Eyvind Skeie

Stygt eller mektig

Det er i den første akt av skuespillet “Brand” at Ibsen lar den spesielle rollefiguren Gerd si at det er “stygt” i kirken, fordi det er så “lite” der. Kirkehuset har derfor ingen mulighet til å romme den mektige og veldige Gud som Gerd er på vei for å tilbe oppe i fjellet, i den voldsomme iskatedralen, hvor en hel reinflokk har gått seg bort og bukket under for naturkreftene, krefter som sidestilles med Guds veldige potensiale.

I en liten morgenhilsen på denne bloggen er det ikke mulig å reflektere gjennom alle aspekter ved dette, enten det gjelder Ibsens gudsbegrep i forhold til naturkreftene og den religiøse estetikken, eller hans kirkekritikk og kritikken av det gudsbildet som kirken representerer, og som Brand i dialogen med maleren Ejnar foraktelig beskriver som en avfeldig Gud med skjegg og tøfler.

På bakgrunn av alt det som skjer i naturen, for eksempel med flom, jordskjelv og andre katastrofer, trenger den kristne kirke en dypere refleksjon enn den som kun begrenser til spørsmålet fra Job om hvordan Gud kan “tillate” at det vonde skjer og at naturen vender seg mot sin egen orden og mot oss mennesker. Gud beviser også sin makt gjennom naturens overveldende krefter, og det må vi kunne si uten dermed å demonisere Gud.

Det kan også være nødvendig å se på hvordan naturen og naturkreftene omtales i den moderne “økologiske” teologien. Har vi i virkeligheten endt opp med noen romantiske naturbegreper og gudsbegreper, hvor det finnes en idyllisk naturforståelse, en forståelse som er i strid med de veldige krefter som Gud (Skaperen) faktisk har latt utfolde seg i den “ville” naturen. For naturen er vill, og noen ganger lar den seg ikke temme, til tross for alle menneskelige forsøk. I bildekunsten kan vi stadig observere denne konflikten mellom den ville og den kultiverte natur, urskogen kontra hagen, det stille tjernet kontra det opprørte hav.

Man kan ikke gi menneskene skylden hver gang noe “går galt” i naturen, noe som gjør at liv og verdier går tapt. Naturen er ødsel, det er slik den finnes der, enten vi får det til å passe med vår tro eller ikke.

Det pågår en uavbrutt kamp mellom orden og uorden, kosmos og kaos, i den verden som er Guds.

Mye å tenke på, ikke minst i forståelsen av Jobs bok!

ps:
I Runebergs dikt om bonden Paavo stilles denne menneskelige solidaritet opp mot naturkreftenes ødeleggelse av avlingen. Humanitet versus natur er også et spennende tema! Dette diktet ble fremført ved gudstjenesten i NOrdastrand kirke går. Derav disse tanker!

Kreativitet og rituale

Honnør til biskop Halvor Nordhaug som innvilger presten som døpte et barn iført Sabeltannkostyme en viss tabbekvote, fordi presten viser kreativitet.

I mine foredrag om kreativitet og kirkeliv er denne holdning en av mine konklusjoner.

Kreativitet innebærer risiko. Derfor må man innvilge seg selv og andre tilgivelse og være overbærende - i kreativitetens interesse. Derfor honnør også til presten!

Samtidig må det sies at dette var nokså stilløst. Og det reiser en annen, omfattende problemstilling:

Vi får nå en liturgireform som legger stor vekt på den lokale utforming og kreativitet. Dette står i sterk motsetning til den eldre kirkelige tradisjon, hvor man måtte søke sin kirkelig overordnede myndighet om tillatelse til selv små avvik fra ritualet.

Satt på spissen:

I det tidligere kirkelige regime var det ritualet og ordningen som vant over kreativiteten.

I det som kommer, ser det ut til at kreativiteten har seiret over ritualet og ordningen.

Som en som arbeider med kunst og kultur, står jeg på kreativitetens side. Men kreativiteten må være kombinert med faglighet og stilsans.

Jeg er faktisk oppriktig redd for at vi fremover vil få se mange eksempler på kreative krumspring som mangler dette.

Spørsmålet blir:

Hvordan skal vi sikre kvalitet i gudstjenestefeiringen, hva trenger vi av retningslinjer og kirkerettslig bindende ordninger? Sannsynligvis mer enn vi kanskje synes å tro!

Kirkens gudstjenestefeiring må ikke bli preget av den rene amatørisme.

Ekornet Eyvind

Ekornet Eyvind har stått opp, hatt vann i ansiktet og pusset pelsen, ikke minst fjernet tilløp til pels på kinn, hake og under nese.

Så har ekornet gått ut og laget spor i snøen, fra postkassen og tilbake, medbringende noen aviser.

Deretter har ekornet gjort det som gjør at han er et virkelig ekorn:

Han har spist nøtter til frokost, samt opphakket aprikos, dandert på en liten klatt med gresk youghurt, dekorert med honning. Det skulle være akasiehonning, men det fikk ikke ekornfamilien tak i, så dermed ble det flytende norsk lynghonning.

Akkurat denne honningen beveger jo ekornet Eyvinds grunnleggende identitet over mot Ole Brumm, men både antallet og den rike variasjon av nøtter kvalifiserer ham fremdeles til ekornfamilien, uten tvil.

Dette nøttemåltidet avsluttet så ekornet Eyvind med å spise en frisk frukt, en pære (som ekornet Gerd forlangte å få en bit av, siden det var den siste pæren, noe hun fikk uten bebreidelse).

Nå skal ekornet Eyvind gjennom en av dyreverdenens største transformasjoner. Ekornet Eyvind sitter ved et skrivebord - et uvanlig sted for et ekorn! - og er i ferd med å transformeres til Skrivende Menneske.

Men tro ikke at ekornet Eyvind for all fremtid vil være Skrivende Menneske! Det dreier seg om en transformasjon og ingen mutasjon.

I morgen tidlig er ekornet Eyvind tilbake og sitter ved frokostbordet og knasker på sine nøtter.

Hva Skrivende Menneske drikker og spiser i mellomtiden, det er en annen historie, som ikke her skal fortelles. Kveldens middag skal spise i de dype skoger i Lier, hos elgjegeren Svein Ove.
Og man taler ikke om elgstek og rosenkål i nærvær av et uskyldig ekorn!

Salme om hvetekornet

I slutten av januar skrev jeg en ny salme.
Den er skrevet til et studentkor i Tronheim, og det koret bærer navnet “Aks”.

Salmens tema kunne derfor ikke være noe annet enn hvetekornet som ligger jorden, og kornaksene om høsten.

Det er korets dirigent, Erling Neergård, som setter melodi til denne salmen, og i dag fikk jeg to melodiversjoner på mail fra denne dirigerende og komponerende Erling.
Jeg skrev melodiene ut på min printer og ruslet opp trappen for å prøvespille melodiene. De klinger begge fint!

Det må tilføyes at jeg kun er en måtelig pianist og neppe får til den «groove» som jeg aner i den ene melodiversjonen, mens den andre - i en mer klassisk koralstil - lot seg avspille noenlunde greit med begge hender.

Under våre hyttedager har Gerd sittet og arbeidet med en kronologisk oppstilling av alle salmetekstene mine, som er et sted mellom 600 og 700 tekster. Hva denne skal brukes til, får tiden vise, men det er “kjekt å ha”, som Øystein Sunde synger.

Når man har skrevet såpass mange salmer, begynner man å lure på hvor fornyelsen ligger, ikke hos andre, men hos en selv. For meg ligger denne fornyelsen blant annet i å samarbeide med folk som er betydelig yngre enn meg. Det har jeg visst nevnt her på bloggen før, men nevner det gjerne igjen.

Det betyr ikke at jeg sier farvel til alle som har fulgt meg opp gjennom årene. Men jeg har likevel et helt bevisst ønske om å samarbeide med folk som er en del yngre. Det er ikke bare en snedig måte å drikke av ungdomskilden på, men kunstnerisk klokt og nødvendig!

Hitsetter et vers fra denne nye salmen:

Hvetekornet ser Du i den mørke jord,
skjult for alles øyne, hemmelig det gror.
I den stengte grav der alt håp er tapt,
finnes troens spire, der blir livet skapt.

Kort melding

KJÆRE DERE SOM LESER MIN BOGG:

Jeg har sviktet og ikke skrevet på flere dager.
Grunnen er denne:
Jeg har sitt bortgjemt i snøhaugene på Daftö,
og der har jeg skrevet ferdig fortellingen om den hellige oljen.
Det har vært et dypdykk å følge den unge Demas fra Egypt til Jerusalem,
hvor han blir korsfestet ved siden av Frelseren.
Jeg har også fulgt ham gjennom dødsriket, på vei mot Paradis,
som Jesus lovet å ta ham med til.

I ettermiddag kommer jeg hjem,
og da skal det blogges noe mer.

Glede og fred!