I morgen skal jeg snakke for omkring 90 ansatte i Bok & Media-kjeden.
Jeg har tenkt å si litt om hvordan vi befinner oss i hver vår ende av næringskjeden i bokbransjen, en næringskjede som lever av at mennesker går inn i bokhandelen og kjøper en bok til et sted mellom 100 og 400 kroner, i den grad de går dit for å få boken sin, og ikke bare laster den ned fra nettet i digital form, eller bestiller den samme sted og får den tilsendt i posten.
Bare dette tilsier at forfatter, forlag og bokhandler er truede arter. Bøker er rett og slett for billige. Eller er det slik? Er det næringskjeden som er blitt for stor og tung? En næringskjede som har endret seg enormt de siste årene, ikke minst ved at forlag og bokkjeder integreres på eiersiden i stadig større grad.
Noe annet som jeg vil si litt om er bokens kretsløp. For ikke så mange tiår siden fantes det et eget kretsløp for bøker med kristen tro og tradisjon, og dette kretsløpet var såpass sterkt at det kunne opprettholde en viss variasjon av forlag og forfattere. Nå er dette kretsløpet i ferd med å bli utradert, av mange grunner, både kulturelle, sosiale og økonomiske i modernitetens samfunn.
Dette gjør at det blir vanskeligere og vanskeligere å arbeide med litteratur ut fra kristen tro og tradisjon for alle parter, fra forfatter til forlag og bokhandel.
Dette vil jeg også prøve å tematisere.
Men mitt hovedbudskap er likevel at de kristne er og må forbli «bokens folk», fordi vi henter vår livstolkning fra Ordet som ble menneske, ganske enkelt.
Det ligger et stykke språkfilosofi på lur i inkarnasjonens mysterium, og den kristne kirke kommer aldri unna bruken av ord, som også Paulus sier.
Håper bare jeg får inspirasjon og kraft til å si dette med et oppløftet sinn slik at bokhandlere ikke trykkes ned, men løftes opp.
Det hele skal skje på Klækken Hotell, ved Hønefoss. Det er jo en gammel vits, sikkert, men skulle det være noe bedre sted å legge et egg – som siden klekkes?!
Det er verd å se filmen “Invictus”, som handler om det Sør-Afrikanske rugbylandslaget som vant VM i Sør-Afrika i 1995.
Ikke bare for å se hvordan Clint Eastwood med imponerende sans for detaljer og helhet bygger opp denne filmatiske historien og hvordan Nelson Mandela gestaltes av Morgan Freeman med autoritet og varme.
Filmens hovedtema handler egentlig om politisk og moralsk lederskap, men kanskje enda mer om krefter og kraft, krefter i et folk og den kraft som er i stand til å endre folkets oppfatninger på et dypt plan og dermed også historiens gang.
Filmen satte i gang mange tanker, men kanskje aller mest bidro den til å lokke frem en slags stolthet over den storhet som vi mennesker faktisk i noen situasjoner besitter. Ikke bare Nelson Mandela, men vi alle, dersom noen inspirerer oss.
Ja, kanskje filmens egentlige tema er inspirasjon.
Å inspirere betyr egentlig å puste inn i, å “beånde”, mens å være inspirert betyr å være “innblåst” eller igjen “beåndet”.
I den kristne sammenheng er dette noe som Den Hellige Ånd er subjekt for, mens det i politikk og statsliv handler om inspirert lederskap.
Kanskje det er et tema som burde oppta oss mer:
Hva er en inspirert leder - og hva er inspirerende lederskap?
Den inspirerte leder må ha noe å bli inspirert ut fra, og da er vi straks inne på det som handler om overordnede mål eller verdier.
Er det noe som de utallige bedriftsveiledere og mer eller mindre personlige kusker, “kautsjer” eller de som driver med coaching burde legge mer vekt på? Jeg vet ikke. Jeg har aldri latt meg coache og har heller aldri vært kautsj for noen, men - ja - jeg lar meg inspirere av verdier!
Ingen kjenner tiden, heter det visstnok i Skriften.
Men når man skriver en fortelling, må man faktisk kjenne tiden, og det strever jeg med nå.
Det jeg skriver på foregår i to forskjellige tider, nemlig i tiden omkring Jesu fødsel og i tiden rundt korsfestelsen og oppstandelsen.
Men i fortellingen flettes dette inn i hverandre, og da kan det bli litt komplisert å følge med hvor man er i forhold til tidsaksen.
Dette kunne ha vært unngått ved å lage en fortelling som ligger helt i tidslinjen, men dette vil ta bort såpass mye energi at jeg ikke har valgt denne løsningen.
Dermed må jeg holde tidene under oppsikt, ikke bare det presentiske og det som tilhører preteritum, fortiden, men også aksebruddene og overgangene mellom fortellingsplanene.
Leserne må vite hvor personene er i fortellingen, samtidig som jeg - som forteller - i dette tilfelle ikke skal vite så mye mer enn det fortellingen røper der den til enhver tid befinner seg i forløpet.
Et ekstra problem kommer inn i forhold til fremtiden.
Når byen Kairo på denne tiden heter Babylon, er det vanskelig å unnlate å si at den senere blir hetende Kairo,
dette for å unngå at en del lesere får helt gale assosiasjoner.
Dermed kommer også fremtiden inn, en fremtid som personene i fortellingen ikke har noen som helst forutsetninger til å vite om.
Det gir en spesiell utfordring, fordi man (jeg) da må etablere en forteller som vet mer enn det som ligger i fortellingens forutsetninger.
Hva skal man så si om dette?
Ikke annet enn at det er spennende utfordringer som må løses, en for en, på den måte som synes aller best.
Det dreier seg om små detaljer, men det er alle disse detaljene som gir en fortelling konsistens.
Spennende!
Under kirkedagene i 1983 ble kirkespillet Jeremia oppført for første gang, med Nils Ole Oftebro og Hildegunn Eggen i hovedrollene.
Teksten er av meg, og musikken av Trond Kverno - og jeg tror jeg kan si at det var en ganske stor begivenhet da dette kirkespillet eller oratoriet ble oppført i Nidarosdomen.
Det var mye dramatikk både omkring oppføringen og i selve oppføringen, men det kan jeg fortelle om en annen gang.
Det som nå gjelder, er at dette stykket skal oppføres igjen 21. mars i år, og denne gangen er det komponisten selv, Trond Kverno, som står for denne oppføringen - som finner sted i Mariakirken på Gran (Granavollen).
Bare det å komme til Granavollen og se Mariakirken er fint i seg selv, og jeg tror at jeg kan anbefale mange å ta turen til oppføringen av “Jeremia”.
Det tar utgangspunkt i fortellingen om denne profeten og hans samtid, og replikkene til profeten i stykket er fra Jeremiaboken i Det gamle testamente. Men stykket har også en aktuell klangbunn, og både salmetekster og mer poetiske resitativer som koret utfører, i den greske teatertradisjonen. To av salmene fra Jeremia har kommet med kirkens salmebøker, det gjelder “Vi skal se deg, Herre Jesus” og “Alt som venter, fylles nå av lengsel”.
Jeg anbefaler faktisk denne forestillingen, og gleder meg selv til å ta turen til Gran 21. mars!
Takk til Trond, som har nedlagt så mye arbeid med å få denne oppføringen til!
Og så skal jeg fortelle litt mer ved leilighet.
Ser i avisene at Grand Prix vinner Didrik nå skal ta kurs i engelsk.
I følge årets julepreken i Nordstrand kirke snakker englene “engelsk”.
Kunne det da være en tanke at denne Didrik meldte seg på engleskolen til en viss prinsesse?
Det kan vel neppe finnes noe bedre sted å lære engelsk enn akkurat der?
Hm.