Kultur, modernitet og pietisme
Selv om himmelen er blå og blank utenfor mitt kontorvindu er det ikke annet å gjøre enn å innrømme at sensommeren ubønnhørlig glir over i høst.
Da vi gikk over kanalene i Stockholm denne helgen, kunne vi tydelig kjenne et kaldt drag i luften. Det forhindret ikke at vi hadde en veldig fin tur, hvor besøket på Nordiska Museet faktisk ble et høydepunkt, ikke minst den fine fremstillingen av hvordan kristentro og religiøse tradisjoner trådte frem gjennom årets tider og menneskets livsfaser for menneskene som levde i det førmoderne samfunnet. Tankevekkende på så mange måter!
Men det nytter lite å sørge over den tapte, førmoderne verden.
På flyturen tilbake til Oslo fikk jeg en interessant dialog med min sidepassasjer på Norwegian. Hun var fra Tyskland og hadde gjort seg mange refleksjoner omkring det norske samfunnet i forhold til by og land, ikke minst hvordan vi fremtrer i forhold til vår egen religiøse identitet, i spenningen mellom en mer vidtfavnende, kulturåpen holdning og det hun opplevde som en litt uklar arv fra pietismen eller - som hun sa - noe mer “calvinsk”.
Jeg syntes det var en temmelig god observasjon.
Når man prøver å se med et ørneblikk tilbake på vår nasjonale historie de siste 200 år, er det vel nettopp denne konflikten som trer frem. I hjertet av den norske religiøsiteten sitter den pietistiske arven, gjerne formulert som en slags skyldfølelse, eller en oppfattelse av kristendom og kristelighet som noe negativt og livsfornektende, noe man må fri seg fra for å kunne leve fritt og med glede.
Denne formen for pietisme er det ikke lenger mulig å praktisere uten å stenge av all innflytelse fra det moderne samfunnet. Slik er det ingen som lever, heller ikke i de legmannsorganisasjonene som henter sin inspirasjon fra haugianismen og andre former for pietistisk vekkelsesforkynnelse. Normisjon - for eksempel - har for lengst forlatt denne posisjonen, både i sitt interne programarbeid og i sitt forhold til kulturen.
Men hvordan skal vi som lever innenfor en kristen livstolkning uttrykke denne i forhold til moderniteten, i kultur, livsførsel og menighetsdannelse - og gjerne også politisk?
Det er jo denne utfordringen Kristelig Folkeparti også kjemper med.
Uten å forstå noen av de krefter som, gjennom de siste 250 år og faktisk enda lenger tilbake, har ført oss dit vi er i dag er det ikke mulig å finne et kraftfullt svar på denne troens, kulturens og modernitetens gåte.
Og så er det bare å gå i gang med (inn)høst(ingens)ens arbeid!