En søndag i februar
På denne siste sømdag i februar kom vi tilbake til Oslo etter bibelgruppe på Hadeland, hos Hilde og Otto Christian.
Vi avsluttet vår gjennmgang av Efeserbrevet med en ganske spennende og faktisk også litt komplisert samtale om hvordan vi - i vår moderne tid - skal forstå dette med ondskapens åndehær i himmelrommet, eller “cosmic powers” som vi fant i en engelsk oversettelse av dette punkt i brevet.
Det er ytterst sjelden man i den folkekirkelige forkynnelse hører noe om djevelen som en person, en ond intelligens, eller hvordan man så vil formulere det. Samtidig her kulturen full av engletro, gys over vampyrer og varulver og mye annet rart. Men kirken har ikke - slik den fremtrer i sin forkynnelse - noen kosmologi som synes å innebære “Den Onde”, bortsett fra i forsakelsen i dåpsliturgien, som de fleste moderne mennesker mumler frem i en slags flauhet over at det er noe som heter å forsake djevelen og “alle hans gjerninger og alt hans vesen”.
Ja, for hva tenker vi egentlig på når talen er om djevelens “gjerninger”, og ikke minst djevelens “vesen”?
Det går, for eksempel, ikke an å tilskrive de onde tilfeldigheter som skjer på jorden djevelens “gjerninger”. Hverken et jordskjelv eller en annen naturkatastrofe er “djevelens gjerninger”. Men hva er det så?
Og hva er djevelens “vesen”? Djevelens påvirkningskraft? Eller adferd? Eller selve det djevelske, onde prinsipp, den demoniske intelligens som noen ganger besetter oss mennesker, om det er det den gjør? Om det er slik, hvorfor praktiserer ikke kirken da eksorsisme, djevleutdrivelse, med noe større frimodighet?
Dette snakket vi om. Og tenkte på.
Og så får dere alle tenke videre.
Hvordan skulle vi egentlig formulere forsakelsen i dag? Er den dekkende slik vi formulerer den, eller kreves det andre ord - fordi vårt verdensbilde og vår eksistensielle erfaring er blitt annerledes?
Er det ikke stort sett slik at det vi ikke snakker om, er vi ikke opptatt av - en slags motsats til “det hjertet er fullt av, det…”?
Jeg snakker aldri om djevelen, bl.a. fordi jeg ikke banner… Djevelen har ingen plass i min trosvirkelighet, og jeg har etetrhvert kommet fram til at da tror jeg simpelthen ikke på ham heller…
Og det er ingenting i min trosopplevelse som faller sammen av den grunn. Jeg tror jeg er “like mye” kristen fremdeles.
Kanskje det er dette vi bør begynne å si oftere og tydeligere.
Interessant. Men hva så med Bibelens kosmologi - og vårt eget verdensbilde. Jeg må gå noen flere runder før jeg vet hva jeg skal si om dette. E
Bibelens kosmologi har helelr ikke spilt store rollen i min troshistorie - like lite som, i videre forstand, Bibelens verdensbilde har gjort det…
For meg bøir dette litt for skjematisk, tror jeg…