Tidens elv
I går våknet jeg tidlig av noe som surret i hodet mitt. Det var en romantittel: “Jeg forbanner tidens elv” (Per Petterson).
Denne setningen kvernet rundt i tankene mine og jeg klarte ikke å få dem til å falle til ro.
I halvt bevisstløs tilstand begynte jeg å sette inn en slags motkraft mot denne suggestive setningen. Og da jeg satte meg ned for å arbeide i min ørlille skrivestue på Daftö, skrev jeg ned noen linjer som er et slags dikt eller kanskje begynnelsen på en salme. Jeg vet ikke hva.
Det er av og til merkelig med de kreative prosesser. Noen ganger kan de styres på en rasjonell måte, mer eller mindre. Men av og til er det som om språkets egne, suggestive krefter driver sitt eget spill i vår bevissthet, og vi kan ikke gjøre annet enn å adlyde.
Jeg vet ikke om disse versene om tidens elv er fullbyrdet i sin nåværende form. Kanskje er dette bare en skisse, noen uferdige streker i et motiv som egentlig er helt annerledes og mye større.
Eller kanskje har disse korte versene klart å fange noe av kompleksiteten i det som begynte å røre seg i min bevissthet da setningen “Jeg forbanner tidens elv” ikke gav meg ro.
Tolle, lege! Ta og les!
Velsignet tidens elv
Velsignet tidens elv,
så mektig og så stor,
den bærer alle skapninger
som finnes her på jord.
Å, fjerne, bleke drøm
om paradisets hjem,
der Livets tre stod strålende
og kilden strømmet frem!
Forbannet tidens elv,
fortvilet denne nød,
den kraft som ubrutt driver oss
mot ensomhet og død!
Guds Sønn er kommet hit!
Nå plantes Livets tre
og bærer frukt i kjærlighet
for alle som vil se.
Å, dette høye kors!
Å, denne strøm av blod!
Å, denne røst som sier oss
at himmelen er god!
Velsignet denne elv
av nåde og av fred,
velsignet er Den Levende,
som elsket og som led!
Velsignet er vårt håp,
velsignet er vår drøm!
Å, hellige mysterium
i nådens dype strøm!
Eyvind Skeie 2010
Jeg har lest Per Pettersons bøker, både om å stjæle hester - og om tidens elv. Han skriver godt. Men jeg er glad for at du velger en annen vinkling på tidens elv. At du rett og slett lyser velsignelsen over den!
Min tippoldefar rodde kanskje ikke over tidens elv, men han rodde over Glomma - fra Rakkestad til Skiptvet - for å finne en tippoldemor til meg. Noe han lykkedes med, som du sikkert forstår.
Etter en del slektsgransking kan jeg velge ut ett av mange årstall - f.eks. 1871, som det ellers knytter seg mange kjente historiske begivenheter til - og se for meg en mengde av mine egne familiemedlemmer, store og små, gamle og unge, i glede og sorg (som jeg kan lese ut av kirkebøkene)… og plutselig slår det meg: De er jo alle døde! Akkurat nå som jeg er i ferd med å “bli kjent” med dem, så er de alle borte. Unge og gamle. Uten unntak. Alle sammen!
Er dette tidens elv?
Jeg ble så vidt kjent med min bestefar som var født i 1870. Jeg har altså kjent en som levde for 140 år siden. Nå er jeg i ferd med å bli kjent med en datterdatter som er født i år. Kanskje lever hun i 90 år. Da blir jeg altså kjent med en som fortsatt lever i 2100.
Det er et tidsspenn på 230 år. I hvert av disse 230 årene lever det et menneske som jeg har kjent og har snakket med. Andre har sikkert eksempler på det samme, men hvor de kan spenne over 250 år - altså et kvart tusenår!
Det er jamen fint at du velsigner tidens elv!