Kreativitet og rituale
Honnør til biskop Halvor Nordhaug som innvilger presten som døpte et barn iført Sabeltannkostyme en viss tabbekvote, fordi presten viser kreativitet.
I mine foredrag om kreativitet og kirkeliv er denne holdning en av mine konklusjoner.
Kreativitet innebærer risiko. Derfor må man innvilge seg selv og andre tilgivelse og være overbærende - i kreativitetens interesse. Derfor honnør også til presten!
Samtidig må det sies at dette var nokså stilløst. Og det reiser en annen, omfattende problemstilling:
Vi får nå en liturgireform som legger stor vekt på den lokale utforming og kreativitet. Dette står i sterk motsetning til den eldre kirkelige tradisjon, hvor man måtte søke sin kirkelig overordnede myndighet om tillatelse til selv små avvik fra ritualet.
Satt på spissen:
I det tidligere kirkelige regime var det ritualet og ordningen som vant over kreativiteten.
I det som kommer, ser det ut til at kreativiteten har seiret over ritualet og ordningen.
Som en som arbeider med kunst og kultur, står jeg på kreativitetens side. Men kreativiteten må være kombinert med faglighet og stilsans.
Jeg er faktisk oppriktig redd for at vi fremover vil få se mange eksempler på kreative krumspring som mangler dette.
Spørsmålet blir:
Hvordan skal vi sikre kvalitet i gudstjenestefeiringen, hva trenger vi av retningslinjer og kirkerettslig bindende ordninger? Sannsynligvis mer enn vi kanskje synes å tro!
Kirkens gudstjenestefeiring må ikke bli preget av den rene amatørisme.
Selvsagt skal det være tillatt å oppføre sg dumt - også i kirken. Å døpe et barn med prestekjole og Sabeltann-hatt tilhører i særklasse noe av det dummeste jeg har hørt om.
Og du har et viktig poeng i dette med liturgireformen og lokale varianter. Det åpner for lokale “genier” i litt for stort omfang. jeg tror vi blir stadig fler som lengter etter det alminnelige - det er flest alminnelige menensker, flest alminnelige menigheter i den norske kirke. Utfordringen må være å gi det alminnelige kvalitet - både i språk og tankegods.
Jeg er mer og mer overbevist om at “påfunn-kirken” er blant våre største trusler. Spesial-gudstjenester - ikke minst for barn og unge - er ikke nødvendigvis det beste vi kan gjøre lokalt. Barne-tv-effekter er best på barne-tv. Det skal ikke mange årene til før karnevalgudstjenester i hovedsak inviterer til gjesp.
De inviterer til gjesp allerede idag. Det trenger vi ikke vente til imorgen for å oppleve.
Men så er det et spørsmål om ikke gudstjenestesynet i DNK har dreid seg 180 grader feil - i stedet for “sammen for Guds trone” er det blitt en jeg-du-relasjon og “noen” som underholder ” de andre”.
Alminnelig - ja. Dersom det er ensbetydende med kath-holon
Kven er det som geispar? Besten eller barnet? Eg spør fordi eg ikkje har vore på slike spesialgudstenester. Nå som me skal stort i gang med trusopplæringsplanar, er det eit poeng å bruka andre sine erfaringar og.