Eyvind Skeie

Prins og konge

Regjeringen har nå sørget for at det seksuelle mangfold i samfunnet også skal gjenspeiles i eventyrene. Prins skal forelske seg i prins, ikke bare i prinsesse. Og vice versa.
Eventyrene er dermed mønstret på i kjønnskampen og blitt en del av den politiske agenda.

Jeg tenker på to av de aller viktigste impulsene jeg har fått som skrivende menneske og, ikke minst, som forfatter av TV-programmer og bøker for barn.

Den ene impuls kom via Bruno Bettelheims bok: “The uses of enchantment”.

Her viser Bettelheim hvordan eventyrene, ved å gripe dypt i menneskets sinn, bidrar til å forløse modenheten hos barnet og hjelpe det til en høyere livsmestring som voksen. Det er gjennom sin fortryllelse (enchantment) at eventyrene oppnår dette.

“Et eventyr er et magisk speil som reflekterer noen aspekter av vår indre verden, og de skritt det er nødvendig for oss å gå i utviklingen fra umodenhet til modenhet,” sier Bettelheim. “For dem som dykker ned i det eventyret vil kommunisere, blir det til en dyp, stille sjø som i begynnelsen bare synes å gjenspeile vårt eget bilde, men i dens dyp begynner vi snart å oppdage forvirringen i dypet av vår egen sjel - og måter hvorpå vi kan oppnå fred med oss selv og med verden, den fred som er belønningen for vår kamp.”

Dette er en kompleks og spennende forståelse av eventyret, og noe ganske annet enn å bruke eventyrets form og innhold til å formidle et budskap om likestilling mellom samlivsformer.

Jeg tror at de barna som Vårt Land hadde møtt, og som var høyst uvillige til at prins skulle elske prins, i dypet av seg selv forstod at dette på en eller annen måte brøt med eventyrets estetikk og indre bildeverden.

Jeg skriver ikke dette for å mene noe om homofile, men for å spørre meg selv og noen andre om det er riktig å bruke eventyret som et verktøy på en slik måte.

Dermed er jeg inne på den andre viktige impulsgiver for meg i min egen omgang med eventyr og myter. Det dreier seg om Jung og hele hans filosofiske og teraputiske forståelse av menneskesjelens anima og animus, nemlig den feminine og maskuline urkraften som bor i alle mennesker, og som skal integreres og forløses gjennom en lang modningsprosess.
I denne professen har vi mennesker tilgang til våre indre feminine og maskuline krefter gjennom de urbilder som blant annet myter og eventyr setter oss i kontakt med.

Ved å lage et eventyr hvor prins elsker prins, gjør man vold det feminine/maskuline grunntrekket i alle menneskers psykogiske matrise, det bryter mot urbildene i oss, uansett hvordan det feminine og maskuline er blandet i vår personlighets dybder og hvilken avklaring vi så måtte kom frem gjennom vår personlige integrasjonsprosess. Når prins elsker prins, blir hele denne underliggende (underbevisste) billedverden erklært ugyldig og vi gir barna stener for brød, enten de skal vokse opp med en homofil legning eller ikke.

Herved en protest, på vegne av eventyrene, Bettelheim, Jung og flere andre!

For øvrig mener jeg at fagpersoner i barnehager og skole må kunne avvise dette kommunikasjonskonseptet ut fra de grunner jeg her har anført, uten i det hele tatt å være “mot” de homofile eller ønske å fortie at det finnes mennesker som ordner sitt samliv slik at de lever sammen med en person av samme kjønn.

De kan gjøre dette til forsvar for eventyret, og ikke for å angripe homofile.

Til toppen