Eyvind Skeie

Nilens sang

I dag våknet jeg klokken 0530 av Nilens sang.

Det er et par dager siden jeg begynte å skisse på denne sangen, som hører til i et lite musikkspill som jeg skriver for Norsk Misjon i Øst.

Jeg ser for meg Maria og Josef sitte i båten på Nilen, underveis sørover, til tryggheten i Egypt.
Det er da Maria synger en liten sang for barnet sitt, en vuggesang som er sunget i takt med elvens sakte vugging, og som bringer tankene hennes tilbake til det som står i Bibelens andre skapelsesberetning, den som handler om de fire elvene som renner fra paradisets hage.

En av disse elvene er sannsynligvis Nilen, slik det er tenkt i antikke verdensbildet, nemlig den elven som heter Gihon og som renner omkring hele Nubia (2 Mosebok 2, 13).

Jeg hitsetter denne lille skissen her og nå, som en hilsen til alle dere som behøver et lite himmelsk overlys over denne dagen, og som kanskje også lytter til vannets, vindens og bølgenes sang, enten dere ferdes på hav eller elver, eller kun ligger stille på stranden og hører bølgeskvulp og glad barnelatter i det fjerne.

NB:
Dette er foreløpig en skisse!

Den skal nå skrives ut, flyttes over til husets flygel og bli sunget en del ganger til min hjemmesnekrede melodi, før den går videre til komponisten!

Lytt, lille Jesus

Lytt, lille Jesus!
Hører du elvens sang?
Nilen som nynner
om det som var en gang,
om det som var en gang.

Drøm, lille Jesus,
sov i min gode favn.
Englene ser deg.
Himmelen vet ditt navn.
Himmelen vet ditt navn.

Eyvind Skeie 2010

Leksikon eller internett?

Her i huset har vi nå satt i gang et oppløp som skal føre oss over fra en relativt stor villa og til en mindre leilighet innenfor rammen av to års tid.
Det innebærer, blant annet, den erkjennelse at vi ikke kan få med oss alle våre bøker. Jeg har derfor allerede nå begynt på en utsiling av bøker i bokhyllene.

Parallelt med dette vurderer jeg hva jeg egentlig aller helst vil bruke den neste femårsperiode av mitt yrkesliv til, om dager vil bli gitt. Dermed møter jeg min lesende og reflekterende fortid gjennom bøkene, mens jeg i tankene ser fremover og vurderer den mulige anvendelse av det levde og leste liv. Interessant!

Men så er det dette med leksikon / leksika.

I skrivende stund sitter jeg ser rett over mot “Store Norske Leksikon”, i alt fjorten bind med diverse tillegg som jeg trofast har gått til anskaffelse av. Det er et av flere leksikalske verk i dette hus. Men når så jeg sist i det? Det husker jeg faktisk ikke.

Grunnen til dette er absolutt ikke at jeg aldri har behov for leksikalsk opplysning. Slikt søker jeg faktisk daglig. Men det er blitt med meg som med mange andre: Jeg finner det heller på nettet enn å se i tykke bøker, og jeg er - i all beskjedenhet - ganske flink til å lete på nettet, laste ned linker og drive ganske omfattende research ved hjelp av fingertuppene og tastaturet.

Dette betyr ikke at “Store Norske Leksikon” er på vei til fyllplassen på Grønmo. Men det skal heller ikke føle seg altfor trygt, der det står i glinser i gull og skinn i min bokhylle.

Jeg synes det er trist at de utgivende forlagene av dette kunnskapsverket ikke ser seg i stand til å utgi det lenger, og heller ikke har funnet en nettversjon regningssvarende. Staten vil visst heller ikke gå inn med midler i å opprettholde en slik norsk kunnskapsbase. Det siste kan jeg faktisk forstå, i det minste i et kommersielt perspektiv, selv om det også er en kulturoppgave å vedlikeholde et oppdatert leksikon på nettet.

Et leksikon er en måte hvorpå vi samler, systematiserer og selger kunnskap. Jeg tror faktisk at det - før eller siden - vil oppstå kommersielle tjenester på nettet med akkurat dette formålet. Kanskje var det strategisk feil å gå rett fra den leksikalske papirversjonen og over til en nettbasert løsning.

Jeg tror at vi vi fremtiden vil få se helt andre løsninger på dette. Det vil oppstå interaktive kunnskapsbaser som vi nå bare skimter konturene av - og som vi vil være villige til å betale noen kroner for å få tilgang til.

Jazzmesse - sjanger og stilblanding

På vei til Sverige i bil var vi også med i Molde domkirke under årets jazzfestival.

Som ung mann på frierføtter i Molde i slutten 60-årene husker jeg godt hvordan den etablerte kristelighet i Molde var negativ til jazzfestivalen og alt det den førte med seg. Selv var jeg aktiv i det daværende Forum Experimentale i Bogstadveien i Oslo, hvor jeg blant annet samarbeidet med Per Arne Løvold (nå organist i Voksen) og Olaf Hillestad med å lage jazzmesser der. Jeg husker at vi som drev på i Bogstadveien hadde veldig lyst til å flytte en av våre jazzmesser til Molde under festivalen, og mener også å huske at vi hadde noen følere ute, men dengang var noe slikt ikke mulig i Molde kirke. Dertil var frontene mellom jazz og kirke for harde.

I Bogstadveien arbeidet vi ganske mye med å forene tekstformer og jazzens tonespråk. Vi prøvde å finne ut hvilke av troens uttrykk som egnet seg for jazz, og hvilke som ikke var like egnet for den spesielle sjanger som en jazzmesse er. Vi var også sterkt opptatt av hvordan jazzmusikk - med sitt improvisatoriske vesen - kunne gi menigheten helt nye muligheter for deltagelse. Vi tenkte også mye på den dramaturgiske oppbygningen av en jazzmesse, og hvordan noen av de faste leddene i messen i jazzens form kan gis anledning til å vare et langt stykke tid og utvikle seg i forhold til følelse og temperament. Noen ganger i en jazzmesse må det være slik at musikken overtar og noe av den musikalske urkraften i jazzmusikken åpenbarer seg. Det er da jazz blir både morsomt og farlig!
Dette krever også et bevisst forhold til tekst, og gjerne også en evne til å nyformulere tekster.

Gudstjenesten fra Molde i dag var preget av en ganske stor stilblanding av salmer, gospel og folkelig jazz. I bunn og grunn bestod jazzelementet av at salmene ble fremført i en jazz-versjon, men det var ikke noe i selve messeformen som viste at man hadde en bevisst forhold til bruk av jazz i liturgisk sammenheng. Dette ble en gudstjeneste med noen innslag av musikk kledd i jazzmusikkens kledebon, men absolutt ikke en jazzmesse. Dette gjelder også tekstmaterialet. For min del forbinder jeg jazz med kraft, både lengselskraft, gledeskraft og gjennombruddskraft i forhold til menneskelig eksistenstolkning, og i dette perspektivet ble denne gudstjenesten for tam, rett og slett.

Når det gjelder bruk av jazz i gudstjenesten, vil jeg faktisk mene at vi - omkring 1970 - hadde et mer bevisst forhold til jazzmusikk som gudstjenestelig sjanger enn det vi fikk overvære fra Molde kirke i dag.

Ettersom denne gudstjenesten fra Molde synes å ha klippekort på sending i NRK denne søndagen før festivalen åpnes, kunne det ha vært spennende om den kunne bli tilført ressurser - fra festivalen? - slik at det tekstlig og musikalsk kunne frembringes en jazzmesse - et åndsverk - som kunne trenge inn i hvordan jazzmusikk kan gi messen en helt annen grunnfølelse, dramaturgi og veksling i følelse og temperament. Da må gudstjenesten støpes i jazzmusikkens form, både tekstlig og musikalsk.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere det som skjedde i Molde kirke i dag, men for å utfordre meg selv og andre.

Jazz er en folkelig uttrykksform, men jazz er også kunstform. Det er veldig spennende å flytte musikalske og tekstlige uttrykksformer og kunstformer inn i det liturgiske rommet. Men det er også krevende. Deri ligger utfordringen for oss alle - og i dette tilfelle særlig for dem som er knyttet opp mot landets største og mest kjente jazzfestival.

Ottestad

I dag, på denne lørdag, legger vi kursen innoveri landet. Vi skal til Ottestad ved Hamar, hvor fire unge medmennesker skal få besøk av sin mormor og morfar.
Dagen skal så anvendes slik tre av disse fire velger, enten det blir en tur i badeland, på stranden eller til en dyrepark, lekepark eller lekeland. Det er jo blitt så mange slik “land” for tiden.

De unge medmennesker skal også få velge hvor vi skal ha et måltid, enten det blir grilling hjemme i hagen eller noe annet. Det aner meg at vi kommer til frekventere et sted hvor man selger hamburgere eller pizza, men det får bli som det blir.

Dette er skrevet i forbindelse med at jeg kobler ned mine elektroniske apparater, med tanke på mulig tordenvær. Så er det bare å pakke seg inn i sin Citroën og duve av sted langs de offentlige veier!

God helg!

Den gule hytte

DSC_0551, originally uploaded by Eyvind Skeie.

For alle lesere av denne blogg:

Her er et bilde av den omtalte gule hytte i Bohuslän.

Det er her vi slapper av og nyter livet.

Men det er også her jeg har skrevet mange salmer de siste 6 -7 årene, pluss noen bøker, blant annet om Jon Lilletun og Svein Ellingsen.

Det bitte lille skrivehuset står ved siden av denne lille hytten, men er skjult av hytten i dette perspektivet.

Til å skrive behøver man faktisk ikke mye plass. Men man trenger fred og ro.

Det finnes på dette sted!