Med sag, vedkløyver - og padde
Nå har jeg tilbrakt omkring tre timer utenfor huset med en surrende vedsag og vedkløyver som flerrer de gjenstridige kubbene fra hverandre med mange tonns trykk.
Kløyveren er morsomst. Etter hvert som man holder på lærer man seg hvordan strukturen i kubbene er og får dem til å sprekke med høye smell, nesten som pistolskudd.
Men det er morsomt å bruke sagen også. I begynnelsen har man en tendens til å føre veden for raskt inn mot bladet og det hele stopper opp, men ganske snart blir man venn med det sirkelrunde bladet og finner elegante måter å føre veden på, slik at det går som varm kniv i smør.
Og så dufter det hele så godt!
Dog ikke det hele, for man svetter i grunnen litt under arbeidet. Men veden dufter godt, særlig bjørkeveden.
Men se! Under vedlageret har en diger padde bygget hus. Nå hopper den frem på sine ganske kraftige ben, vedhuggeren gjør også et lite opp og trekker seg tilbake, mens vedhuggerens kone utstøter et feminint hyl over denne ekle skapning som har bosatt seg under veden på terrassen! Har den ikke dannelse? Eller er det nettopp det den har, der den skvetter i skjul under kubbene, for i neste øyeblikk å bli drevet videre mot hekk og hage.
Men så er det over. Man går inn gjennom verandadøren og drysser sagmugg alle steder. Er dette dannet? Nei, men man er da Mann, og Arbeider, ikke en borgerlig tøffelhelt som tar av seg støvler, sko og skjorte fordi om han skal betre sitt eget stuegulv. Niks. Her skal Mannen sannelig sette sine spor, ja, skal vi ikke si det like ut: som den padde han er, uten sans for det rene og det skjønne.
La meg da slutte denne interessaante blogg med noen linjer fra Victor Hugo, oversatt av Bjørnsterne Bjørnson, “Padda”:
Det hadde været et forfærdeligt regnvejr hele dagen. Nu var det slåt om. Solen holdt på at gå ner i flammer, landskapet var rødt. Dette sat en padde og så på. Den sat ved siden av et dypt og bredt hjulspor som nu var gjort om til regnpyt. Padden var helt væk. Den var blet dypsindig. Det går dog an for det som er styggt, at se på det som er vakkert? Himlen var ild, dalene rundt om var purpur, vandet var spejl; selv regnpytten her, som der fløt græs i, var blet til spejl. Fuglene sang, men færre og færre efter som dagen faldt, tilsidst ingen. Luften var stille, vandet stille, padden rent glæmte sig, den glæmte at den var ræd, den glæmte at den var stygg, den sat bare og stirret in i solfallet. Den syntes visst den var velsignet, den også. I alt som lever, er der et gjænskin av det evige. Ingen øjesten er så frastøtende at ikke lyset fra oven når den, sommetider hårdt, sommetider ømt. Ingen skabning så misdannet, så lav, så uren, – dens øje rummer dog stjærnernes uændelighed.
En mann kom gående, han så først det stygge dyr, da han satte hælen på det og skvat tilbake. Det var en præst, som gik og læste i sin bønnebok. Så kom en ung pike, hun bar en blomst i barmen. Men hun blev så skræmt, at hun uten at vite det, satte paraplyen på den, og paraplyen traf det ene øje. Så kom fire skolegutter, klare, åpne åsyn. Men grusomme var de. Således begynner vi; sjælen går den vej som hele menneskeheden har gåt, fra grusomhed op mot barmhjertighed. Øjnene på gutterne strålte av lek, av sundhed. Hvær hadde sin mor, de hadde sine gode kammerater, de åndet in luften med friske lunger, de var ælsket, de var fri, de var glad! Hvad hadde de så bedre at ta sig til æn at være grusomme? Grusomme mot dem som var ulykkelige?
Og så videre her.