Eyvind Skeie

Guds Lam

I denne stille uke hilser jeg dere med to salmer som begge handler om Guds Lam.
Et umoderne begrep?
Ganske visst!
Men likevel det navnet som kanskje aller mest tar vare på mysteriet om Jesu død.

Salme 103 i “316 salmer og sanger”

Guds Lam, Guds Lam

T Eyvind Skeie 2007
M Eyvind Skeie 2007

1 Guds Lam, Guds Lam, Guds rene lam,
jeg ser deg slått og såret!
Hvem kan forstå i smertens stund
hvor mye du har båret?

4 Guds Lam, Guds seierrike Lam,
du oppstod fra de døde!
Jeg ser deg stå med ærens krans
i himlens morgenrøde.

Salme 104 i “316 salmer og sanger”

Å, du Guds Lam

T Eyvind Skeie 2004
M Geir Lysne 2004

1 Å, du Guds Lam
som bærer våre gåter,
vær nær hos oss,
og kom til dem som gråter.
Miskunne deg over oss.

3 Å, du Guds Lam
som bærer verdens smerte,
gi oss din fred,
og ta oss til ditt hjerte.
Miskunne deg over oss.

Rester av snø

Det ligger rester av snø omkring hytten her på Daftö. Det hele ser ikke spesielt delikat ut, men bærer likevel bud om vår. Noen tidlige fugler har begynt å hylle våren, eller markere sitt territorium eller påkalle sin make, eller hva disse fuglene nå egentlig driver med i de tidlige vårmorgener.

Barnabarna med venner og fedre driver nå og skyter på blink oppe på parkeringsplassen. Den nedre aldersgrense for avfyring av luftgevær er satt til åtte år, en alder hvorvi geværet må støttes av en stodig voksenhånd mens barnet forvetningsfull trekker av og ser den lille kulen forsvinner inn i lyngen, forhåpentlig etter å ha laget et hull i blinken, eller i pappen omkring i det minste.

Litt kontorarbeid har det blitt tid til, men nå står middagen for tur. Det skal wokes grønnsaker - og legges i fisk til en liten gryte i den beste franske tradisjon. Man får se og smake om en liten time!

For øvrig er det ganske hustrig og kaldt, men livet er dog ikke så verst. Man fryder seg. Men har samtidig sinnet stemt til påske. Det går an. Livets mangfold!

Superintendenter

I det jeg viser til påfølgende blogg, nevner jeg at bispetittelen ved reformasjonens begynnelse var erstattet av begrepet “superintendent”, altså en prest med “overoppsyn” over et bispedømme.

Dette fordi den lutherske kirken faktisk ikke ble en episkopal kirke, men like mye bli sett som en synodal innretning.

Det grunnleggende problemet i Den Norske Kirke er at ingen har vektet det episkopale og det synodale mot hverandre.

Biskopene deltar i den synodale strukturen (kirkemøtet), mens de samtidig - av praktiske grunner - ønsker å bygge ut den episkopale strukturen med en “overbiskop”, som ikke skal være erkebiskop. Det er noe uklart i tenkning og praksis her, og det kan komme av at biskopene og bispemøtet de senere årene stadig har fått større og større plass (i mediesamfunnet), men uten at det har skjedd en teologisk og ordningsmessig avklaring av styrkeforholdet mellom de synodale og episkopale maktstrukturene i Den Norske Kirke.

Den 12.biskop børe kanskje ikke hete biskop i det hele tatt, men være en superintendent uten noe eget bispedømme. Gis denne 12.biskop et ørlite bispedømme, har man laget en merkelig ad hoc løsning. Om dette bispedømmet er Nidaros domprosti, har man frembrakt en slags “minierkebiskop”, som ikke skal bo noen steder eller hvor som helst, og for øvrig skal bevege seg omkring i Kirkens Hus med tilstøtende herligheter…

Holder biskopene på å bygge ut en episkopal struktur i Den Norske Kirke bare fordi de er overarbeidet?

Hjemkomst i superbispens land

I dag stod jeg opp klokken 0400 i Bologna og sitter nå her i stuen i Munkelia klokken 20:04:57.

I mellomtiden har jeg flydd over Amsterdam og til Oslo, tatt flytoget til byen og blitt møtt av fruen på Sentralstasjonen, hvoretter vi kjørte ut til Bødalen og gratulerte svigersønn Morten med hans 36. fødselsdag. Morten er pappa til tre av våre barnebarn, Erik, Joakim og Mads.

I morgen skal vi til hytten i Strömstad og møte fire andre av våre barnebarn, og da skal morfar Eyvind kappskyte med Bendik (10 år) og hans pappa Jon Terje. Vi sniker oss ut i skogen med vårt nye luftgevær (det gamle mener vi skjøt litt upresist) - og jeg gleder meg til å vise at jeg er noenlunde stø på hånden.

Ellers er jeg rett og slett litt sjokkert over det som har skjedd med plasseringen av den 12. biskop.

Det er merkelig at kirken (Kirkeråd og biskoper) ikke har klart å presentere innholdet i denne stillingen slik at Oslo ble det eneste mulige alternativet.

Det er påfallende at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i det hele tatt ikke lytter til kirken, og at SV ikke gjør noe som helst, hvis partiet virkelig mener at avgjørelsen er gal.

Det er også pussig at biskop Singsås i Nidaros “overlater” domprostiet og Nidarosodomen til denne biskopen, som jo egentlig ikke skal være noe mer enn en slags overordnet sekretær eller “spokesman”, men som skal betitles som biskop - og altså i Nidaros. Men hvem skal være biskop i Nidaros? Det er vel Singsås? Hvordan skal denne andre biskop da tituleres i forhold til Nidaros, når han/hun ikke skal skal være erkebiskop?

Blir det “dobbeltbiskop NN” i Nidaros? Eller “overbiskop”? Eller “sjefsbiskop” Eller “overhyrde”? Eller “superbiskop”? Eller “konsultativ biskop”? Eller “bispe-coach”? Hvorfor da ikke “bispekusk”?

Eller kanskje blir det slik at Singsås blir biskop i Trøndelag, mens den nye biskop blir biskop i Nidaros. Da har vi nesten fått en erkebiskop! Men det vil vi jo ikke ha …

Etter min mening kan det bare være en biskop i Nidaros. Det må da være slik at biskop NN i Nidaros, på vegne av Den Norske Kirke, sier til Dagsrevyen at …., mens biskop Singsås i Trøndelag bispedømme slutter seg til dette. Og så videre.

Jeg tror kanskje at problemet er at biskopene har ønsket seg en person med autoritet til å lede bispemøtet og biskopene, men har tenkt for teknisk omkring dette, mens regjeringen - med Senterpartiet i spissen - har tenkt på symbolfunksjonen.

Kan man si det slik:

Regjeringen har lagt et egg som kan vise seg å inneholde en erkebiskop.

Biskopene og Kirkerådet har lagt et egg som hverken inneholder både fugl og fisk, eller ingen av delene.

En nattlig hilsen

Nå prikker jeg inn noen linjer på sengekanten her i Ferrara. Det nærmer seg slutten av bokmessen i Bologna hvor vi har knyttet kontakter og forhandlet kontrakter med folk fra hele verden.
Det er krevende og interessant.

Bokbransjen er inne i kolossale omstillinger, men det er samtidig mange nye vinduer som åpnes. Forfatteren kan umyndiggjøres, men faktisk også få nytt spillerom.

Dette store tema skal nå få ligge, idet jeg sier god natt og lar min iPod
bli transformert til en spillemaskin for trette hoder, eller trett hode, ettersom jeg sover in splendid isolation!