Eyvind Skeie

Poeter og profeter

Misjonsleder Knud Jørgensen skriver dette på debattsidene til Vårt Land:

Hva da med teologien? Vi har fortsatt bruk for teologer til å være lærere, men kanskje ikke primært som prester og misjonærer. I en tid i oppbrud har vi snarere bruk for poeter, profeter og evangelister.

Ja, dette vil jeg gjerne underskrive. Ikke fordi jeg selv her og nå vil utrope meg til poet, profet eller evangelist. Men snarere fordi Jørgensen ved dette får sagt ganske mye om hvordan kirken skal leve med sitt vitnesbyrd i og med kulturen.

Det handler selvfølgelig om personer, men også om språk, om sjangre og om en uttrykksvilje som krever at grenser brytes, slik at det kan oppstå kommunikasjonsformer med gyldighet, autoritet og tiltrekningskraft.

Om poeter, profeter og evangelister skal kunne få livsrom og mulighet i denne kirken, må den ha en kjerne, en troskap mot sitt egentlige innhold og en vending inn mot mysteriet.

Jeg er redd for at mye av den kommunikasjonen som skapes i og av kirken har mistet mye av innholdet og at den er vendt mer ut mot den såkalte “virkeligheten” enn inn mot mysteriet.

I den forbindelse tenker jeg ofte på den kallsopplevelsen som gjorde Jesaja til profet, nemlig den grensesprengende visjon av Gud, av serafene med det flammende lys og av ilden som glødet på alteret, der engelen hentet en glo som ble brukt til å rense profetens lepper. Slik ble profeten - som fordømte seg selv som en del av sitt frafalne folk - frigjort til sin profetiske tjeneste i og for folket. Det er det dype religiøse, estetiske og kristelige perspektivet i dette.

Men det er også et annet perspektiv, som jeg antar at ikke minst Knud Jørgensen tenker en del på:

Det er de praktiske forhold vedrørende undervisning og forståelsen av den “poetiske” eller “profetiske” eller “evangeliske” tjeneste i kirken. Får den nok plass og livsrom? Gis personene mulighet til å utfolde seg?

Det går det an å ha mange tanker om!

Til toppen