musikalske arbeidsinnvandringen representerer skal kunne brukes på aller beste måte i Den Norske Kirke.
Jeg håper at kompetente kirkelige instanser og undervisningsmiljøer kommer enda mer på banen!
Herved hilsen til Trond Kverno, Harald Herresthal og andre på Norges Musikkhøgskole!
Samt med positive tanker til Andrey på Vestvågøy, Galib i Kvinesdal - og mange, mange andre - ikke minst alle de organister som kommer fra de britanniske øyer i vest!
Spasjiba bolsjoj!
Tusen takk!
Have a nice day!
Vi har en relativt høy prosent av utenlandske studenter på kirkemusikkstudiet. de arbeider hardt - ofte er de ganske mer målbevisste enn det norske studenter har tilbøyelighet til, og dermed drar de også sine medstudenter i håret. “Hva??? Men skal ikke du også ha eksamen snart” var en kommentar til en norsk-etnisk medstudent som ikke hadde forberedt noe spesielt til første time ettr jul.
Jeg opplever dem som selvstendige - i alle fall når de har fattet det vesentlige poeng at et musikkstudium i Norge ikke er som det ofte har vært i øst-europeisk tradisjon - “kopier alt det læreren sier, spiller og gjør”. Vi driver med mange ting - og lærerne er ofte kreativt rykende uenige. Integreringen må skje i studentenes hoder, ikke i en ferdigtygget syntese. Det er det som er akademisk studium.
For ofte er de øst-europeerne som kommer superdyktige på klaver. Men uten nevneverdig orgelerfaring. Derfor ønsker de yngste av dem å gjennomgå et norsk kirkemusikkstudium. En slik har jo nettopp blitt domkantor - for å ta et eksempel.
Og så er det de som er litt eldre og går rett i jobb. Du vil nok være enig i at det er viktig de kan spille - ikke bare stor litteratur eller “hjemlandets sanger” - men også lede salmesang sånn at det går an å synge til.
Her er norsk tradisjon tese - den medbragte kulturelle kofferten er antitese - og det kunstneriske resultat bør forventes å bli syntese.
DET - er den beste innfallsvinkelen til hvordan det som “den musikalske arbeidsinnvandringen representerer” kan “brukes på aller beste måte i Den Norske Kirke” - som du jo etterlyser.
Dessuten har vi også her tradisjoner som vi med rette kan være stolte av. Som ikke bare skal feies ut pga import eller populisme.
Ha en god dag selv!
Trond
Hva så angår de britiske kirkemusikerne som arbeider i Norge, er jeg fristet til å gi det skussmål at dette er den “innvandrergruppen” i det musikalske som er aller lettest importerbare. Det ligger vel også noe her med at vi hadde en “anglikansk bølge” i norsk kirkemusikk alt før de begynte å komme i særlig utstrekning. Engelsk katedraltradisjon har vært en viktig døråpner i en sammenheng som tidligere bare hadde tendens til å se aksen Norge-Danmark-Tyskland - av konfesjonell-musikalske årsaker - samt også fordi Norge engang var en kulturell provins under Danmark. Også en lang stund etter 1814. Jeg minner om hvordan sentrale norske diktere f. eks. måtte kjøpes hjem fra danske forlag. Så dette har hatt dype årsaker langt utenfor det konfesjonelle.
Dette er selvsagt ikke skrevet MOT noen. Det er fantastiske musikere som kommer hit. Men de enghelske har en tradisjon mht. koraler der man gjennom hele forrige århundre - faktisk fra da Ralph Vaughan Williams redigerte English Hymnal with Tunes helt i begynnelsen av 1900-tallet - har gjengitt satser i koralens egen stil og ikke i redaktørens. Et prinsipp som først slo helt gjennom hos oss med koralboken av 1984. Et prinsipp som gjør norsk koraltradisjon til noe man bør gi akt på - og ikke bare spille rett fra salmebokens melodilinje. Lindeman er en komponist som vil noe med sine vel gjennomarbeidede og klangrike satser, bare for å ta et eksempel. “Påskemorgen slukker sorgen” er ett av mange eksempler på salmer som ikke låter bra uten sine fire ben som basis. Dette er også blant de forhold utdanningsinstitusjonene må ta tak i.
Ett annet problem er derimot hva jeg fikk en mail om her forleden. En norsk og en utenlandsk kirkemusiker hadde vært i diskusjon med soknepresten sin om musikk-estetiske spørsmål. Det gjaldt altså noe som helt klart beveget seg innenfor deres kompetanseområde og kunstneriske ansvar. Prestens clue var at han drev med teologi mens de drev med synsing. Og hvor intet er har selv keiseren tapt sin rett heter det.I alle fall er slike argumenter demotiverende for en kirkelig tjeneste, enten man er utdannet i Norge eller nede på kontinentet.
Så langt en liten forelesning i flere bolker….
Tusen takk, Trond, for ditt engasjement og din faglige integritet og horisont. Det er inspirerende å vite at du er der. Alt vel til deg. Eyvind
Takk til Trond for igjen stå i mot de populistiske retninger. En stor inspirasjon for oss andre som forsøker å holde vår kirkemusikalske tradisjon i hevd.
Jeg arbeider i “bedehusland”, hvor man synes at bedehuskultusen også bør være sterkt repressentert i kirken også. Jeg er heldigvis velsignet med en sokneprest som da mener at det er særs viktig i et sådant bedehus område at kirken fremstår sterkt som kirke hva estetikk og musikalske uttrykk angår.
Jeg underviser også endel elever fra 12-28 år på orgelet. Dette fordi de har vært i kirken og sunget til godt liturgisk spill av en dedikert kirkemusiker, samt at de også har fått høre stor literatur bli spilt i gudstjenester og konsert.
At vi har et rekrutteringsproblem her i landet, og dermed en stor tilvekst av importerte organister skyldes at vi har et vell av små-stillinger å rekruttere til. Kirken ønsker vekst i guds hus, men evner desverre ikke å lage rammer som er forsvarlige for kantoren med tanke på høyere utdanning, studiegjeld osv. Fremfor å ha en diskurs om sjangere bør vi heller kanskje se på rammevilkårene for hva vi sliter med å rekrutere fremtidige, kvalifiserte kirkemusikere til. Det er ikke rart at utenlandske kirkemusikere søker seg til arbeid i Norge. Vi klarer ikke å “fylle på” med kvalifiserte søkere i like stort tempo som det naturlige frafalle, samt frafall som skyldes småbrøks-stillinger. DNK ønsker altså vekst i guds hus, men evner ikke å sørge for den arbeidsgruppen som de facto står for det kontinuerlige trosopplæringsarbeidet som korvirksomhet og orgelundervisning er. Istedet så strøs det i disse dager milioner av kroner inn i nok et “nesten-prosjekt” i form av trosopplæringsreformen som pågår i disse dager. Jeg som kirkemusiker er pr i dag sykemeldt pga depresjon grunnet i størst grad vanskelig økonomi i og med disse småstillingene. Jeg betjener to menigheter med brøkene 15% + 35% + 20%. Dette skal inspirere meg til å holde mine orgelkonserter, undervise på kirkeorgelet, undervise konfirmanter, dirigere et barnekor, samt at jeg arbeider med å etablere et regionalt aldersbestemt jentekor i den klassiske kor-tradisjonen.
Forsvinner jeg fra min stilling så vil jeg sansynligvis bli erstattet med en øst europeer som arbeider i slike små-brøker for å få foten innenfor.
En stor takk til Deg Trond, som er en stor inspirasjonskilde til i det hele tatt gidde dette noe håpløse arbeidet i en ellers så populistisk hverdag.
mvh deprimert og dedikert kirkemusiker
Denne debatten kan vi ta med oss til et annet sted. Jeg vet ikke hvor vi kan få best spredning på den. Eyvinds blogg må han jo avgjøre selv hvordan han vil skal bli brukt.Facebook er for korte meldinger “jeg har det bare bra og solen skinner”. Vårt Lands verdidebatt blir ofte infiltrert av folk fra kirkesamfunn der de ikke er opptatt av sånne spørsmål for å si det mildt.
Mens jeg skriver dette sitter jeg og hører på
http://www.youtube.com/watch?v=W61ZteR6BRU&NR=1
-det er del 2 av tre videoer. Jeg tror at å begynne med å høre på Griegs Gammelnorsk romanse med variasjoner vil gi en gjenklang hos en deprimert musiker.
Jeg skal se hvor vi kan fortsette debatten hen.
Ja, det er riktig. Dette er en uhyre viktig samtale, som må føres blant kirkemusikere, men også på et mer overodnet kirkelig nivå. Jeg tror skal sende dette til enkelte personer. Hilsen til deg, Arne! Hilsen Eyvind
Kjære Trond og Eyvind. Da takker jeg for respons, og håper at dette kan diskuteres på et dertil egnet sted. Om to av nestorene innen Norsk kirkeliv ser med interesse at dette bør diskuteres på et overordnet kirkelig nivå, så ser livet med ett noe lysere ut. For: Om jeg har dette problemet, en ressursterk kirkemusiker med ryggrad, så vet vi også at rundt om i landet så sitter det dedikerte og kvalifiserte kirkemusikere med tilsvarende historier.
Igjen takk Trond og Eyvind
Hei, det er veldig intersant smatale. Ja, kirken er ikke et plass til å bygge mono nasjonel kultur. Kirkelig kultur bør blit flernasjonell og det vi takker for Den norske kirken.
Menighets bønn struktur kommer med sin teoretisk og praktisk anbefaling til kor sjanger.Orgel som en temperert instrument er en utfordring for mane lokal nasjonell kulturer.Kirkelig temperert toner altid en tilpassing vei av en folke musikk til den menighetens kor- bønn kultur. Forskjellige folkekulturer og temperasjon møtes i kirke og bringer sine blomster idag i Den Norske kirken. Takk.