Superintendenter
I det jeg viser til påfølgende blogg, nevner jeg at bispetittelen ved reformasjonens begynnelse var erstattet av begrepet “superintendent”, altså en prest med “overoppsyn” over et bispedømme.
Dette fordi den lutherske kirken faktisk ikke ble en episkopal kirke, men like mye bli sett som en synodal innretning.
Det grunnleggende problemet i Den Norske Kirke er at ingen har vektet det episkopale og det synodale mot hverandre.
Biskopene deltar i den synodale strukturen (kirkemøtet), mens de samtidig - av praktiske grunner - ønsker å bygge ut den episkopale strukturen med en “overbiskop”, som ikke skal være erkebiskop. Det er noe uklart i tenkning og praksis her, og det kan komme av at biskopene og bispemøtet de senere årene stadig har fått større og større plass (i mediesamfunnet), men uten at det har skjedd en teologisk og ordningsmessig avklaring av styrkeforholdet mellom de synodale og episkopale maktstrukturene i Den Norske Kirke.
Den 12.biskop børe kanskje ikke hete biskop i det hele tatt, men være en superintendent uten noe eget bispedømme. Gis denne 12.biskop et ørlite bispedømme, har man laget en merkelig ad hoc løsning. Om dette bispedømmet er Nidaros domprosti, har man frembrakt en slags “minierkebiskop”, som ikke skal bo noen steder eller hvor som helst, og for øvrig skal bevege seg omkring i Kirkens Hus med tilstøtende herligheter…
Holder biskopene på å bygge ut en episkopal struktur i Den Norske Kirke bare fordi de er overarbeidet?
Her rører du ved noe meget viktig, som ikke på noen måte er ordentlig diskutert. Hele opplegget, som berører kirkens stilling utenfor et statsstyre,burde drøftes på en helt annen måte enn lokaliseringsdebatten
rundt Oslo/Nidaros. Det nye opplegget ender i opinionens øyne i en erkebiskop enten vi og de andre biskopene vil eller ikke.
Problemet med “din” tittel er selvsagt i at den kommunisere bedre med fortid enn med framtid. Hvem vil skjønne hva som ligger i et slikt ord?? Folk har ikke peiling på om vi har en episkopal eller synodal kirke i Norge, men de vet at topplederne kalles biskoper. Når man så har valgt å kalle en møteleder for ledende biskop, og politikerne peker på Nidaros og prøver å legge noe mer åndelig i den tittelen enn kirkeledelsen selv har vært i stand til, så sitter vi igjen med erkebiskopen , mens resten av biskopene og Kirkerådet bare trodde det handlet om adresse og skrivebord, og prøver å lage en prinsippsak av det hele…
Vi er greie til å nominere hverandre…